Beholde eller ikke?

Venter på tredjeGull

Forelsket i forumet
Julibarna 2019
♡Julekulene 2021♡
Hei! Jeg er 4+6 i dag, og gravid med mitt 3 barn. Ikke gått på prevensjon fordi jeg har pcos, og trodd jeg har hatt problemer med å bli gravid, men vært klar over konsekvensene... Men det har tydeligvis ikke samboer. Han har overhode ikke lyst til å beholde dette. Fordi han synes babytiden med bla nattevåk og permisjon er mye slit... Jeg blir så usikker på hva vi skal gjøre. Jeg har gått igjennom en MA før, som ble oppdaget i uke 11, så det å gå igjennom en abort synes jeg var veldig ubehagelig og ikke noe jeg har lyst til å gjøre igjen.. Vi blir med andre ord, ikke enige... Er det noe sjans for at han vil endre mening tror dere?
 
Ingen efaring om han endre mening men vil du kunne leve med valget å ikke beholde? Høres nesten ikke slik ut og tenker hadde jeg gjennomgått en abort mot min vilje hadde ikke forholdet overlevd på sikt. Så jeg hadde beholdt, kommer en tid etter babytiden også
 
Har vært gjennom akkurat det samme som deg ,hadde ikke pcos da men andre ting som gjorde at jeg trodde jeg ikke kunne bli gravid. Valget endte med å ta abort. Det var en tung prosess da lille vær ønsket av meg men ikke andre halvpart. Tok valget pga livssituasjon. Kan med hånden på hjertet si at når jeg tenker tilbake så var det nok rette valget, men det går ikke en dag jeg ikke tenker på lille som var i magen. Dette er en tung avgjørelse. Men du må tenke på DEG og ditt. Det er helt å holdent DIN avgjørelse. Sender masse klemmer .❤
 
Hei! Jeg er 4+6 i dag, og gravid med mitt 3 barn. Ikke gått på prevensjon fordi jeg har pcos, og trodd jeg har hatt problemer med å bli gravid, men vært klar over konsekvensene... Men det har tydeligvis ikke samboer. Han har overhode ikke lyst til å beholde dette. Fordi han synes babytiden med bla nattevåk og permisjon er mye slit... Jeg blir så usikker på hva vi skal gjøre. Jeg har gått igjennom en MA før, som ble oppdaget i uke 11, så det å gå igjennom en abort synes jeg var veldig ubehagelig og ikke noe jeg har lyst til å gjøre igjen.. Vi blir med andre ord, ikke enige... Er det noe sjans for at han vil endre mening tror dere?

Gratulerer med spire ❤️
Jeg kjenner ikke dere. Men jeg kjenner jo på noen spørsmål når han ikke kan erkjenne konsekvensen av dette, hvordan en abort vil være for deg og at barseltiden faktisk går over. Når hans grunn kun handler om at HAN ikke orker barseltid og permisjon, så kan du jo si at du tar det, feks. Du kan ta hele permisjonen (hvis det går, er ikke helt oppdatert), at han tar seg av de to andre om morgenen og at du har baby om natten og morgen.
Slik du beskriver det, så opplever jeg at han ikke tar ansvar for det han selv har vært med på. Menn er ofte meget praktisk anlagt, så hvis dere kan komme frem til praktiske løsninger, så kan det jo være at dere blir enige likevel?

Enig med de over; det er DITT valg. En abort mot egen vilje må være fryktelig tungt.

Sender deg en klem
 
Hei ❤ eg trur dette med abort og mannfolk e splitta i begge retninger. Eg trur ikkje menn forstår kor ekstremt alvorlig det er for ei dame å ta abort, og samtidig trur eg ikkje kvinner forstår kor ekstremt vondt det kan væra for menn når kvinner tar abort (altså deiras barn, når dei ønske og ikkje kvinnen).

