Barselstårer

Lena87

Lena87

Forelsket i forumet
Noen som kjenner seg igjen?
Gått fra å mene at dette svangeskapet var det værste på jord til å savne det mer en alt, sikkelig deprimert ved tanken på at det ikkje skal skje igjen og at William er siste babyen, får bare ikkje nok av han. Er kjempe redd for at jeg skal få/har depresjoner og er utrolig redd for den korte lunta mi. Er og lei meg for at tiden går så fort, snart er han ikke baby mer, snart må jeg ut i jobb og tanken på å ikkje strekke til på alt e så trist... Håper det snart gir seg :-(
 
Lena87 skrev:
Noen som kjenner seg igjen?
Gått fra å mene at dette svangeskapet var det værste på jord til å savne det mer en alt, sikkelig deprimert ved tanken på at det ikkje skal skje igjen og at William er siste babyen, får bare ikkje nok av han. Er kjempe redd for at jeg skal få/har depresjoner og er utrolig redd for den korte lunta mi. Er og lei meg for at tiden går så fort, snart er han ikke baby mer, snart må jeg ut i jobb og tanken på å ikkje strekke til på alt e så trist... Håper det snart gir seg :-(
Klikk for å utvide …
Sender deg en god klem ♡
 
Klemmer ❤️
Ta kontakt med helsesøster/fastlegen å få snakket ut om følelsene, så får de avgjøre om det er en depresjon. Er det det, så er det viktig at du tar tak i det med en gang, for dess lengre man går uten hjelp, dess lengre tar det å komme ut av
 
Lena87 skrev:
Noen som kjenner seg igjen?
Gått fra å mene at dette svangeskapet var det værste på jord til å savne det mer en alt, sikkelig deprimert ved tanken på at det ikkje skal skje igjen og at William er siste babyen, får bare ikkje nok av han. Er kjempe redd for at jeg skal få/har depresjoner og er utrolig redd for den korte lunta mi. Er og lei meg for at tiden går så fort, snart er han ikke baby mer, snart må jeg ut i jobb og tanken på å ikkje strekke til på alt e så trist... Håper det snart gir seg :-(
Klikk for å utvide …
Klem til deg <3 kjenner meg igjen i et lite tungsinn og gruer meg til samboer skal tilbake på jobb igjen på tirsdag... Ikke noe godt å ha det som du beskriver, enig i at du bør kontakte helsesøster eller fastlege og prate om det så du heller får tatt en eventuell depresjon ved rota istedenfor å la den få gro seg fast <3 igjen; klem til deg <3
 
Lena87 skrev:
Noen som kjenner seg igjen?
Gått fra å mene at dette svangeskapet var det værste på jord til å savne det mer en alt, sikkelig deprimert ved tanken på at det ikkje skal skje igjen og at William er siste babyen, får bare ikkje nok av han. Er kjempe redd for at jeg skal få/har depresjoner og er utrolig redd for den korte lunta mi. Er og lei meg for at tiden går så fort, snart er han ikke baby mer, snart må jeg ut i jobb og tanken på å ikkje strekke til på alt e så trist... Håper det snart gir seg :-(
Klikk for å utvide …

Jeg er førstegangs og gråt masse alle dagene på barsel flere ganger om dagen, men både av glede og fortvilelse. Visste ikke hva jeg følte, tårene bare rant og fremfor "alle" for kunne ikke stoppe de. På barsel sa de at de bare skulle komme og at jeg ikke trengte analysere alt, ikke trengte forstå hvorfor, bare la tårene renne når de kom. De sa det var viktig kjenne litt på følelsene og så la de gå over og at hvis det vedvarte og begynte ligne depresjon, så måtte jeg ta kontakt med jordmor eller lege.

Jeg og kjenner på at lillegutt er liten akkurat nå og snart blir stor. Ikke sikkert vi kan få flere pga min alder. Vi fikk han jo også etter 5 år med prøving. I tillegg fikk jeg jo denne fødselskaden hvor det egentlig anbefales vente en god stund med å bli gravid også, men det tenker jeg ikke bry meg så mye om for da kan det hende vi mister sjansen.

Det går MYE bedre nå! Fødte 15 .mars. Kanskje det blir bedre for deg og etter noen dager ? Jeg tenker at hvis jeg nå bare gråter, så mister jeg jo denne herlige gleden og tiden med han som nyfødt! Og så har vi fått ryddet unna en del "forstyrrelsesmomenter" som gjør at vi klarer slappe mer av. Jeg hører også på masse musikk som gjør meg glad mens solen stråler gjennom vinduet. Det er jo snart vår!!

Jeg er så redusert etter fødsel at greier knapt gå ut en tur. Jeg satt inne siste måneden av graviditeten pga at jeg hadde så vondt i kroppen og greide ikke gå noe særlig. Det er nedtrykkende for et utemenneske som meg. Gledet meg til å føde og gå trilleturer og nå sitter jeg her igjen....blæh. Men vet du, jeg har bestemt meg for å gripe dagen! Nyte deilige, deilige bebisen og mannen min som jeg elsker og som gjør sitt beste.

Når fødte du?

Ikke mist denne deilige tiden. Carpe Diem!

Men ja , ta kontakt med lege og bli henvist til psykolog om det er MER enn barseltårer. Ingen skam å få litt hjelp. Vi trenger alle hjelp på en eller annen måte i livet enkelte ganger og det skal man ikke skjemmes over.

