Barna gir meg ingen glede *artikkel og link*



Hompetitten skrev:
http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article709503.ece

Fikk helt vondt inni meg når jeg leste, får så vondt av barna som sikkert merker at mor eller far ikke finner glede i å leke med dem...

Såklart kan det være slitsomt og tungt, men huff.... Hva mener dere?


At de ikke finner glede i å leke MED dem, er ikke ensbetydende med at de ikke er glad I dem ;)
 


Froskegele skrev:


Hompetitten skrev:
http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article709503.ece

Fikk helt vondt inni meg når jeg leste, får så vondt av barna som sikkert merker at mor eller far ikke finner glede i å leke med dem...

Såklart kan det være slitsomt og tungt, men huff.... Hva mener dere?


At de ikke finner glede i å leke MED dem, er ikke ensbetydende med at de ikke er glad I dem ;)



det har vel ikke Hi sagt heller ..:)
 
Skjønner jo det da:) Men likevel, vil jo tro at barn merker at lekingen ikke er helhjertet heller.

Er jo fullt klar over at de kan elske ungene sine over alt her i verden til tross for dette og at ungene kan få godt stell og masse kjærlighet på andre vis:)
 
Det er ikke alt jeg synes er døds kult å leke jeg heller, men da sier jeg nei...
Det er faktisk bedre at jeg sier "Mamma synes ikke det er så gøy å kræsje biler, kan vi ikke finne på noe annet i stedet", enn at han skal merke jeg kjeder ræva av meg...
Jeg prøver også og si det med at jeg er jente, og han er gutt, og jenter og gutter liker ikke helt de samme tingene.

Jeg mener vi foreldre faktisk må ha lov å si nei, det har vi faktisk ikke lyst til. 
For det å sitte ukonsentert i en lek og helst vil være ett annet sted, er ganske vondt for barnet altså...

Jeg tror og det er helt normalt å grue seg litt til helgene i blandt(hver helg er jo kansje litt å ta i men), dagens barn er vandt til å bli aktivisert i barnehagen, de er vandt til at det skjer noe hele tiden, og en helg kan da fort bli kjedelig med mye sutring.

Jeg klarer ikke helt sette meg inn i den "å ikke like å være med barnet" da, jeg elsker og være med barnet mitt, og skulle helst hatt han rundt meg hele tiden :P
 
Har litt vanskelig for å forstå det, men så er jo folk ulike ogå:)
 
Uff, det var trist og lese Blei litt tom, egentlig! Det må være utrolig vondt for både mor og barn. Hvis barnet merker hva moren føler, det veit jeg jo ikke.
 
Sjekk ut min tråd som jeg laget for noen uker siden: http://www.babyverden.no/Forum/Generell-diskusjon/Generelt/Er-ikke-dette-like-tabu/1495375T/

Jeg liker heller ikke å leke med barn, hverken mine egne eller andres og ihvertfall ikke leke ute. Vi drar på turer i skog og mark eller fjæra og finner på aktiviteter i helgene, for all del, men leking utenfor hjemme får pappaen ta seg av. :P Jeg synes barnehage er en fantastisk oppfinnelse, og så lenge barna mine elsker å være der har jeg ingen dårlig samvittighet for å sende dem dit selv om jeg er hjemme.
 


mammatil2prinsesser skrev:
Uff, det var trist og lese Blei litt tom, egentlig! Det må være utrolig vondt for både mor og barn. Hvis barnet merker hva moren føler, det veit jeg jo ikke.


 
Hmmm. Jeg leser masse og "herjer" og sånn. Og så har barna mine en far som også tar del i hverdagen deres. Men jo bedre jeg blir kjent med 5-åringen, jo mer skjønner jeg at hun heller ikke liker å leke. Hun liker å perle og tegne og lage kreative ting. Hun har aldri tatt i en dukke, aldri trillet en bil eller et tog eller bygget noe særlig med klosser.Men gi henne et hoppetau, en sykkel eller en ball, og hun storkoser seg! Kanskje derfor jeg ikke har vært så engasjert i lek med dukkekopper - jenten min har rett og slett heller ikke vært det. For jeg merker at jeg leker med dukker med minsten (som er dukkefrelst).
Poenget mitt er i alle fall: Mange har prøvd å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg har lekt for lite med barnet mitt. Men kanskje det er sånn at enkelte barn ikke elsker å leke, og at jeg faktisk har møtt abrnet mitt på en like god måte som dem som duller og leker te-selskap?
 
Jeg elsker barna mine, men jeg må si jeg elsker dem mest når de er i barnehagen eller sover.
Ikke misforstå, jeg misliker de ikke når de er hjemme heller, men akkurat nå for tiden er det bare protester og krangling og masing.

Det er sikkert alderen til ungene kombinert med at jeg har ingen til å hjelpe meg, bortsett fra når foreldrene mine kommer på besøk 1-2 ganger i mnden.

Jeg synes det er kjedelig å være med de på lekeplassen, og jeg synes det er et tiltak å ta de med på tur, men jeg gjør det likevel.

Jeg leker en del med de inne da, men langt fra hele tiden jeg orker.
- Mammmmmaa, vær tiger!
- Nei, spør broren din!
 
Tja. Nå har jeg ikke lest det på linken, sitter i bilen med telefonen, men forstår jo hva det dreier seg om. Jeg gleder meg faktisk ikke til helgene nå, det er et eneste slit med en snart 4-åring som er forferdelig sjalu og en ettåring som er hyper som fy. Det blir nesten ikke annet enn kjefting hele helgen for 4-åringen holder på å ta knekken på broren og hører ikke etter for fem flate øre. Jeg har ingen å overlate dem til en time eller to heller så helga er faktisk null avslapning og gøy. Han som snart er 4 har jeg hatt hele 2 dager borte fra meg på de snart 4 årene siden han ble født. Joda, jeg er glad i ungene mine, men jeg gleder meg ikke til helgene sånn som ting er nå. Jeg er også blant dem som faktisk ikke synest det er spesielt morsomt å leke med så små unger, jeg kjeder meg ekstremt dessverre, så det hjelper jo ikke på. o_O
 
Ser jo at det mange som kjenner seg igjen, og det er bra det blir satt litt lys på dette tror jeg...

Nå var jo ikke denne artikkelen om perioder i livet eller situasjoner som gjør ting verre, men at en mamma rett og slett ikke fant noe glede av å leke med barna sine.

Og jeg må si at det er ikke alltid like givende å leke med min sønn heller på 10 mnd, men når han smiler og viser hvor mye han koser seg så blir leken givende likevel på en måte.
Jeg fikk vondt av barna samtidig som at jeg synes det er fryktelig synd at ikke mamman i den artikkelen får den gleden av å se barna kose seg i lek sammen med ho...
 
Back
Topp