Mannen din forstår nok ikkje at dette faktisk ER ein baby, og at du og til ei viss grad han, må leve med dette valget av å avslutte babyen sitt liv. Kanskje kan det være noko dere klarer å leve fint med, men sjansen for at dette blir kjempe vanskelig for deg å leve med når du ønsker, er stor. Eg støtter nutteputt over her, barseltid og slikt går over, det er ein bitteliten del av livet. Og eg sier til deg som til hu andre her inne, barn ER en velsignelse. Eg trur at dersom din mann klarer å se velsignelsen så vil dette gå kjempe fint ❤

Prøv å forklar mannen din omfanget av abort, at det virkelig er eit liv, en baby, med straks bankende hjerta og ei framtid i sikte. Forklar ka abort gjer med kvinnen, at ein kan bli deprimert, få angst og at det er eit omfattende valg ein må lære seg å leve med. Og ikkje minst er sjølve aborten veldig smertefull, og smerten blir veldig forsterka psykisk. Har vært med kvinner som har tatt dette valget fleire gonger, og det er alltid alltid mykje tøffere enn dei trudde, til tross for at i fleire av tilfellene har dessverre ikkje kvinnene sett noko anna utvei.

Tenke masse på dokk, og ber om ein fred og ro over valget, og styrke til deg for det du måtte gå gjennom både den eine og andre veien ❤
 
Jeg har vært i litt samme situasjon som deg tidligere! Jeg bestemte meg for abort og ved ultralyd før jeg fikk «pillen» oppdaget de at det uansett var en MA.

Den dag idag er jeg veldig glad for at det aldri ble noe baby ut av svangerskapet. Både for min del, babyen sin del, pappaen sin del og mine tidligere barn sin del.

Tenk masse og snakk eventuelt med Amathea eller jordmor :Heartred
 
Jeg fikk utført en kirurgisk abort da jeg var 18 år. Har aldri, aldri angret. Det var det beste for meg på det tidspunktet, og jeg var ikke klar for å bli mamma.

Jeg er sterkt uenig med hun over her, men jeg ser hun er kristen så jeg har forståelse for og respekterer hennes syn. Allikevel vil jeg bare si, at det er ikke en baby. Det er et embryo, en celleklump, på dette tidspunktet av graviditeten. Ja, det er fælt å ta en abort, men det er du som skal gå gjennom en graviditet, en fødsel, en oppvekst. Hvis det ikke passer, hvis det ikke er ønsket, hvis man ikke ser noe lys i enden av tunnelen - ta en abort. Tiden leger virkelig alle sår!

De barna du allerede har, fortjener en tilstedeværende mamma. Dette er fult og helt ditt valg, og jeg som et medmenneske støtter deg i det du bestemmer deg for. Uansett hva det måtte være! Sender deg en god klem :Heartred
 
Kan legge til at jeg fosteret var ca 7 uker når jeg tok cytotec-pillen. Og selve aborten var ikke veldig mye verre enn vanlig mens sånn smertemessig! Fikk dessuten masse smertestillende fra sykehuset :Heartred Litt større blødning enn ved mens og litt mer koagulere blod. Men ingen direkte grusom opplevelse!
 
Jeg fikk utført en kirurgisk abort da jeg var 18 år. Har aldri, aldri angret. Det var det beste for meg på det tidspunktet, og jeg var ikke klar for å bli mamma.

Jeg er sterkt uenig med hun over her, men jeg ser hun er kristen så jeg har forståelse for og respekterer hennes syn. Allikevel vil jeg bare si, at det er ikke en baby. Det er et embryo, en celleklump, på dette tidspunktet av graviditeten. Ja, det er fælt å ta en abort, men det er du som skal gå gjennom en graviditet, en fødsel, en oppvekst. Hvis det ikke passer, hvis det ikke er ønsket, hvis man ikke ser noe lys i enden av tunnelen - ta en abort. Tiden leger virkelig alle sår!

De barna du allerede har, fortjener en tilstedeværende mamma. Dette er fult og helt ditt valg, og jeg som et medmenneske støtter deg i det du bestemmer deg for. Uansett hva det måtte være! Sender deg en god klem :Heartred

Du kan være så uenig med meg som du berre vil, men det tar likevell ikkje vekk sannheten at det er ein baby, eit menneskeliv som vokser i oss alle. Tydelig at du omformulere svaret ditt rundt mitt innlegg, for du har tydligvis glømt at TS faktisk ikkje ønsker abort OVERHODE, og spørsmålet hennes gikk ut på om mannen kunne endre mening.

Og eg syns at på eit gravidforum basert på kvinner bør me skrive støttende og oppbyggande til kvarandre. Eg syns iallefall det blir feil og nesten oppmuntre til abort når dette er noko ein nærmest føler seg pressa til mot sin vilje ❤ solskinnshistorier om aborter blir berre feil i ein slik setting. Her må me klara å tenka breiare og gi den støtten som faktisk trengst i dei gitte situasjonene ❤ absolutt ingen skal få bestemme over oss, det er våre kropper og me som skal gå gjennom dette.
 
Last edited:
Og berre for å understreke at dette handler om fakta og ikkje livssyn. Før egget blir befruktet er både egget og sæden ei celle. Disse cellene smelter sammen og blir etterkvart til betegnelsen embryo. Når ein får positiv graviditetstest (når egget har festa seg) er det absolutt ikkje ein celleklump lenger, men eit embryo. Men ka er embryo? Embryo er kun ein betegnelse på tidlig stadium av eit liv. I vårt tilfelle, eit tidlig stadium av menneskeliv. Inni magen vår nå er det eit menneske-embryo, eller baby-embryo om du vil.
Planter er også embryo i tidlig stadium. Ta eit solsikkefrø f.eks, når du putter det i jorda vokser solsikkeembryoet frem og danner stilken og bladene, som når det har vokst opp, blir ei utsprungen solsikke. Når du stapper solsikkefrøet i bakken og nokon spør deg ka du har planta, så svarer du ikkje eit embryo, du svarer solsikker. På samme måte er embryoet i magen vår ein baby, med hud, hår, tenner, hjerte, organer, muskler, skjellett, blodårer, hjerne osv. Alt er klart, men det har ikkje havna på plass, er det embryo fasen handler om, at alt kommer på plass. Når det har skjedd går ein over til betegnelsen foster, (generelt i uke 10 i ein graviditet, når babyen er 8 uker) som også berre er ein betegnelse som brukes på både mennesker og dyr fra dei er "komplett" og berre skal vokse, til dei fødes. Er likevel en baby eller eit menneske fra begynnelsen av ❤

Til dere som trykker uenig, ka er dere uenige i? Dette er fakta. Berre google embryo, celleklump og foster og les sjølv.
 
Last edited:
Nå bør det være rom for alle historier her. Det er ingen her som har delt solskinnshistorier om abort, jeg er ganske sikker på at det var avgjørelser som ikke ble tatt med lette hjerter. Det kan likevel være fint å høre eksempler på at livet gikk videre også etter en abort, ettersom det alternativet er på bordet i familien.
Ingen av oss kjenner mannen din ‘nesteGull’ og det er umulig for oss å si om han vil endre mening. Jeg tror ‘Elsker Jesus’ har noen gode poenger i at det er vanskelig for en mann å sette seg helt inn i hva en abort betyr for oss kvinner, på samme måte som graviditet. Vi kjenner alt.. både når livet starter og ender uansett om det er frivillig eller ikke. Min teori er at dette vil dem aldri helt forstå. Dem kan sympatisere, men aldri helt forstå, på samme måte som alle vi sympatiserer med folk i vanskelige situasjoner vi selv ikke har vært i.