Beste ønsker fra meg :Heartred
 
Gledeståre skrev:
Jeg er førstegangs og gråt masse alle dagene på barsel flere ganger om dagen, men både av glede og fortvilelse. Visste ikke hva jeg følte, tårene bare rant og fremfor "alle" for kunne ikke stoppe de. På barsel sa de at de bare skulle komme og at jeg ikke trengte analysere alt, ikke trengte forstå hvorfor, bare la tårene renne når de kom. De sa det var viktig kjenne litt på følelsene og så la de gå over og at hvis det vedvarte og begynte ligne depresjon, så måtte jeg ta kontakt med jordmor eller lege.

Jeg og kjenner på at lillegutt er liten akkurat nå og snart blir stor. Ikke sikkert vi kan få flere pga min alder. Vi fikk han jo også etter 5 år med prøving. I tillegg fikk jeg jo denne fødselskaden hvor det egentlig anbefales vente en god stund med å bli gravid også, men det tenker jeg ikke bry meg så mye om for da kan det hende vi mister sjansen.

Det går MYE bedre nå! Fødte 15 .mars. Kanskje det blir bedre for deg og etter noen dager ? Jeg tenker at hvis jeg nå bare gråter, så mister jeg jo denne herlige gleden og tiden med han som nyfødt! Og så har vi fått ryddet unna en del "forstyrrelsesmomenter" som gjør at vi klarer slappe mer av. Jeg hører også på masse musikk som gjør meg glad mens solen stråler gjennom vinduet. Det er jo snart vår!!

Jeg er så redusert etter fødsel at greier knapt gå ut en tur. Jeg satt inne siste måneden av graviditeten pga at jeg hadde så vondt i kroppen og greide ikke gå noe særlig. Det er nedtrykkende for et utemenneske som meg. Gledet meg til å føde og gå trilleturer og nå sitter jeg her igjen....blæh. Men vet du, jeg har bestemt meg for å gripe dagen! Nyte deilige, deilige bebisen og mannen min som jeg elsker og som gjør sitt beste.

Når fødte du?

Ikke mist denne deilige tiden. Carpe Diem!

Men ja , ta kontakt med lege og bli henvist til psykolog om det er MER enn barseltårer. Ingen skam å få litt hjelp. Vi trenger alle hjelp på en eller annen måte i livet enkelte ganger og det skal man ikke skjemmes over.

Beste ønsker fra meg :Heartred
Klikk for å utvide …

Fødte 23 mars så skal jo være helt i "rute" med tanke på disse tårene, fått snakket med mannen om disse tårene at de bare kommer og at han ikke må være redd når jeg begynner å spontan grine for det var det som var verst, å sitte å prøve å holde de igjen. Prøver meg på å grine ut, skrive ned tanker og viss det ikkje gir seg om en uke får jeg kontakte lege :-) takk for all støtten søte dere, hjelper mye :-)
 
Kjenner meg igjen der... bortsett fra at jeg hadde en fantastisk graviditet. Vart så bestemt på å nyte tiden som gravid siden jeg ikke hadde tenkt å få flere barn. Nå er jeg skikkelig redd ror å ikke få oppleve dette flere ganger.. så spørs om det ikke blir tre barn på meg likevel... men jeg føler meg ikke deprimert pga. Det da.. har det jo fint med lille gullet på utsiden også!
 
Frk.Rosa skrev:
Kjenner meg igjen der... bortsett fra at jeg hadde en fantastisk graviditet. Vart så bestemt på å nyte tiden som gravid siden jeg ikke hadde tenkt å få flere barn. Nå er jeg skikkelig redd ror å ikke få oppleve dette flere ganger.. så spørs om det ikke blir tre barn på meg likevel... men jeg føler meg ikke deprimert pga. Det da.. har det jo fint med lille gullet på utsiden også!
Klikk for å utvide …
Ja jeg følte at folk som hadde 3 unger var gal og nå vil jeg ha en til før lillebror er blitt en uke gammel, må være noe mektige greier i disse hormonene :-P
 
Hei.
Først av alt håper jeg du har det bedre :)
Da jeg fødte nr. 1 hadde jeg mange av de
Samme følelene.. Kjente jeg ikke strakk til etc. Jeg var aldri redd for fødselsdepresjon på den måten, for morsfølelsen var det, og ifølge det du skriver har jo du det også:)! Samtidig er det viktig at du får Satt ord på det du føler, og eventuelt får noen samtaler:)?! Så slipper det eventuelt og utarte seg? (Føre var enn etter snar;)??!) jeg søkte ikke hjelp, og det ente med at jeg gikk i en depresjon (ikke at deg trenger å
Skje deg!!:)), og måtte gå noen timer
Til psykolog for å se ting fra andre vinkler.. Hadde gått litt i lås i tankene. Så hvis du kjenner på slike følelser så ville jeg tatt tak i det, og snakket med noen:) det er helt vanlige følelser, og du skal ikke sitte inne å bære på disse alene <3. Jeg håper du forstår at jeg mener ikke at våres historier er like eller vil bli, men heller dele min erfaring, og at det kan være lurt å snakke med noen. Håper som sagt at ting er bedre nå:)! Lykke til
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp