Bekymrer vi oss unødvendig mye?

[unknownP]

Jeg sitter å leser på forumene, og man får inntrykk av at "alle" mister, og at dette er noe som skjer de fleste.

Men når jeg ser på januar forumet, så syntes jeg det er veldig få som forsvinner fra oss. Som igjen gjør meg veldig letta.

Tenker bare litt rundt det, kanskje jeg bekymrer meg unødvendig mye.
Jeg kan jo så lite om dette, har nok få symptomer, men blør ikke... da burde vel alt være ok?

Jeg sitter å vurderer tidlig UL på et privatsykehus, men i de aller aller fleste tilfeller så merker man vel om noe er galt? Er bare 5+3 i dag, så det er kanskje litt tidlig uansett

Håper noen av dere kloke erfarne hoder kanskje kan berolige uvitende meg litt

 

[Baby070117]

Jeg sitter å leser på forumene, og man får inntrykk av at "alle" mister, og at dette er noe som skjer de fleste.

Men når jeg ser på januar forumet, så syntes jeg det er veldig få som forsvinner fra oss. Som igjen gjør meg veldig letta.

Tenker bare litt rundt det, kanskje jeg bekymrer meg unødvendig mye.
Jeg kan jo så lite om dette, har nok få symptomer, men blør ikke... da burde vel alt være ok?

Jeg sitter å vurderer tidlig UL på et privatsykehus, men i de aller aller fleste tilfeller så merker man vel om noe er galt? Er bare 5+3 i dag, så det er kanskje litt tidlig uansett

Håper noen av dere kloke erfarne hoder kanskje kan berolige uvitende meg litt

Har samme inntrykk som deg, føler at 'alle' har mistet en eller flere ganger. Uroer meg helt vilt over at det skal skje meg også, og får aldri til å slappe av. Utrolig slitsomt! Jeg har i tillegg ikke noen voldsomme symptomer, mens andre har haugevis - så jeg blir litt smågal. Føler jeg egentlig bare går å venter på å miste jeg også, selvom jeg ikke har blødd en dråpe hittil enda (6+1). Skal jammen meg si at det å være gravid ikke er en dans på roser mentalt sett

 

[-elisabeth]

De aller, aller fleste går det jo fint for, men det er kanskje de som mister man hører mest om? Men ja, jeg uroer meg også mye. Har ingen grunn til det, men det er som du sier. Man leser om så mange som dessverre mister. Jeg har pålagt meg selv å ikke være så veldig aktiv inne på alle mulige gravidforum, rett og slett fordi det kan komme for mange bekymringer ut av det Berg- og- dal- bane følelsesmessig, dette med graviditet!

 

[StineH]

Jeg tror det blir litt sånn hysteristemning her inne på disse forumene. De består i mange tilfeller av jenter som har prøvd lenge, eller som har gått inn for å bli gravid, og som dermed tester tidlig. Når man tester tidlig vil man få med seg alle påbegynte svangerskap som enten ender i kjemisk, eller i en tidlig SA (før uke 5). Dermed ser det ut som om "alle" mister.

Det er lett å glemme at absolutt ikke alle mammaer er her inne, og gjerne ikke de som bare blir gravide og går gravide uten problemer, gang på gang.

Nå må jeg innrømme at jeg er en av de med skikkelig angst for å miste - Men så har jeg jo allerede mistet to ganger etter hverandre, og tenker at jeg "aldri" kommer til å kunne bære frem flere barn. Med vesla var jeg aldri redd for SA, og heller ikke i neste svangerskap tenkte jeg tanken (mistet i uke 12) - Før aborten var et faktum..

Prøver å puste med magen og tenke at nå er det min tur, men hender jeg må ta litt avstand fra forumet, fordi jeg er i ferd med å kjøre meg helt fast i et veldig paranoid spor..

 

[Steinbukken'90]

Jeg mista i uke 10 sist. Hadde alle symptomene som jeg hadde hatt hele veien, og ingen verdens tegn til at noe var galt. Så skulle vi på tidlig ul for en liten sjekk bare for å bekrefte at alt var greit før vi begynte å fortelle det til noen. Der var det ikke noe hjerteslag, og fosteret hadde sluttet å vokse for en uke siden. Ikke fikke jeg noen tegn på det neste to ukene heller, før jeg hadde time på sykehuset for å fjerne det. Kroppen ordnet ikke opp selv.

Derfor skal jeg nok på tidlig ul denne gangen også, rundt uke 10.

 

[Oh Dear]

Jeg tror også det er en forumseffekt. Min mormor var helt overgitt over at man nå kan finne ut hjemme at man var gravid og gjerne før man skulle hatt mensen, i hennes tid måtte man bare vente og se, og få det bekreftet av lege. Hvis mensen kom sent så visste man ikke nødvendigvis at man hadde hatt en abort, og man slapp å høre om alle andres aborter eller forsinkede menstruasjoner, så det føltes kanskje ikke som om det var så mye å være redd for.

 

[unknownP]

Jeg mista i uke 10 sist. Hadde alle symptomene som jeg hadde hatt hele veien, og ingen verdens tegn til at noe var galt. Så skulle vi på tidlig ul for en liten sjekk bare for å bekrefte at alt var greit før vi begynte å fortelle det til noen. Der var det ikke noe hjerteslag, og fosteret hadde sluttet å vokse for en uke siden. Ikke fikke jeg noen tegn på det neste to ukene heller, før jeg hadde time på sykehuset for å fjerne det. Kroppen ordnet ikke opp selv.

Derfor skal jeg nok på tidlig ul denne gangen også, rundt uke 10.

Det er jo sånt som dette jeg mener. Altså, venninna mi opplevde det samme. Men jeg trodde det var relativt sjeldent. Her inne får man inntrykk av at det nesten er noe jeg må forvente skjer meg.

Jeg lurer bare rett og slett på, stemmer det at jeg nå nærmer meg nesten 90% sjangs for at dette skal gå bra (info fra et skjema delt i en annen tråd) eller bør man forvente det verste?
I følge legen min i dag, så kunne jeg med 99,9% sikkerhet forvente at jeg var gravid, uten at vi gjorde fler tester enda. Selv er jeg lettere hysterisk, og klarer ikke helt stole på hverken statistikk eller legen.

Jeg tror hvertfall at JEG må prøve slappe av, og ikke lese alle disse trådene om alt som kan gå galt. Jeg syntes nemlig forumet er til uvurderlig støtte også.

 

[Oh Dear]

Det er jo sånt som dette jeg mener. Altså, venninna mi opplevde det samme. Men jeg trodde det var relativt sjeldent. Her inne får man inntrykk av at det nesten er noe jeg må forvente skjer meg.

Jeg lurer bare rett og slett på, stemmer det at jeg nå nærmer meg nesten 90% sjangs for at dette skal gå bra (info fra et skjema delt i en annen tråd) eller bør man forvente det verste?
I følge legen min i dag, så kunne jeg med 99,9% sikkerhet forvente at jeg var gravid, uten at vi gjorde fler tester enda. Selv er jeg lettere hysterisk, og klarer ikke helt stole på hverken statistikk eller legen.

Jeg tror hvertfall at JEG må prøve slappe av, og ikke lese alle disse trådene om alt som kan gå galt. Jeg syntes nemlig forumet er til uvurderlig støtte også.

Altså, du ER jo gravid, men det er jo ingen garanti for at du vil fortsette å være det, uten at jeg sier det for å skremme deg. Statistikken stemmer sikkert, regner med den er basert på innsamlet info over hvor mange som mister og hvilken uke de mister i.

Jeg mener å ha lest at ca 80 % av alle befruktede egg aldri blir til en baby, både fordi mange egg aldri fester seg, og fordi mange mister i de tidlige ukene. Å miste så sent som jeg gjorde (11+4) er jo ikke vanlig, men ikke uvanlig heller. Men nå skal det sies at jeg spottet rundt ikm, så en gang senere, og så blødde jeg daglig fra uke 8 til jeg hadde aborten, så noe var galt, og jeg var forberedt på at det kunne gå den veien. Det kom IKKE ut av det blå.

Det jeg egentlig tenker også på, fælt som det er, er at vi kanskje er mer redde for at noe vondt skal skje enn før, både fordi vi vet om hvor stor sjansen er for å oppleve det en gang, og fordi vi er mer skjermet enn folk var tidligere. Vi har medisiner mot alt mulig, kan operere det meste, men her kan man faktisk ikke gjøre noe fra eller til, så vi blir veldig maktesløse, og føler ventetida er lang og uoversiktlig siden vi faktisk ikke kan se eller kjenne babyen enda.

Jeg skjønner godt den angsten altså, jeg kjenner spesielt på den selv etter det som skjedde sist.

 

[Katti]

Enig med de over!

De som mister mange ganger vil jo også bli værende i gravidforumene lenger enn de fleste, og dermed ta opp mer plass og oppmerksomhet enn de det går bra med. Jeg har for eksempel vært gravid tre ganger siden oktober i fjor, og hadde alt gått bra første gangen hadde jeg jo snart vært ferdig med å henge på gravidforum. De som har mistet mange ganger søker sikkert ekstra mye støtte og trøst. Det var i tillegg tilfeldigvis en del av oss som mistet omtrent samtidig i februar, som har dukket opp her igjen.

For meg føles det også litt som det er to separate verdener: Når jeg snakker med folk til vanlig virker det som om ingen kan se for seg at det noen gang kan skje noe galt med svangerskap eller barn. Har man først fått to streker på testen kommer alt til å gå av seg selv, og nesten uten plager. Hvis man skulle være uheldig å spontanarbortere så er ikke det noen "big deal", og ikke noe man prater om. Her inne virker det motsatt - det ser ut til at de færreste regner med at alt skal gå bra. Folk er kjempenervøse, livredde og blir fullstendig knust når de mister (meg selv inkludert).

Kanskje blir følelsene også ekstra store her fordi man liksom ikke skal dele noe om graviditeten med de rundt seg før det har gått tolv uker?

Mest sannsynlig vil det gå bra!

 

[Minera]

Jeg har igrunn aldri vært veldig bekymret i mine tidligere graviditeter påtross for at jeg hadde en sa før jeg fikk de to nydelige barna mine.
Men i mars hadde jeg en MA og nå er jeg helt hysterisk og bekymrer meg hele veien.
Jeg er litt der at ved en sa så er det jo kjipt, men man begynner å blø litt å klarer å forberede seg på at det går galt.
Men denne gangen trodde jeg alt var fint og ikke på tidlig ultralyd for å se den lille i uke 8/9.. Før vi skulle fortelle flere nyheten. Og føltes da som en slag i tryne som jeg overhodet ikke var innstilt på.
Så nå er jeg sykt stressa!

 

[InLoveAndIHateIt]

Jeg har IKKE lyst å miste.. Men jeg vet jo også at mister mann. Så er det i de aller fleste tilfeller pga knøttet ikke er levedyktig. Å da er det jo ikke noe å gjøre. Det er naturens gang. Jeg vil bli knust vis det skjer, men jeg skal ikke la tanken på at det kan skje knuse meg så lenge alt ser etter forholdene ut til å gå som normalt. Men noen dager tar angsten meg, dr Google skremmer livet av meg å jeg bare må gå å legge meg for å komme bort fra mitt eget hue

 

[Steinbukken'90]

Da vi var på sykehuset fikk vi beskjed om at så mye som 50% av alle svangerskap ender i SA eller MA. Men mange av disse er nok graviditeter som ikke er oppdaget enda, og at kvinner da tror at menstruasjonen kommer litt senere enn vanlig.

Man kan absolutt ikke gå å bekymre seg for sånne ting hele tiden, og som du sier så er du jo 99,99% sikkert gravid, og mest sannsynlig går det bra. For de/oss som har mistet tidligere er det en ekstra bekymring i tillegg til alle de andre bekrymningene de som ikke har mistet før, har. Forrige gang var det ikke i tankene mine i det hele tatt at det ikke skukke være liv der, jeg merket jo ingenting. Men nettopp det gjør meg enda mer netvøs denne gangen, men jeg kan ikke gå å bekymre meg for det hele tiden, da blir jeg nervevrak til slutt...

Positiv til det motsatte er bevist

 

[Ellis87]

Altså, du ER jo gravid, men det er jo ingen garanti for at du vil fortsette å være det, uten at jeg sier det for å skremme deg. Statistikken stemmer sikkert, regner med den er basert på innsamlet info over hvor mange som mister og hvilken uke de mister i.

Jeg mener å ha lest at ca 80 % av alle befruktede egg aldri blir til en baby, både fordi mange egg aldri fester seg, og fordi mange mister i de tidlige ukene. Å miste så sent som jeg gjorde (11+4) er jo ikke vanlig, men ikke uvanlig heller. Men nå skal det sies at jeg spottet rundt ikm, så en gang senere, og så blødde jeg daglig fra uke 8 til jeg hadde aborten, så noe var galt, og jeg var forberedt på at det kunne gå den veien. Det kom IKKE ut av det blå.

Det jeg egentlig tenker også på, fælt som det er, er at vi kanskje er mer redde for at noe vondt skal skje enn før, både fordi vi vet om hvor stor sjansen er for å oppleve det en gang, og fordi vi er mer skjermet enn folk var tidligere. Vi har medisiner mot alt mulig, kan operere det meste, men her kan man faktisk ikke gjøre noe fra eller til, så vi blir veldig maktesløse, og føler ventetida er lang og uoversiktlig siden vi faktisk ikke kan se eller kjenne babyen enda.

Jeg skjønner godt den angsten altså, jeg kjenner spesielt på den selv etter det som skjedde sist.

Veldig godt beskrevet. Gikk meg en lang tur tidligere ikveld og tenkte på akkurat dette. Tror vi er nødt til å ta hver dag som den kommer og prøve å nyte det faktum at vi har en liten spire der inne som forhåpentligvis vil sette seg godt å utvikle seg til et lite knøtt<3 er litt trist at så mange tilogmed meg sitter med den klumpen i magen å tenker hvis noe galt skjer! Jeg håper vi kan slå oss litt til ro og at de fleste av oss sitter her i januar med hver våre søte små <3

 

[guttemamma3]

Har aldri, så vidt jeg vet hatt en SA. Tre vellykkede, og mirakel nok er det, svangerskap. Er en liten case, som egentlig ikke skulle vært fruktbar heller men jeg tenker det er en mening med det om man mister tidlig. Da var det trolig ikke liv laga da :/ de fleste kan jo prøve på nytt, og på nytt er alltid bekymret før uke tolv, men samtidig avslappet. Pust med magen, ta vare på seg selv og lev i nuet <3

 

[Lurepus]

Dessverre er det faktisk slik at veldig mange opplever det å miste, men det er ikke alle som vet det selv siden det skjer tidlig. Som skrevet lengre opp så er det ca 50% av alle påbegynte svangerskap som aldri blir noen baby, derfor er det svært sansynlig at man går gjennom det en gang i løpet av livet, særlig om man har tenkt å ha flere barn. Dette er ikke for å skremme noen, men det er fakta. Jeg er ikke for at man skal gå å bekymre seg, men jeg råder likevel mange til å ta en tidlig ultralyd. Dette fordi jeg selv var på ultralyd i uke 11 og fikk se et foster som hadde vært dødt siden uke 8. Det at jeg hadde gått med et dødt foster såpass lenge var en ekstra påkjenning oppi det hele og jeg skulle mye heller ha fått vite det før og gynekologen anbefalte meg en tidligere ultralyd neste gang. Dette er jo heller ikke noe som skjer veldig mange, men syns jeg har lest at 25% av alle aborter er slike uoppdagede (MA). Men du har sikkert veldig rett i at det virker som det er mer på et slikt forum Man har kanskje mer behov for å være på et forum og ha andre å snakke med om man opplever slikt Og er veldig enig med de over her, vi er gravide i dette øyeblikk og det må man nyte Man kan ikke gjøre noe fra eller til så jeg prøver å bekymre meg minst mulig og bare nyte det voksende livet

 

[InLoveAndIHateIt]

Tror også mange opplever SA pga nå tester man stadig tidligere å tidligere. Hadde alle ventet til mensen ikke kom. Ville nok flere bare trodd de fikk mensen og ikke en SA. Men jet forstår spenningen og ønsket om å lykkes! Så der er det litt enklere for de av oss som ikke har hatt noen anelse før vi står der med testen i hånda litt lettere sjokket. Men jeg frykter jo stadig at det kan gå galt. Å jo lenger man kommer jo skumlere blir det syns jeg. Fordi man liksom har kommet så langt, så vis det går galt nå. Da har det liksom vært forgjeves. Teit tankegang. Men man blir jo litt sprø av dette her

 

[Strikkefrue]

Jeg har igrunn aldri vært veldig bekymret i mine tidligere graviditeter påtross for at jeg hadde en sa før jeg fikk de to nydelige barna mine.
Men i mars hadde jeg en MA og nå er jeg helt hysterisk og bekymrer meg hele veien.
Jeg er litt der at ved en sa så er det jo kjipt, men man begynner å blø litt å klarer å forberede seg på at det går galt.
Men denne gangen trodde jeg alt var fint og ikke på tidlig ultralyd for å se den lille i uke 8/9.. Før vi skulle fortelle flere nyheten. Og føltes da som en slag i tryne som jeg overhodet ikke var innstilt på.
Så nå er jeg sykt stressa!

Akkurat slik jeg føler det. Jeg var helt sikker på at forrige svangerskap skulle gå bra sist, ettersom jeg hadde alt av symptomer, men det endte jo i MA. Samtidig har jeg fire nære venninner som har to-tre barn hver, og så vidt jeg vet har de aldri mistet. Jeg antar at jeg kun var uheldig, og sannsynligheten for at det går bra med oss som her på forumet må er jo langt større enn det motsatte

 

[Ekornmamma]

Dette står på NHI sine sider (regner det som en ganske sikker kilde):

"Forekomst

10-15% av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort. Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort, men mange av disse er ikke erkjente svangerskap. Tap av foster er vanligst i de første ukene av svangerskapet, og andelen spontane aborter går ned med økende varighet av svangerskapet."

Så risikoen er ikke så høy etter at man har fått positiv test! Så for hver som mister er det 9 som ikke mister! Sånn cirka da. Ble litt letta jeg nå

 

[Oh Dear]

Dette står på NHI sine sider (regner det som en ganske sikker kilde):

"Forekomst

10-15% av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort. Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort, men mange av disse er ikke erkjente svangerskap. Tap av foster er vanligst i de første ukene av svangerskapet, og andelen spontane aborter går ned med økende varighet av svangerskapet."

Så risikoen er ikke så høy etter at man har fått positiv test! Så for hver som mister er det 9 som ikke mister! Sånn cirka da. Ble litt letta jeg nå

15 % er jo en reell sjanse, men det jeg tenker som er viktig å huske er at det tross alt betyr 85% sjanse for at det går bra.