Barseltårer

[Gamlebyen87]

Hei! Jeg fødte den 25. sept og har vært veldig plaget av tungsinn, redsel og ensomhet siden vi kom hjem fra sykehuset. Den første uka gråt jeg hele tiden typ, selv om barnefar hjalp til og trøstet så mye han kunne. Det går litt bedre nå, men har fortsatt episoder. Hvordan har dere opplevd dette? Og hvordan taklet dere det?

 

[Monkey85]

Hadde det sånn med førstemann, gikk helt i kjelleren og hadde panikk og gråt for alt. særlig om natten, redd for at ho skulle slutte å puste, følte et enormt ansvar og frykt for å mislykkes.

Eneste er å la deg føle det, det er normalt og mye er pga hormoner.

anbefaler deg å snakke med jordmor, ho har mye erfaring og kan være en trygg samtalepartner (helsesykepleierne er etter min erfaring ikkje like god når det gjelder denne biten).

hva med barnefar/partner? Støtter og hjelper han? Kan være vanskelig for mennene å forstå alt som skjer i hodet/kroppen vår etter fødsel...

 

[BK92]

Sniker!

Jeg gråt ikke men satt de første ukene pal i sofaen (ammet konstant) med en vond klamp om hjertet/i brystet. Lettere panisk, angst.. jeg vet ikke. Det var min første baby og jeg var ganske redd. «Trikset» mitt var å kjenne på det vonde og minne meg selv på at jeg klarte meg bra, tok time for time, satte meg små mål, kommuniserte med andre på tlf eller ba om besøk. Det hjalp veldig å prate med folk om vanlige ting, og etterhvert møte andre nybakte mødre. Høre at de hadde det likt.

Ikke som din situasjon men bittelitt kanskje Jeg tror det er så mange av oss som kjenner på både panikk, angst, usikkerhet, sårbarhet.. hele skalaen. Hvis du har jordmor så ring henne, be om et hjemmebesøk hvis mulig. Her var det dessverre ikke mulig, og hs er ikke helt det samme på det feltet, men det var for så vidt betryggende når hs kom og veide baby. Så visste jeg at baby fikk det hun trengte

 

[Vela❤️]

Hei! Jeg fødte den 25. sept og har vært veldig plaget av tungsinn, redsel og ensomhet siden vi kom hjem fra sykehuset. Den første uka gråt jeg hele tiden typ, selv om barnefar hjalp til og trøstet så mye han kunne. Det går litt bedre nå, men har fortsatt episoder. Hvordan har dere opplevd dette? Og hvordan taklet dere det?

Pass på at disse barseltårene ikke har utviklet seg eller kommer til å utvikle seg til fødselsdepresjon Barseltårer varer i noen timer til dager og max to uker etter fødsel. Jeg slet med fødselsdepresjon med første og det unner jeg ingen og jeg ba aldri om hjelp fordi jeg nekter å ta inn over meg at det var det som var galt. Det gikk heldigvis bra etterhvert og ingen skade gjort annet enn en veldig tung start på livet som mamma. Du bør snakke med jordmor eller lege uansett og spesielt om du kan relatere til disse symptomene:

• hverdagen oppleves som tung og grå
• du føler deg likegyldig, initiativløs og tom, uten verdi
• alt virker meningsløst

Håper du rask føler deg bedre

 

[Krokodille]

Med første gråt jeg mye de tre-fire første dagene. Men følte meg ikke nedstemt. Det var mer at jeg var så lykkelig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg kombinert med redsel for at noe skulle skje med babyen.
Denne gangen gråt jeg også en del de tre første dagene. Litt av lettelse, men mest av dårlig samvittighet overfor førstemann som fikk hele livet snudd oppned. Også litt av dårlig samvittighet for minsten som jeg følte ikke nådde helt opp til første. Men så på dag tre løsnet det og jeg gråt en hel kveld fordi jeg var så glad i begge to og syntes at hun egentlig var ganske søt. Og så gråt jeg fordi jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde syntes hun var verden søteste fra første minutt. Det ga seg som sagt etter noen få dager. Som sagt over her. Hvis det blir langvarig og mye tungsinn bør du snakke med noen.

 

[Påskeharen]

Jeg fødte 3 uker før deg og hadde barseltårer i starten, da gråt jeg både på grunn av fine og triste ting. Da jeg kom hjem følte jeg meg litt verre. Mannen gjorde sitt beste, men det var ikke nok. Jeg ble fysisk syk etter fødsel og slet med amming og pumping m.m, det ble litt mye på en gang. Etter at mannen hadde begynt å jobbe (turnus) ble jeg sykemeldt halvannen uke så han kunne være hjemme og hjelpe meg litt til. Da fikk jeg hentet meg litt mer inn etter fødsel og det gjorde veldig mye for min psyke. Nå føler jeg meg klar for å sende han på jobb igjen. Småbarnslivet er fortsatt slitsomt og det hadde vært kjekt å være to hele tiden, spesielt nå i Corona da det er vanskelig med besøk fra andre, men jeg skal klare meg alene. Håper du også vil oppleve at det går seg til sånn som det har gjort for meg. Pass på at du får nok søvn og gå til legen hvis du trenger hjelp. Jo før man får hjelp jo raskere får man det bedre

 

[Strutsen]

Hei! Jeg fødte den 25. sept og har vært veldig plaget av tungsinn, redsel og ensomhet siden vi kom hjem fra sykehuset. Den første uka gråt jeg hele tiden typ, selv om barnefar hjalp til og trøstet så mye han kunne. Det går litt bedre nå, men har fortsatt episoder. Hvordan har dere opplevd dette? Og hvordan taklet dere det?

Jeg har hatt det veldig tungt med de to forrige. Men denne gangen har det gått noe bedre. Jeg vet det går over, og har nedtelling på mobilen til barseltiden er over Jeg er også bedre til å sette grenser denne gangen. Lite besøk og Max en avtale om dagen + dager uten avtaler. Samt mannen min er hjemme med meg hele barselperioden for å forebygge fødselsdepresjon. Jeg ber også om avlastning og hjelp fra venner og familie når jeg trenger det. Helst før jeg er på felgen. Hviler flere ganger om dagen. Bare husk at det blir bedre, er helt normalt, og det vil gå over Dersom det ikke går over vil jeg anbefale å få henvisning fra fastlegen til DPS.