Hele gårsdagen og dagen idag har jeg flere ganger tatt meg selv i å tenke på graviditeten, ny familiebil, vogn o.s.v... litt vel tidlig, jeg vet. Men samtidig går det ikke helt opp for meg. Tror egentlig jeg ikke vil tenke så mye på det, men samtidig klarer jeg ikke la vær.
Jeg er så glad, og vil så gjerne være så utrolig glad. Men bekymringene sniker seg så irriterende innpå..
Dette er min tredje graviditet, men vi har bare et barn. For den første graviditeten gikk ikke så bra,, den gikk ikke bra i det hele tatt. Dem gang startet det hele som et sjokk, ikke hadde vi hus eller noe så alt føles helt krise. Når vi endelig hadde slått oss til ro med det spirende frøet i magen og begynte å glede oss tok det ikke lang tid før jeg begynte å blø og det hele endte i en spontanabort. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg husker jeg følte en slags skyld i det fordi vi ikke ble så glad som vi burde. Jeg var helt knust.
Hele den hendelsen henger igjen i denne graviditeten også, både på meg og mannen. Tør vi glede oss for mye? Tør vi planlegge? Tør vi tro på det?
Det er jo alltid en usikkerhet, den blir bare så mye sterkere hos oss..
Jeg er så glad, og vil så gjerne være så utrolig glad. Men bekymringene sniker seg så irriterende innpå..
Dette er min tredje graviditet, men vi har bare et barn. For den første graviditeten gikk ikke så bra,, den gikk ikke bra i det hele tatt. Dem gang startet det hele som et sjokk, ikke hadde vi hus eller noe så alt føles helt krise. Når vi endelig hadde slått oss til ro med det spirende frøet i magen og begynte å glede oss tok det ikke lang tid før jeg begynte å blø og det hele endte i en spontanabort. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg husker jeg følte en slags skyld i det fordi vi ikke ble så glad som vi burde. Jeg var helt knust.
Hele den hendelsen henger igjen i denne graviditeten også, både på meg og mannen. Tør vi glede oss for mye? Tør vi planlegge? Tør vi tro på det?
Det er jo alltid en usikkerhet, den blir bare så mye sterkere hos oss..
