Bekymret for partner

[L-40346789]

Jeg har i den siste tiden vært bekymret for samboeren min, han har blitt så utrolig glemsk. Vi fikk vårt første barn for 3 måneder siden og jeg lurer på om han kan ha fått en slags reaksjon på det, for vi har vært igjennom en del for og si det sånn.. Vi hadde prøvd lenge før jeg ble gravid, men dette endte med en MA, og det ble satt i gang hjemmeabort i uke 12. Jeg ble raskt gravid igjen, men denne gangen ekstremt dårlig (hyperemesis) fra uke 6 til siste slutt. Fødselen var også lang, over 2 døgn, og det endte med en stor blødning og litt dramatikk på fødestua etter junior var ute (dette opplevdes mer dramatisk for samboeren som måtte være tilskuer).

Samboeren min er en veldig snill og omtenksom mann og har vist stor omsorg for meg under alt vi har vært igjennom. Nå i det siste har jeg lagt merke til tegn på en slags depresjon eller psykisk utbrenthet. Han er mye glemsk, glemmer både viktige og uviktige ting, og skal samtidig krangle på at han ikke har glemt noe jeg har sagt. Han er også mye mer irritabel og blir mye fortere sint enn før og kan komme med stygge kommentarer til meg. Han sier unnskyld for dette etter noen timer når han har fått tenkt seg om, og jeg ser at han oppriktig mener det. Sinne og kommentarer er en ting, men jeg synes det er trist å se mannen min forandre seg så mye etter å ha blitt far. Som far er han heller ikke som forventet. Det var han som først ville at vi skulle få barn og han som gleder seg mest under graviditeten, mens nå viser han lite interesse for sønnen vår. I ukedagene har han bare 3 timer på å være me sønnen vår før han legger seg men prioriter helst en times hvile etter middag, eller ser på serier med gutten på fanget isteden for å prate med han.

Er han virkelig så uinteressert eller kan det være en form for depresjon? Flere som har opplevd lignende? Jeg har prøvd mange ganger å spørre hvordan han har det egentlig men han sier bare at han har det bra og at han ikke har noe å være lei seg for..

 

[VilleVilma]

Jeg har i den siste tiden vært bekymret for samboeren min, han har blitt så utrolig glemsk. Vi fikk vårt første barn for 3 måneder siden og jeg lurer på om han kan ha fått en slags reaksjon på det, for vi har vært igjennom en del for og si det sånn.. Vi hadde prøvd lenge før jeg ble gravid, men dette endte med en MA, og det ble satt i gang hjemmeabort i uke 12. Jeg ble raskt gravid igjen, men denne gangen ekstremt dårlig (hyperemesis) fra uke 6 til siste slutt. Fødselen var også lang, over 2 døgn, og det endte med en stor blødning og litt dramatikk på fødestua etter junior var ute (dette opplevdes mer dramatisk for samboeren som måtte være tilskuer).

Samboeren min er en veldig snill og omtenksom mann og har vist stor omsorg for meg under alt vi har vært igjennom. Nå i det siste har jeg lagt merke til tegn på en slags depresjon eller psykisk utbrenthet. Han er mye glemsk, glemmer både viktige og uviktige ting, og skal samtidig krangle på at han ikke har glemt noe jeg har sagt. Han er også mye mer irritabel og blir mye fortere sint enn før og kan komme med stygge kommentarer til meg. Han sier unnskyld for dette etter noen timer når han har fått tenkt seg om, og jeg ser at han oppriktig mener det. Sinne og kommentarer er en ting, men jeg synes det er trist å se mannen min forandre seg så mye etter å ha blitt far. Som far er han heller ikke som forventet. Det var han som først ville at vi skulle få barn og han som gleder seg mest under graviditeten, mens nå viser han lite interesse for sønnen vår. I ukedagene har han bare 3 timer på å være me sønnen vår før han legger seg men prioriter helst en times hvile etter middag, eller ser på serier med gutten på fanget isteden for å prate med han.

