? Legger ved en artikkel jeg synes var ganske grei http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/barneoppdragelse-1425294.ece
Har det på samme måte herFør jeg fikk barn hadde jeg mange tanker om hva jeg ikke skulle gjøre, som foreldrene mine gjorde.
Så fikk jeg barn, og havner stadig vekk i mønsteret til mine foreldre. Samtidig som det er enkelte ting jeg gjør som er helt motsatt av hva mine foreldre gjorde. Syntes det med oppdragelse er vanskelig, eller det er vanskelig å opprettholde en god pedagogikk hele tiden.
Men det jeg er blitt veldig flink til er å si unnskyld og alltid snakke sammen etter en "krangel", og jeg poengterer alltid hvor glad jeg er i barnet mitt selv når jeg er sint.
Har en god og empatisk datter med masse temperament, akkurat som meg
Mye likt her forstår jeg. På noen måter har jeg hatt en god oppvekst, på andre måter ikke fullt så bra. Det som jeg har lyst til å gjøre annerledes er å prøve å ikke ha like stort kontrollbehov, og prøve å kontrollere sinne/temperamentet som jeg dessverre har arvet. Men som du også sier så er nok det viktigste å kunne snakke med barnet etter en krangel. Jeg var stort sett alene etter en krangel med min far, men av og til kom min mor opp å trøstet. Aldri han, aldri en unnskylding og sjelden, tilnærmet aldri «jeg er glad i deg». Merker at det også er vanskelig for meg selv å si de ordnene til mine nærmeste, men har veldig lyst å få det til slik at det blir en vaneHar det på samme måte her
Jeg liker å tro, at selv om jeg gjør noe av det samme som mamma/pappa gjorde (kommer ikke helt unna), så er det MYE jeg ikke gjør/mye jeg har endret på til det bedre. Jeg fikk aldri høre "unskyld" hjemme... Ei var det noen som snakket med meg etter en krangel. Eller - jeg ble generelt pratet lite med og var mye overlatt til meg selv. Hos oss nå, er det motsatt
Håper jeg får det til. Selv om jeg ikke har barn selv ennå, merker jeg har lett for å havne i samme «kjeftemønster» når det gjelder mine egne søsken. Senest for noen dager siden, og blir da veldig lei meg og skuffet over meg selv. Må nok bare tenke at om en blir en del bedre for hver generasjon, er det godt nok selv om det ikke er perfekt. Min farfar var alkoholiker, og min far har nok hatt en veldig vanskelig barndom, selv om dette ikke snakkes om.
Mye likt her forstår jeg. På noen måter har jeg hatt en god oppvekst, på andre måter ikke fullt så bra. Det som jeg har lyst til å gjøre annerledes er å prøve å ikke ha like stort kontrollbehov, og prøve å kontrollere sinne/temperamentet som jeg dessverre har arvet. Men som du også sier så er nok det viktigste å kunne snakke med barnet etter en krangel. Jeg var stort sett alene etter en krangel med min far, men av og til kom min mor opp å trøstet. Aldri han, aldri en unnskylding og sjelden, tilnærmet aldri «jeg er glad i deg». Merker at det også er vanskelig for meg selv å si de ordnene til mine nærmeste, men har veldig lyst å få det til slik at det blir en vane
Så godt å høre at det faktisk er mulig å gjøre en så stor endring ift. Egen oppvekst som du har gjortForteller mine barn regelmessig at jeg er glad i dem.
Lytter til dem, og stoler på dem. Har god relasjon til dem sånn at de tør å komme til meg om det er noe som er vanskelig.
Drikker meg ikke full, eller kjøper alkohol til dem før de er gamle nok.
Faste innetider.
Plikter.
Følger opp skole/lekser skikkelig.
Støtter dem 100%
Jeg gjør det meste totalt anderledes, (98% vil jeg påstå). Og har derfor et helt anderledes forhold til mine barn i forhold til hvordan jeg hadde det med mine foreldre i oppveksten. Er utrolig stolt av det, og de flotte barna mine. De/jeg får bare skryt, og positive tilbakemeldinger om dem fra Skole/jobb. Det mest drastiske jeg gjorde var og putte barna mine på privat skole selv om økonomien kansje tilsa at jeg ikke burde. MEN barna mine kommer før ALT!
Og jeg følger dem tett opp, og skaffer dem skikkelig hjelp/oppfølging når det er påkrevd. Selv måtte jeg klare meg alene og ble rakket ned på fordi jeg ikke holdt mål. Søskenbarna mine var SÅ mye flinkere og de kjønte ikke at jeg gjorde det beste jeg kunne med MINE evner. Det var aldri bra nok for søskenbarna mine var ALTID bedre i ALT. Kommer mine barn hjem med lav karakter i et fag, eller etter en prøve sier jeg at så lenge de vet at de har gjort sitt aller beste så er DEN karakteren mere enn god nok for meg.
Og jeg sammenligner dem ikke med noen. Jeg er ordblind og to av barna mine har også fått det bekreftet. Og hun som ikke er ordblind sliter med å lære enkelte ting. Hun har enkelte utfordringer likevell. Så lenge de alltid gjør sitt beste og ikke gir opp uten,og har prøvd først så er det mere enn bra nok for meg. Jeg er ikke redd, for å stå opp for barna mine. Har tatt både rektor, og inspektør grundig etter dårlige lærings forhold på den 1.skolen de startet på. (Offentlige skolen). Noe mine foreldre burde gjort for meg på min skole.
Jeg har et bra forhold til mine foreldre i dag, MEN det har tatt lang tid. Jeg får stadig skryt nå av mine foreldre, og slekt pga mine vell oppdratte barn osv. Nå er det JEG som gjør ting riktig. Ikke i form av skole nå men, i forhold til hvordan jeg er med mine barn, osv.
Mor og de får stadig høre skryt om meg og mine barn fra slekt, og det er utrolig godt for meg. Og foreldrene blir jo stolte på mine vegner.
Far min kan til og med si til mine barn og meg at han er glad i oss nå
Og han viser følelser osv. Far har virkelig forandret seg, etter som han har lært hva jeg har manglet i oppveksten. Og Far er den jeg stoler mest på nå som voksen <3
Er utrolig glad i foreldrene mine, men er nok forsiktig med og stole 100% på min Mor. Det er min Far som står meg nermest, og som jeg er 100% trygg på.
Han sier ting som de er, og endrer ikke meninger hele tiden. Etter hvem han har pratet med. Mor sier alt for mye til sine søsken! Og flere av dem kan ikke holde på ting :/
Leste masse artikler på nett om temaet tidligere i dag, og ble veldig lei meg når det virket nesten umulig ut å ikke trå i sine foreldres fotspor. Godt å høre din erfaring at det faktisk er mulig Jeg er enig i alt du skriver om at om barna gjør så godt de kan er det godt nok, men hvordan takler du det når/hvis barna ikke gjør så godt de kan? Det er vanskelig synes jeg, spesielt når de blir eldre. Jeg har en søster som er 10 år yngre enn meg, og når hun tar dumme valg/prioriterer feil kjenner jeg at frustrasjonen kan ta overhånd, og jeg kan lett havne i samme spor som min far. Egentlig har jeg jo ingenting med hennes valg å gjøre når hun er over 18, og jeg ikke er hennes mor. Men siden min far døde for ca 10 år siden har jeg på en måte intatt litt foreldrerollen likevel. Vanskelig å bare sitte å se på når de tar feil valg/prioriteringer for en vil jo egentlig bare det beste for de som står oss nær, men det kan komme litt skjevt ut og sett på som «hakking» eller «jeg er bedre enn deg» Heldigvis lenge til lille gutten i magen blir tenåring Så flink du er
Jeg hadde problemer med det, og det var vell først når jeg traff mannen min for 12 år siden begynte å si gla i deg. Husker første gang han sa det til meg, og jeg ikke klarte å få ordene ut av munnen. Men heldigvis er det nå en vane å si det til han Søstera mi sa det til meg her en dag, og jeg ble litt rar men klarte heldigvis å si det tilbake. Er ikke bare bare å si de ordene Vi er nok en ganske reservert familie over hele linja, som sjelden både klemmer og sier glad i deg, så det er kanskje ikke så rart at det blir rart for meg. Men jeg skal nok få gjort det til en vane når babyen kommer, for er det noe jeg ikke vil han skal tvile på så er det det
Så godt å høre at det faktisk er mulig å gjøre en så stor endring ift. Egen oppvekst som du har gjort
Så flink du er
