Behandler du egne barn og bonusbarn likt?

  • Trådstarter Trådstarter Redaktør Karine
  • Opprettet Opprettet
R

Redaktør Karine

Guest
Jeg skal skrive en artikkel om bonusfamilier og søker etter dere med erfaringer.
 
Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?

Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?
 
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
 
Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?
 
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?
 
Send meg gjerne en epost til karine@babyverden.no eller svar rett i tråden.
 
Hilsen Karine:)
 
 
 
 
Jeg snakker ikke om egen erfaring! Men jeg mener jo så absolutt at alt burde vert som normalt, at man behandler de likt så absolutt !!







http://fyllings.blogg.no
 
Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa? Jeg opplever det som spennende å være bonusmamma siden storesøster er 12 år eldre enn lillesøster. Det er opplevdes som utfordrende å plutselig å ha ansvar for et "stort lite" menneske til da forholdet var nytt.
Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn? Siden aldersforskjellen er så stor så blir de jo behandla litt ulikt, men grunntanken bak det vi gjør er lik. Vi vil at jentene skal vokse opp med samme bakgrunn og samme verdier selv med stor aldersforskjell.
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke? Søsken bør behandles likt, enten de er hel- halv eller noe annet mener jeg. Men så klart trenger man å ta inviduelle hensyn. Mennesker har ulik sårbarhet og trenger forskjellig tilnærming for å bli sett i løpet av livet.
 Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra? Jeg tror at man må utvise endel raushet i en blandet familie. Og nok inngå noen kompromisser
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?
 




Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?

Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?
 
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
 
Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?
 
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?




Svarer litt på alle spørsmålene i ett, var så vanskelig å skrive helt kort;)

Jeg har ei stedatter på snart 13 år, har vært i livet hennes i 10 av dem. Hun har bodd 60 % hos oss hele tiden. Jeg synes det er flott å få lov til å være en del av livet hennes, hun er ei kjempejente som jeg er veldig glad i. Har også ei på 15 år selv fra tidligere, og så har jeg og mannen ei på 4,5 år sammen. Jeg prøver å behandle de to eldste så likt som det lar seg gjøre. Siden det er så stor aldersforskjell på de og den minste så er det vanskelig å sammenligne alt med henne. De to store har nesten samme regler, og vi setter like grenser på ting. (Eldste har litt lengere utetid bl.a..) Vi har ett flott samarbeid med jentas mamma, og vi respekterer hverandre. Jeg kommer aldri til å ta over mammarollen, men er en omsorgsperson som jenta kan komme til når hun måtte ønske. Jeg har jo vært en del av livet hennes lenge, så hun respekterer meg og min grensesetting like mye som farens. For å ha det bra må man kunne samarbeide med den andre familien til barnet. Vi kan treffes og feire bursdager i lag, være på skoletilsteldninger, foreldremøter osv alle sammen. Ingen sure miner fra noen, og det blir aldri nevnt ett negativt ord om den andre familien i nærvær av barnet. Om det er noe, tas det opp på telefon når hun ikke er tilstede selv. Jenta har og ting på begge plassene, hun tar kun skolesekk og yttertklær med når hun kommer/drar. Hun har og nøkkel slik at hun kommer seg inn her selv om hun har mamma uke. Kan være greit dersom hun har blitt våt på skolen eller noe, at hun bare går hjem og skifter siden vi bor nærmest skolen..

Dert var litt om hvordan vi har det hjemme hos oss..
 
Jeg er bonusmamma til to barn, de har forskjellige mødre: Jeg og samboeren har et barn sammen. Det å være bonusmamma i min situasjon har ikke vært enkelt, det har vært mye konflikter mellom barnas mødre og samboern min og mye av dette ha påvirket barna negativt. Det har vært krangler om samvær, penger, klær/ utstyr +++ Det gikk så lang en periode at jeg ikke orket å være hjemme/ trakk meg unna når bonusbarna var på samvær fordi årsaken til at det var konflikter 24/ 7 var at samboern min hadde barn fra før og alt som fulgte med de. Vil presisere at det var en periode og at det er et tilbakelagt kapittel i dag. Jeg har et bra forhold til begge bonusbarna i dag og syns det er fint at jeg har muligheten til å ta del i livene deres som en ekstra ressurs [:)]

