Bekymret

[ToTilPåVei]

Jeg er så frustrert over meg selv, men jeg klarer ikke å lavære å gå rundt å være bekymret. Jeg er 16+2 idag, og så liv på tul i uke 10+5. To sprell levende små med bankende hjerter. Likevel klarer jeg ikke å legge vekk bekymringen. Når symptomer uteblir, magen vokser lite og jeg ikke kjenner liv blir jeg litt stresset. Vet at det oftest går bra, men har hatt en MA tidligere, så vet at det også går. Andre som har det som meg?? Jeg skal heldigvis på privat ul neste uke å sjekke, men har alt forberedt meg på dårlige nyheter. Pessimist sa du? Uff, jeg vet jeg er teit, og strever med å fortelle om min bekymring til andre for de blir litt oppgitt over meg

 

[3 barns mammaen]

Uff det er så vondt å gå rundt med den usikkerheten. Alle som har mistet (og sikkert særlig i ma) kjenner nok ekstra på de vonde og usikre følelsene når de er gravide pånytt.
16 uker er jo fortsatt tidlig å kjenne noe og at magen fortsatt føles liten ut behøver heller ikke være noe galt.
Og mange føler seg jo i veldig fin form i 2 trimester. Så det at symptomene er mindre kan også være helt naturlig.

 

[fawkes]

Jeg hadde det sånn da jeg var rundt uke 16-17. Følte ikke jeg hadde noen symptomer, magen var knapt der og hodet var fullt av bekymringer. Jeg har aldri opplevd å miste, men det var også noe jeg var veldig redd for - selv om vi var på tul i uke 11 og da så en sprell levende liten baby. Det er tungt å ha slike tanker og det er vanskelig å kvitte seg med tankene når de først har fått slått rot. Det eneste jeg kan komme med av trøst er mye av det 3 barns mammaen skriver over her: det er normalt å ha færre symptomer og føle seg bedre på dette stadiet av graviditeten, og det er fortsatt tidlig å kjenne mye liv (jeg er i 19+3 og har først den siste uka begynt å kjenne liv oftere, er andregangs). Når det gjelder magen så kommer den til å plutselig bare være der en dag. Men ikke føl at bekymringene dine er dumme eller teite. Jeg synes at det er helt naturlig å være litt bekymret og ha disse tankene. Man har jo ikke helt kontroll over situasjonen, på en måte, og det kan være utfordrende. Hvis det plager deg mye og over lang tid, så ville jeg tatt det opp med jordmor eller fastlege (avhengig av hvem du går til), og på den måten fått luftet tankene og bekymringene dine på en konstruktiv måte. Bare vit at du ikke er alene!

 

[LittleHunt]

Jeg er litt sånn. For meg varer det helt til babyen blir født også frem til den er rundt året. Først da klarer jeg faktisk å roe meg med at nå går det bra med den lille. Jeg velger å se på det litt andre veien. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra men siden det ikke finnes noen garanti så er det vanskelig å finne ro. Jeg kaller det kjærlighet. Har så mye kjærlighet for dette lille vesenet at jeg er livredd for et knust hjerte. Og hva knuser vel et hjerte mer?

Jeg synes det er helt berettiget å føle uro. Uansett hva man har opplevd før eller siden. Uroen er ikke godt for noe og den kommer ikke til å forandre noe hverken til eller fra, annet enn at det er fryktelig slitsomt. Det som skjer det skjer jo ikkesant. Jeg tror dog at den betyr noe. Og det kan være forskjellig fra person til person hva det er. Å møte følelser er veldig viktig syns jeg. Det letter på trykket når det kommer til frykt, grubling etc. Vi kan snakke og snakke men man må nesten føle litt. Så blir det litt bedre. Som bølger. Det går over. De gode følelsene går over de også. Men de tenker vi ikke så mye på. Så kommer en ny bølge.

Og det er helt greit. ❤

 

[ToTilPåVei]

Uff det er så vondt å gå rundt med den usikkerheten. Alle som har mistet (og sikkert særlig i ma) kjenner nok ekstra på de vonde og usikre følelsene når de er gravide pånytt.
16 uker er jo fortsatt tidlig å kjenne noe og at magen fortsatt føles liten ut behøver heller ikke være noe galt.
Og mange føler seg jo i veldig fin form i 2 trimester. Så det at symptomene er mindre kan også være helt naturlig.

Takk for melding. Jeg vet jo egentlig dette, men er vanskelig likevel. Prøver å slappe av, men er ikke lett.

 

[ToTilPåVei]

Jeg hadde det sånn da jeg var rundt uke 16-17. Følte ikke jeg hadde noen symptomer, magen var knapt der og hodet var fullt av bekymringer. Jeg har aldri opplevd å miste, men det var også noe jeg var veldig redd for - selv om vi var på tul i uke 11 og da så en sprell levende liten baby. Det er tungt å ha slike tanker og det er vanskelig å kvitte seg med tankene når de først har fått slått rot. Det eneste jeg kan komme med av trøst er mye av det 3 barns mammaen skriver over her: det er normalt å ha færre symptomer og føle seg bedre på dette stadiet av graviditeten, og det er fortsatt tidlig å kjenne mye liv (jeg er i 19+3 og har først den siste uka begynt å kjenne liv oftere, er andregangs). Når det gjelder magen så kommer den til å plutselig bare være der en dag. Men ikke føl at bekymringene dine er dumme eller teite. Jeg synes at det er helt naturlig å være litt bekymret og ha disse tankene. Man har jo ikke helt kontroll over situasjonen, på en måte, og det kan være utfordrende. Hvis det plager deg mye og over lang tid, så ville jeg tatt det opp med jordmor eller fastlege (avhengig av hvem du går til), og på den måten fått luftet tankene og bekymringene dine på en konstruktiv måte. Bare vit at du ikke er alene!

Jeg håper også at følelsen går over når jeg får vært på ul å sett. Vet jo egentlig dette med å kjenne liv og magen kommer (har alltid vært sen med mage...) Krysser fingrene for at alt er bra!

 

[ToTilPåVei]

Jeg er litt sånn. For meg varer det helt til babyen blir født også frem til den er rundt året. Først da klarer jeg faktisk å roe meg med at nå går det bra med den lille. Jeg velger å se på det litt andre veien. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra men siden det ikke finnes noen garanti så er det vanskelig å finne ro. Jeg kaller det kjærlighet. Har så mye kjærlighet for dette lille vesenet at jeg er livredd for et knust hjerte. Og hva knuser vel et hjerte mer?

Jeg synes det er helt berettiget å føle uro. Uansett hva man har opplevd før eller siden. Uroen er ikke godt for noe og den kommer ikke til å forandre noe hverken til eller fra, annet enn at det er fryktelig slitsomt. Det som skjer det skjer jo ikkesant. Jeg tror dog at den betyr noe. Og det kan være forskjellig fra person til person hva det er. Å møte følelser er veldig viktig syns jeg. Det letter på trykket når det kommer til frykt, grubling etc. Vi kan snakke og snakke men man må nesten føle litt. Så blir det litt bedre. Som bølger. Det går over. De gode følelsene går over de også. Men de tenker vi ikke så mye på. Så kommer en ny bølge.

Og det er helt greit. ❤

Tusen takk. Jeg burde nok vært flinkere å prate ned mannen om disse tankene. Vil liksom ikke være en belastning fornøyd noen. Men det hadde kanskje hjulpet, og det er alltid godt å være to i en vanskelig tid!

 

[Tufso86]

Jeg er så frustrert over meg selv, men jeg klarer ikke å lavære å gå rundt å være bekymret. Jeg er 16+2 idag, og så liv på tul i uke 10+5. To sprell levende små med bankende hjerter. Likevel klarer jeg ikke å legge vekk bekymringen. Når symptomer uteblir, magen vokser lite og jeg ikke kjenner liv blir jeg litt stresset. Vet at det oftest går bra, men har hatt en MA tidligere, så vet at det også går. Andre som har det som meg?? Jeg skal heldigvis på privat ul neste uke å sjekke, men har alt forberedt meg på dårlige nyheter. Pessimist sa du? Uff, jeg vet jeg er teit, og strever med å fortelle om min bekymring til andre for de blir litt oppgitt over meg

Forstår godt bekymringen din og hadde det helt likt før magen kom skikkelig, før OUL og før jeg kjente liv. Så jeg håper det slipper taket for deg også når alt dette er på plass!! Ville snakket med mannen ja. Det gjorde jeg og fikk trøst og gode ord. For det var jo mest sannsynlig at alt var bra? Hvorfor skulle det være noe galt? Og det var godt å høre fra han, som vanligvis er mest bekymret av oss to.
sender deg en klem