Det aller beste er om dere blir enige om veien videre med tanke på den familien dere allerede har. Kanskje må dere finne kompromisser? Kan du spørre han hva som skal til for at den tunge perioden kan bli lettere for han? Har dere for eksempel økonomi til å kjøpe noe hjelp i huset? Hvis svaret er nei, er det noe dere kan gjøre for å bedre økonomien? La oss si st du har en dyr hobby, kan du gi opp den slik at dere kan kjøpe hjelp til husvask for eksempel?

Er en av besteforeldrene pensjonert eller ikke i jobb og kan hjelpe til mer? Er det aktuelt å flytte til et sted hvor dere kan få mer hjelp?

Gå inn i diskusjonen med utgangspunkt i hvordan skal vi løse utfordringene og se på hele bildet og prøv å komme dere ut av skyttergravene. Enklere sagt enn gjort, jeg vet det. Er god på å sitte i skyttergrav selv og bare planlegge neste verbale angrep, men vet også derfor at det er lite produktivt.

Til syvende og sist er dette ditt valg, uansett om det blir sånn eller sånn. Jeg håper du står trygt i det og ikke lar deg presse til noe du ikke vil.

Du står i en krevende situasjon og ønsker deg masse lykke til. Håper på en god løsning for dere begge. ❤️
 
Sniker fra oktober
Jeg har vært igjennom nesten det samme som deg, bare at det var min første graviditet. For samboeren var det veldig lett å si at han ikke ønsket det nå, for det var ikke han som måtte ta det endelige valget eller han som måtte gå igjennom aborten. Jeg hadde fått time på sykehuset, men sleit veldig med valget (må vente til uke 6), så jeg fikk en time på Amathea. Den timen følte jeg ikke hjalp noen ting for de sa egentlig ingenting. Jeg møtte opp på timen på sykehuset, tok først en ultralyd for å bekrefte at det ikke lå utenfor livmoren, så fikk jeg snakke med en sykepleier. Hun spurte om jeg ville ta den pillen før eller etter samtalen, jeg valgte etter. Da hun sa det var på tide å ta den så brøt jeg sammen, hun spurte meg hvorfor jeg var der og jeg forklarte hvorfor vi var i den situasjonen. Hun sa mye som var til stor hjelp og sa at jeg kunne få en ny time om noen dager, så fikk jeg tenke litt til også skulle jeg bare ringe å avbestille hvis noe endret seg. Jeg følte et veldig stort press på å gjøre det på grunn av samboers ønske, og følte meg slem som ikke klarte å gjennomføre det. Jeg har alltid følt ganske sterkt at man må respektere partners ønsker fordi en baby er helt utrolig mye ansvar, men der satt jeg og klarte ikke gjøre det. Heldigvis var samboeren veldig omsorgsfull, han sa at han forsto at jeg ikke klarte å gjøre det, selv om han ikke var enig, men støttet meg i det valget jeg tok. Jeg følte meg slem ganske lenge, men innen han begynte å venne seg til tanken og vi snakket om det som en realitet så slapp den følelsen. Vi har ikke angret og har nå baby nr. 2 på vei mindre enn ett år etter første.

Det er bare du som kan ta dette valget. Det er du som må igjennom en eventuell abort og leve med konsekvensene av det, mannen din kjenner ingenting av det og kommer til å glemme det så fort det er gjort, så det er lett for han å si at han ikke ønsker å beholde. Dere må prate sammen, forklar konsekvensene av en abort og forklar at det er enkelt for han å si fordi han ikke må gjennomgå det selv. Uansett hva valget blir så må du kjenne på om dere klarer å leve med det.
Jeg håper det ordner seg for dere og at du får den støtten du trenger!
 
Tusen takk for mange fine svar og tips. Dere er gullegod :Heartbigred min hensikt var ikke å skape en diskusjon rundt dette med abort, embryo og foster.
Har fått snakket en del med min mann, men vi er fortsatt ikke enige, samtidig kommer han til å respektere avgjørelsen min føler jeg. Jeg skal til legen på mandag, for å snakke litt der..
 
Snakk også med amathea :) de er der for akkurat slike situasjoner
 
Back
Topp