Jeg prøver å behandle alle likt, men innimellom når jeg å mini er alene så tar jeg litt ekstra vare på tiden og kosen. Det er forskjell på biologiske og bonusbarn. Min gutt har en mamma og en pappa, bonusbarna har 2 foreldre og 2 bonusforeldre i det ligger det fordeler og ulemper for begge parter. Jeg passer på å gjøre ting med alle barna alene og sammen. Viktig for meg at alle deltar på aktiviteter og blir med på ferier sammen. Noe annet hadde vært feil. Bonusbarna her får mye flere julegaver/ bursdagsgaver enn mini får på grunn av at de får fra bonusfamiliene i tillegg til sine biologiske familier, ekstra ferier osv. Tror i utgangspunktet at det er forholdsvis greie løsninger på det meste hos oss. Barna er fornøyde og vi er fornøyde.

Jeg skulle ønske at vi i fra begynnelsen hadde hatt en bedre start i forhold til biologiske mødre i forhold til samarbeid om barna. At samboeren min hadde vært tydligere på hva han forventet av meg, barna og biologiske mødre. Han var en typisk "samværspappa" med dårlig samvittighet og redd for å sette grenser. Skulle ønske at vi hadde kommunisert bedre oss i mellom, det er vanskelig når man er i konflikt om barn, oppdragelse og samvær osv....
 
Jeg behandler ingen av barna likt. De er forskjellige personligheter alle sammen og blir behandlet der etter. Om det er min, din eller vår spiller ikke så stor rolle. Vi inkluderer alle og alle er våre uansett. Jeg er mye mer opptatt av å behandle barna rettferdig og mener det er mer rett, enn at det skal være likt. Det hjelper oss nok at det er så stor forskjell på alderen på barna at de ikke kan sammenlikne[8D]
 
Har ikke bonusbarn selv.
 
Sambo har vært Stepappa for min 16 åring sidne hun var 2 år gammel han har hele tiden behandlet henne som sin egen. Når vi fikk vårt felles barn for 8 år siden endret han seg over hode ikke, han behandler fremdeles Maxi som sin egen, og gjør lite eller ingen forskjell på Jentene. Syns det er deilig å ha en mann som tar vare på mine barn på en slik måte. Nå venter vi en til i april og regner med at ting blir som nå. Når vi har kjøpt ting til babyen så har både Mini og Maxi fått en liten ting, jeg syns vel kansje det har vært litt unødvendig men Sambo mener at skal en få skal alle.
Jeg kunne ikke fått en bedre stefar til min datter. [:D]
 
Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?
 I begynnelsen var det veldig vanskelig,for jeg visste ikke helt åssen jeg skulle være. Jeg er tross alt ikke mamma'n,men jeg skal samtidig være en slags mamma. Men vi hadde mange samtaler med ungene om hva de følte og det gjorde at jeg slappet av mer og nå går det veldig greit. De vil faktisk være mer hos oss(vi har de annenhver helg) [:D]
Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?
 Jeg behandler de i forhold til alderen deres,ellers behandles alle likt.
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
 Ja,for de samme reglene skal gjelde for alle. Det er for dumt å ha to sett regler. Det er mye bedre å ha ett sett regler som alle forholder seg til.
Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?
 Respekt er vel det ordet som favner det meste....[;)]
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre? Lytt til barna og hva de føler. Snakk om hvorfor ting er som de er og vær åpen for innspill. Er ting vanskelig og dere møter på problemer som er vanskelige,ta kontakt med familiekontoret sammen med partneren din sånn at dere kan få gode råd og innspill. Det er ingen skam å kontakte proffene,det viser bare hvor mye man vil at ting skal fungere. Er det problemer med x'ene,husk at det er deres barn og. Lytt og prøv å jobbe med de og ikke mot de. Samtidig er det viktig at x'ene skjønner at dere har deres egen lille familie og at de ikke kan styre hvordan dere ønsker å ha det.
 
