Bkno6651672
Blir kjent med forumet
Var deilig med støttende svar i min forrige tråd. Så mange skrev at han kan sitte på gangen under fødselen og at det ikke alltid var normalt at fedrene stilte på legebesøk og hos jordmor. Dette vet jeg. Men siden han ikke stilte på noe av det viktige som skjedde så prøvde jeg å inkludere han i de andre tingene også så han skulle få et forhold til barnet selv å litt mer glede. Men der også valgte han å ikke stille. Han sa at han skulle være verdens beste støtte å stille på alt som gikk an å stille på men handlingene viser jo noe helt annet! i 9 måneder har jeg blitt skuffet gang på gang pga han prioterer andre ting enn å stille på ting å vise han bryr seg. Kommer med dumme unnskyldninger. Han ruser seg også.. Noe jeg har gitt han beskjed på i 9!!! måneder nå at han må ta seg sammen med om han vil ha noe med sønnen sin å gjøre.. Men kun 3 uker før fødsel er det fortsatt ingen forandring. Det sårer mammahjertet mitt kraftig at han gir så mye f... Og er så rart det hele for han sier til alle bekjente at han gleder seg såå mye til dette barnet. Men hvor er støtten og hvor er tankegangen hans oppi det hele? Jeg har snakket med han så mange ganger om hva han må gjøre med livet sitt og han har sagt seg enig men velger å fortsette.. Han bor hjemme, full i gjeld, ruser seg og bruker pengene på seg SELV og kun seg selv.. At jeg vil føde alene burde vel si seg selv etter alt dette? Hadde han vært en støtte gjennom det hele å vist han brydde seg så hadde dette vært en helt annen sak. Men har kun blitt skuffet i hele svangerskapet mitt, lovet og lyget til.. Vet gutter bruker lengre tid på at ting skal gå opp for dem. Men nå syns jeg han har hatt god nok tid. Jeg setter barnet først så er derfor jeg lar han komme på sykehuset etter fødsel og selvfølgelig tilbringe så mye tid som mulig med barnet etter avtale når vi kommer hjem. og jeg skal være tilstede hver gang! Dette er min skatt og jeg skal ta vare på han med alt jeg har. Men fødselen blir min første og vil det skal være en fin opplevelse.. Tviler sterkt på at det blir det om han skal være med.. Da hadde jeg gjort det for HANS skyld igjen.. Har kjempet for at han skal stille opp i alle disse månedene men han har gitt f... og det er jo ikke riktig? Vi er jo to om dette? Så denne ene tingen gjør jeg for meg selv.. er litt ego kanskje men han hadde ikke vært med for å være en støtte? Han hadde vært med for sin EGEN del. Hadde han vært der for min del også så hadde han vel brydd seg de 9 andre månedene også. Jeg har endelig slått meg til ro med hvordan ting er. Men tro meg. Dette med livstilen hans og at han bryr seg så lite har vært en tung bryde gjennom hele graviditeten. Han har gjort svangerksapet surt for meg. En tid som skal være så fin... Det kommer jeg aldri til å tilgi han for. Men jeg håper han forandrer seg når han ser sønnen sin og at alt vil gå bedre da med tiden. Jeg er åpen for det meste for min sønn sin del. Legger såklart mitt eget " hat" til siden å setter min sønn først når det gjelder alt.
han ruset seg osv også. Alt var viktigere enn moren til barnet hans. Han fikk heller ikke være med på fødselen forståelig nok. Nå er jenten han blitt 10 år og han er verdens beste pappa! Men det var en uforståelig lang vei å gå selv om han var ung. Han og moren til barnet har hatt en del krangling vet jeg, men det har nå ordnet seg hver gang. De var aldri sammen. Var en tilfeldig natt på byn.
mulig å endre senere om du ser han skjerper seg og dere blir enige senere