Er han virkelig så uinteressert eller kan det være en form for depresjon? Flere som har opplevd lignende? Jeg har prøvd mange ganger å spørre hvordan han har det egentlig men han sier bare at han har det bra og at han ikke har noe å være lei seg for..

Alt det du beskriver kan være symptomer på depresjon… å deprimert kan en helt fint være uten å ha noe å være lei seg for. Det er like mye fraværet av å kjenne glede over det en normalt forventer å kjenne glede for.

 

[Veivalsa]

Ring familievernkontoret - det finnes hjelp

 

[B]

Jeg har i den siste tiden vært bekymret for samboeren min, han har blitt så utrolig glemsk. Vi fikk vårt første barn for 3 måneder siden og jeg lurer på om han kan ha fått en slags reaksjon på det, for vi har vært igjennom en del for og si det sånn.. Vi hadde prøvd lenge før jeg ble gravid, men dette endte med en MA, og det ble satt i gang hjemmeabort i uke 12. Jeg ble raskt gravid igjen, men denne gangen ekstremt dårlig (hyperemesis) fra uke 6 til siste slutt. Fødselen var også lang, over 2 døgn, og det endte med en stor blødning og litt dramatikk på fødestua etter junior var ute (dette opplevdes mer dramatisk for samboeren som måtte være tilskuer).

Samboeren min er en veldig snill og omtenksom mann og har vist stor omsorg for meg under alt vi har vært igjennom. Nå i det siste har jeg lagt merke til tegn på en slags depresjon eller psykisk utbrenthet. Han er mye glemsk, glemmer både viktige og uviktige ting, og skal samtidig krangle på at han ikke har glemt noe jeg har sagt. Han er også mye mer irritabel og blir mye fortere sint enn før og kan komme med stygge kommentarer til meg. Han sier unnskyld for dette etter noen timer når han har fått tenkt seg om, og jeg ser at han oppriktig mener det. Sinne og kommentarer er en ting, men jeg synes det er trist å se mannen min forandre seg så mye etter å ha blitt far. Som far er han heller ikke som forventet. Det var han som først ville at vi skulle få barn og han som gleder seg mest under graviditeten, mens nå viser han lite interesse for sønnen vår. I ukedagene har han bare 3 timer på å være me sønnen vår før han legger seg men prioriter helst en times hvile etter middag, eller ser på serier med gutten på fanget isteden for å prate med han.

Er han virkelig så uinteressert eller kan det være en form for depresjon? Flere som har opplevd lignende? Jeg har prøvd mange ganger å spørre hvordan han har det egentlig men han sier bare at han har det bra og at han ikke har noe å være lei seg for..

Det høres ut som tegn på depresjon ja. Han glemmer, klarer ikke fokusere, samtidig mer oppfarende. Jeg tror jeg ville snakket med han en kveld dere har tid og spurt hvordan han har det. Også pappaer kan få fødselsdepresjon, og det er nok reaksjon på forandringene samt kanskje litt søvnmangel, kanskje følelse av frykt for å ikke strekke til, kanskje tanker om egen barndom, egen rolle i familien etc. Det finnes hjelp, men han må være åpen om hvordan han har det. Neste gang han sier at han ikke har noe å være lei seg for, får du svare at noen ganger er man litt nedstemt likevel.

 

[L-40346789]

Ja jeg frykter det kan være en form for depresjon, eller begynnelsen på en.. Jeg synes det er trist at han ikke tør å åpne seg mer, men samtidig er det også veldig lite fokus på far under oppfølging etter fødsel synes jeg. Ikke rart at han er redd for å vise følelser når han for eksempel under jordmor besøket hvor vi fikk vite om spontanaborten, fikk beskjed om at jeg trenge mye støtte fremover fordi det var vanlig for mor å bli lei seg. Hva med far? Har ikke han rett til å bli lei seg? Jeg var veldig tydelig mot han at det var ikke jeg som mistet babyen, men VI.

Junior har uansett en time på helsestasjon til uka, jeg får ta det opp med helsesykepleier da❤