JEg vil også svare, selv om jeg kanskje ikke får frem alt du vil vite [8D]

Jeg er velsignet med hele 3 bonusbarn [:D] En jente på snart 15, har vært i livet hennes i 7 år. Hun mista mamman sin til kreften sommeren for 7 år siden og har siden da bodd hos meg og pappan. I tillegg har mannen min tvillingjenter på 8 år som er hos oss annenhver helg. Jeg har en gutt på 9 år fra før og han bor også fast hos oss, og sammen har vi en liten pøbel på 3 år [:D]
Det jeg syns er den største utfordringa hos oss er når tvillingene kommer. De bor fast hos mamman og er innbaka med mammans oppdragelse og mammans regler [;)] Det er de som "slår seg vrang", prøver seg på å få ting sin måte osv... Det er de som ikke bor her og trenger å finne sin plass annenhver helg. Syns faktisk synd i dem, tror for VÅR del at det hadde vært best med 50/50, selv om det kanskje ikke passer for alle [;)]
Tar litt av her, men jeg er så engasjert i sånne saker [:D] Nå skal jeg prøve å svare på spm dine [;)]

Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?

Jeg syns det er helt utrolig at jeg kan få ta en så stor del i livet til et barn som ikke er mitt biologisk! Selv om det ikke er glade grunner til at jenta bor hos oss fast, prøver vi å se det positive i alt, det har lært oss å ta vare på det som er viktig i livet, nemlig hverandre [;)] Det har lært oss nestekjærlighet på et nytt nivå og jeg elsker henne som hun var min egen [;)]



Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?

Jeg behandler alle barna likt, men gubben sporer av litt innimellom så da må jeg hente han inn igjen [8D] Litt blir naturlig forkjellig, men det har med alder å gjøre [;)]




Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
Jeg mener at så lenge man bor under samme tak, bør det være likt JA. Om man har en eller 5 mammaer skulle vel egentlig ikke spille noen rolle, unger trenger rutiner og stabilitet, og skal man få en blandet familie til å fungere som enhver anna familie, må man være en vanlig familie [;)]




Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?
At man tar vare på hverandre, at alle føler seg like mye inkludert i familien uansett [;)]



Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?
Skal vi se, tips?? Jeg vil råde alle andre bonusforelsdre til å se på bonusbarna som sine egne, ikke skill mellom din og "hans" unger. Er det barn der, er det ikke nøye hvem som er foeldrene, man tar vare på dem uansett [:D]
 
ORIGINAL: Redaktør Karine

Jeg skal skrive en artikkel om bonusfamilier og søker etter dere med erfaringer.

Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa? Til tider veldig slitsomt, da bonusbarna ikke respekterer meg nok, og at de tar alt jeg sier i verste mening.

Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn? Bonusbarna er på et helt annet stadie i livet enne mine egne barn, så det er veldig vanskelig å sammenligne. En 15-åring har litt andre behov enn en 4-åring, men prinsippene er de samme. Men mine egne barn får atskillig mere klær og utstyr enn det bonusbarna får av oss, siden moren til bonusbarna har valgt å få mest mulig i barnebidrag i stedet for at vi skal bidra med klær og utstyr.
 
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?Så langt det lar seg gjøre med tilpassning til alder og samvær, ja.
 
Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?Gensidig respekt mellom alle familiemedlemmene, og ikke blande barna inn i evt. konflikter mellom de voksne.
 
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre? Snakk sammen om forventinger og krav dere har til hverandre, og finn en felles forståelse.

Send meg gjerne en epost til karine@babyverden.no eller svar rett i tråden.

Hilsen Karine:)



 
Jeg har to egne barn på 10 og 13 år. Datter`n til samboer er 8 år. Vi har vært i hverandres liv i 7 år. Vi slet en del med hvordan vi skulle takle situasjonen de første årene. Hans datter har vært hos oss annenhver helg, 50/50, annenhver helg og 50/50 i perioder oppgjennom årene.
Opplevelsen av å være bonusmamma er delt. Jeg klarer ikke å se på henne som verken min eller vårt barn. Jeg ser forøvrig ikke på mine barn som "våre" heller. Alle barna har sitt sett med biologiske foreldre, og sånn er det.
Jeg er skilsmissebarn selv, og vet av erfaring at det faktisk ikke er stas at steforelderen kaller meg sin. Selv om vi har et veldig godt forhold.
I utgangspunktet er vi enige om å behandle alle barna likt. Men det er ikke til å komme unna at det blir forskjeller. Eks - Er vi ute og handler mat en lørdag, så får bl.a ikke bonusbarnet velge seg ut noe pålegg hun har lyst på, fordi hun da skal hjem dagen etter. Men hun velger seg lørdagsgodt på lik linje med mine barn. Og samboer og hans eks er enige om å dele utgiftene til alt av klær og utstyr, og jeg står for alle utgifter til mine barn selv. Så der blir det en viss forskjell.
 
Når det kommer til å bruke tid på barna så er det kjempeviktig at barna får alenetid med den forelderen de tilhører, tror jeg. Det betyr ikke at bonusbarnet hele tiden skal stå på sidelinjen. Men alenetid mellom bonusbarnet og meg blir ikke prioritert i like stor grad. Og omvendt med samboer og mine barn.
Mine barn savner ikke noe alenetid med min samboer, en kommer aldri unna at de personene som heter mamma og pappa er spesielle. Uansett familiesituasjon.
 
For at alle i en storfamilie skal ha det bra, må alle vite sin plass. Det er ikke greit at et barn kun er på besøk, og ikke føler seg hjemme. Man må opptre som den storfamilien man er.
 
Tips til andre par med bonusbarn... Snakk sammen om forventniger tidlig i forholdet, og vær åpen for at disse kan endre seg. Og begge to må i like stor grad ta ansvar for storfamilien.
 
Jeg har 1 egetbarn og kjæresten 2 egne som bor fast hos han. Jeg syntes det er kjempe kjekt med masse barn rundt meg, og selvfølgelig skal alle barna behandles likt!
 
jeg har ikke bonusbarn, men begge foreldrene mine er gift på nytt og jeg har opplevd å bli behandlet veldig forskjellig fra mine stesøsken. som f.eks at min stesøster får 6 store julegaver av pappa og min stemor (dette inkluderer dyr, og masse masse styr og tid og penger på julegavene) og jeg får en vannkoker syns jeg faktisk ikke er riktig, bare for å komme med et eksempel. Jeg tror det er viktig å ikke forskjellsbehandle barn på denne måten, med tid og penger og privilegier, men self er det ikke det samme å ta vare på en bonusdatter og en stedatter. Men f.eks at min far forsørger alle sammen, inkludert hans kone og hennes to barn, og når hans kone får penger fra sosialen går og shopper til seg selv og sine barn, er i mine øyne helt feil...


og neida.. no hard feelings her i gården[;)]
 
Jeg har et bonusbarn på 8 år som samboeren min hadde fra før. Barnet var 1 da jeg kom inn i livet. Er hos oss annenhver helg ++.

Jeg syntes i begynnelsen det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til dette barnet, da det ikke var mitt, men jeg kom uansett til å etterhvert til å bli mer og mer av livet til barnet. Med tid og stunder gikk det seg til, og vi har storkosa oss. Jeg behandla dette barnet som det var mitt, med de regler og oppdragelse som jeg hadde gitt mine egne, men uten å kalle barnet " mitt". Jeg var ( og er ) hele tiden vært klar på at jeg er ingen reservemamma eller helgamamma. Jeg var ( og er ) rett og slett bare kjæresten til faren, that's it!! Barnet hadde sin mor, og trenger ingen reserve på det planet.

Etterhvert ble jeg bedre og bedre kjent med barnets mor, og vi utvikla et veninneforhold faktisk, noe som har gjort ting mye enklere. Nå prater vi mye om hvordan vi skal gjøre slik og sånn, forholde oss til ting og regler som gjelder i forskjellige situasjoner.

I tillegg har jeg og samboer fått et barn sammen. Jeg gjør til en hver tid alt jeg kan for å ikke behandle de forskjellig. Bruker jeg mye tid på ene barnet, gjør jeg det også på andre. Får det ene bli med på handling, er det neste sin tur en annen gang osv. Jeg vil, og skal behandle de likt.

