Begynt å få panikk....

[Ramp3n]

Jeg har begynt å kjenne på panikken. Dette svangerskapet har så langt vært en skrekkblandet fryd. Tanker som "er dette rett tidspunkt", " har vi overskudd til et barn til nå", " har vi nok kjærlighet, omsorg og tid til et barn til nå", " hvorfor i H satte jeg ikke inn ny spiral igjen" osv dukker stadig vekk opp. Og jeg får så vanvittig dårlig samvittighet for at jeg har sånne tanker..

Mannen har ikke egne barn, men er verdens beste bonuspappa for mine to. Han har virkelig tatt den oppgaven med glans, og jeg er så takknemlig og glad for at det er akkurat han som er sammen med barna mine hver eneste dag! Jeg er heller ikke i tvil om at han vil bli en helt fantastisk pappa til en tredjemann, og jeg er overbevist om at det ikke vil være noen forskjell på mine og våre...

Likevel har jeg alle de tankene!!! Og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt de. Det går innimellom så langt at jeg tenker at abort er det eneste riktige nå. Økonomi, bosituasjon, stabilt og trygt forhold etc er på plass... ingenting tilsier egentlig at det " ikke passer nå", eller at det "passer bedre senere"... blir helt kokooo

 

[Gravigdis]

Jeg er gravid med nr 2 og kjenner meg igjen. Går fra å være lykkelig for å bli flere i familien til å få fullstendig panikk og angst over at nr 2 er på vei allerede, lille her er 11 mnd. Redd for å bli utslitt og ikke ha overskudd og dermed ikke kunne gi kjærlighet. Samtidig gleder jeg meg masse og tenker at denne kneiken må vi gjennom før eller siden og det blir ikke mindre hektisk med årene! Jeg kvir meg til å være urbrent grunnet søvnmangel og det at det plutselig blir krevende. En er ikke noe stress. Lett å få barnevakt, lett å dele på ansvar så vi kan hvile oss ut om en annen og det krever ikke så mye at en blir fullstendig utmattet.
Vet ikke om jeg hjelper deg, men om det er trøst så er du ikke alene om litt "negative" tanker! Men alt i alt så angrer en aldri på å få en skatt til, og alt går seg til når det må

 

[Ramp3n]

Jeg er gravid med nr 2 og kjenner meg igjen. Går fra å være lykkelig for å bli flere i familien til å få fullstendig panikk og angst over at nr 2 er på vei allerede, lille her er 11 mnd. Redd for å bli utslitt og ikke ha overskudd og dermed ikke kunne gi kjærlighet. Samtidig gleder jeg meg masse og tenker at denne kneiken må vi gjennom før eller siden og det blir ikke mindre hektisk med årene! Jeg kvir meg til å være urbrent grunnet søvnmangel og det at det plutselig blir krevende. En er ikke noe stress. Lett å få barnevakt, lett å dele på ansvar så vi kan hvile oss ut om en annen og det krever ikke så mye at en blir fullstendig utmattet.
Vet ikke om jeg hjelper deg, men om det er trøst så er du ikke alene om litt "negative" tanker! Men alt i alt så angrer en aldri på å få en skatt til, og alt går seg til når det må

Det er jo godt å høre at det er flere med noen av de samme tankene selv om at det er litt trist at vi har dem! Til syvende og sist blir det nok veldig bra, og jeg vet at de tankene antakeligvis slipper etterhvert som jeg kjenner spark og bevegelse og svangerskapet blir mer "ekte i hverdagen. Mine to er 8 og 11 i år, så det blir som å begynne på nytt her! Til gjengjeld har jeg jo to ekstra som sikkert vil bidra litt innimellom

 

[Håperpådesember2020]

Kjenner meg veldig igjen! Var egentlig ferdig med en på 9 og en på 7.. Men samtidig har eg alltid tenkt hvis det skulle bli en til ville eg ha en "attpåklatt" for å nyte det litt mer enn en gjerne gjorde med to små tette. Så fant vi plutselig ut når det ble spm om ny spiral eller ikke i september at vi kunne gi det ett forsøk. Ble raskt gravid, men endte med ma i uke 11 i januar. Da gikk det fra å gi det ett forsøk til desperat "MÅ" bli gravid. Og det tok jo selvfølgelig mange uker før kroppen og syklus var på plass. Gleden er jo stor over positiv test men samtidig veksler eg mellom at det blir tungt å starte på nytt nå når ungene er blitt store, sover og klarer seg mye selv. Men alt går jo, og eg tror ungene blir veldig glad for nyheten og håper vi får fortelle de det denne gangen. Tenker det er helt normalt med ambivalent følelser og tanker rundt familieforøkelse.