MEN: innerst inne kjenner jeg at jeg har forskjellige følelser for de. Mitt barn er og blir mitt barn, bonusbarn er faktisk ikke helt mitt... desverre. Jeg må av og til jobbe for å legge tilsides følelser som gjør at jeg vil sette mitt barn foran bonusbarn, sånn er det bare. Er ikke mindre glad i bonusbarn fordi, men mitt eget kjøtt og blod står høyere, noe som jeg vil tro er naturlig? Men dette er vell noe som faktisk er tabu å prate om. De fleste vil nok ikke innrømme for seg selv, og vertfall ikke si det høyt, for det er vell kanskje ikke lov? ;)
 
Jeg får et bonusbarn når jeg blir samboer i April, en kjempe herlig gutt som jeg er veldig glad i[:)]
Jeg har all tro på at det kommer til å gå kjempe bra, jeg gleder meg.
Blir sikkert utfordringer åsså, men sånne ting er vi voksne klare for å løse på en god måte,vi har snakket mye om oss som familie[:)]
Selvsagt skal alle behandles likt.
Et lite Eks er de to siste gangene jeg har reis, har jeg kjøpt med hjem gaver for lik sum til alle tre ungene, og vi bor ikke sammen enda, men alle skal ha det likt.
Blir jo seff forskjell i leggetider å sånn, men det er fordi de er i forskjellig alder, men sånne ting er jo naturlig.
Nå skal det åsså nevnes at min kommende mann er fantastisk med mine jenter åsså, og jeg føler han behandler de som sine egne når de er hjemme samtidig. Å jeg tror det er sånn det skal være om det skal gå, blir man sammen med noen som har barn fra før, er det bare å gi jernet[:)] Barna kommer først[:D]
 
Et barn skal aldri føle seg forskjellsbehandlet i forhold til sine ste eller halv søsken...det er ikke barnets feil at mamma og pappa ikke er sammen.
Jeg har en bonusdatter på 7 år, og hun kom inn i livet mitt da hun var to år...den gang annenhver helg, og etter vi fikk første jenta vår sammen, så har vi hatt hun 50/50....jeg ser på hun som min egen lille jente, men såklart ikke som en til mamma, for det blir feil ovenfor henne og hennes bio mor...
Jeg forskjellsbehandler ingen ting, mine biologiske og henne, får akkurat det samme, både av kjærlighet, regler/rutiner og matrialistiske ting...
Selvom jeg ikke har født henne, så er hun et barn jeg har blitt veldig glad i, og på lik linje som med mine egne...noe annet ville vært helt unaturlig...
 
ORIGINAL: jealie28

Et barn skal aldri føle seg forskjellsbehandlet i forhold til sine ste eller halv søsken...det er ikke barnets feil at mamma og pappa ikke er sammen.
Jeg har en bonusdatter på 7 år, og hun kom inn i livet mitt da hun var to år...den gang annenhver helg, og etter vi fikk første jenta vår sammen, så har vi hatt hun 50/50....jeg ser på hun som min egen lille jente, men såklart ikke som en til mamma, for det blir feil ovenfor henne og hennes bio mor...
Jeg forskjellsbehandler ingen ting, mine biologiske og henne, får akkurat det samme, både av kjærlighet, regler/rutiner og matrialistiske ting...
Selvom jeg ikke har født henne, så er hun et barn jeg har blitt veldig glad i, og på lik linje som med mine egne...noe annet ville vært helt unaturlig...


 
ORIGINAL: sninni

Jeg har et bonusbarn på 8 år som samboeren min hadde fra før. Barnet var 1 da jeg kom inn i livet. Er hos oss annenhver helg ++.

Jeg syntes i begynnelsen det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til dette barnet, da det ikke var mitt, men jeg kom uansett til å etterhvert til å bli mer og mer av livet til barnet. Med tid og stunder gikk det seg til, og vi har storkosa oss. Jeg behandla dette barnet som det var mitt, med de regler og oppdragelse som jeg hadde gitt mine egne, men uten å kalle barnet " mitt". Jeg var ( og er ) hele tiden vært klar på at jeg er ingen reservemamma eller helgamamma. Jeg var ( og er ) rett og slett bare kjæresten til faren, that's it!! Barnet hadde sin mor, og trenger ingen reserve på det planet.

Etterhvert ble jeg bedre og bedre kjent med barnets mor, og vi utvikla et veninneforhold faktisk, noe som har gjort ting mye enklere. Nå prater vi mye om hvordan vi skal gjøre slik og sånn, forholde oss til ting og regler som gjelder i forskjellige situasjoner.

I tillegg har jeg og samboer fått et barn sammen. Jeg gjør til en hver tid alt jeg kan for å ikke behandle de forskjellig. Bruker jeg mye tid på ene barnet, gjør jeg det også på andre. Får det ene bli med på handling, er det neste sin tur en annen gang osv. Jeg vil, og skal behandle de likt.

MEN: innerst inne kjenner jeg at jeg har forskjellige følelser for de. Mitt barn er og blir mitt barn, bonusbarn er faktisk ikke helt mitt... desverre. Jeg må av og til jobbe for å legge tilsides følelser som gjør at jeg vil sette mitt barn foran bonusbarn, sånn er det bare. Er ikke mindre glad i bonusbarn fordi, men mitt eget kjøtt og blod står høyere, noe som jeg vil tro er naturlig? Men dette er vell noe som faktisk er tabu å prate om. De fleste vil nok ikke innrømme for seg selv, og vertfall ikke si det høyt, for det er vell kanskje ikke lov? ;)


veldig likt her bare gutten sambo har fra før er 9 år og vi har 2 barn sammen. Eg er kjempe glad i stesønnen min og har vært i livet hans siden han var 2,5 år.
 
Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?

spesielt, det er en helt annen følelse enn dine egne, med egne er det ubetinget kjærlighet.
men med bonusbarn må man jobbe på en annen måte med følelsene.
og man har alltid i bakhodet at det er noen andres barn.

Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?
mer forsiktig, men her var det bonusbarn før egne barn.
 
Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
selvfølgelig burde de behandles likt, men grensene til bonusbarn er alltid mer definert enn egne.
men med bonusbarn er det viktigere å respektere dens forelder regler enn å styre med egne regler.

 
Hva skal til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?
at det ikke er fordelt med min, dine og våre.
her hos oss er vi en familie. ikke noe mer eller mindre.

 
Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?
la det gå i barnets tempo, men vis at du er der for barnet.
og ikke ta det personlig når barnet vil til mammaen eller pappaen sin.


Jeg ble en del av vesla sitt liv når jeg var 18 år og hun var 2 år.
jeg var den første kvinnen hennes far introduserte henne for og den første han var involvert med etter hennes mor.
så det var helt nytt for henne og meg egentlig. var ganske reservert i begynnelsen, men gikk bedre når hun så at jeg var der vær dag og faren hennes oppmuntret veldig henne mot meg, og satt opp alene tid mellom oss.
nå er hun 4 år og som hun kan huske har jeg alltid vært der. for tre uker siden fikk hun en lillesøster på våres side, og vi er veldig fokuset på at det er hennes lillesøster. så eneste forskjellsbehandligen blir at hun behandles som en 4 åring og lillesøster som en baby.
men som regel vil hun til pappaen sin istede for meg. men det er noe jeg er klar over og respektere og ikke tar personlig.
 
Hvordan opplever du å være bonusmamma/-pappa?

Som en berikelse i mitt liv, tøft har det til tider vært, men sånn er det vel

Hvordan behandler du bonusbarn kontra egne barn?

Alle blir behandlet likt, er ingen forskjeller, noe som er viktig

Bør bonusbarn og egne barn behandles likt? Hvorfor/hvorfor ikke?
For vi alle bor sammen, syns ikke det skal være noe forskjell

 
Hva skal
til for at alle i en familie med dine, mine og våre barn skal ha det bra?

At alle følger reglene som vi har, og alle m gi og ta til tider, sånn er det
 

Hva er ditt tips til andre bonusforeldre?

Kan være vanskelig i begynnelsen, men er viktig at barna respekterer deg, og at dere har en fin dialog!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp