Barn og død / tidskonsept.

Kal-El

Kal-El

Forumet er livet
Når begynte barna deres å stille spørsmål ved konseptet å bli gammel, døden, motvilje mot at mor/far skal bli gamle å dø en gang og når begynte barna deres å sette dette opp mot tidsperspektiv med antall år, hvor lenge det er til man blir gammel, sin egen eksistens / eksistensielle tanker rundt det osv?

Sønnen vår er 3.5 år og har vært veldig bekymret for dette et par ganger nå siste halvåret, noe som har resultert i at jeg har måttet snakke med han om det i 20-30 min. for å få han til å føle seg bedre. Er det litt tidlig?
 
Min eldste mistet oldemoren sin da han var 5-6 år, da begynte han å spørre mye rundt dette og være bekymret for at noen av oss skulle dø..
Han hadde nok spurt om dette tidligere og, men da var det bare "overfladisk"- altså ingen frykt rundt det og ingen reell interesse for emnet..
 
vår var noe eldre da han begynte, 5/6 år...
mange spørsmål rundt døden,himmelen, grav og han kunne snakke med de som var døde/hvorofr de ikke svarte...
og at hvis vi døde var han alene...
og hvor gammel man var når man døde....
når vi har hatt dødsfall i familien, har hatt to han husker,,har han mer verdt bekymret for personen som har "vært igjen".....

fikk vel ikke helt svar på det lurte på om det var tidlig eller ikke da....
 
ORIGINAL: Maelle

Min eldste mistet oldemoren sin da han var 5-6 år, da begynte han å spørre mye rundt dette og være bekymret for at noen av oss skulle dø..
Han hadde nok spurt om dette tidligere og, men da var det bare "overfladisk"- altså ingen frykt rundt det og ingen reell interesse for emnet..


Skjønner, men her er det ingen dødsfall, og han har vist reell fortvilelse (gråt) rundt dette 2-3 ganger siste halvåret. Da mener jeg konseptet med at tiden går, og fører til at livet en gang tar slutt.
 
ORIGINAL: **Flying Snowflake**

nå har ikke jeg noe erfaringer rundt dette,men jeg SYNES det virket tidlig.

har det skjedd noe rundt han som får han til å tenke på det??


Ingenting bemerkelsesverdig (kan være noe i barnehagen selvfølgelig, eldre barn som har snakket om det.) Han vet jo hva døden er for noe herfra også når han har spurt/lurt, men da i forbindelse med skader/ulykker/ting som er farlige å gjøre. Har ikke snakket med han om det at tid fører til at livet tar slutt, før han spurte om det en dag fordi han så det på en tegnefilm at en gammel døde.
 
ORIGINAL: kkaasa

vår var noe eldre da han begynte, 5/6 år...
mange spørsmål rundt døden,himmelen, grav og han kunne snakke med de som var døde/hvorofr de ikke svarte...
og at hvis vi døde var han alene...
og hvor gammel man var når man døde....
når vi har hatt dødsfall i familien, har hatt to han husker,,har han mer verdt bekymret for personen som har "vært igjen".....

fikk vel ikke helt svar på det lurte på om det var tidlig eller ikke da....


Har ikke nevnt noe med himmel for han (er ikke i den tro), men slik jeg kjenner han ville dette vært likegyldig for han, ettersom han ikke ville få sett oss/besteforelde på lang tid uansett hvis det så hadde funnes en himmel. Det er mest konseptet med å miste oss og besteforeldre han blir fortvilt over, selv om han også har vist fortvilelse / motvilje til det å bli gammel en dag selv og dø. Da har jeg fortalt han at det er uendelig lenge til, og at det ikke er sikkert det skjer engang med de samme tidsrammene med hans generasjon.
 
ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Maelle

Min eldste mistet oldemoren sin da han var 5-6 år, da begynte han å spørre mye rundt dette og være bekymret for at noen av oss skulle dø..
Han hadde nok spurt om dette tidligere og, men da var det bare "overfladisk"- altså ingen frykt rundt det og ingen reell interesse for emnet..


Skjønner, men her er det ingen dødsfall, og han har vist reell fortvilelse (gråt) rundt dette 2-3 ganger siste halvåret. Da mener jeg konseptet med at tiden går, og fører til at livet en gang tar slutt.


Det var det konseptet min også hengte seg opp i etterhvert.. Det begynte med spm som; hvor er hun nå, hva skjer med kroppen hennes. Så ble det spm som; hvorfor dør mennesker, kan barn dø o.l. Og så kom erkjennelsen av at han selv en gang kom til å dø.. Selv om han ble 100 år så kom han en gang til å dø, og DET var det som plaget ham mest.. Det var tungt for ham og plaget ham over lang tid..
 
ORIGINAL: Maelle

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Maelle

Min eldste mistet oldemoren sin da han var 5-6 år, da begynte han å spørre mye rundt dette og være bekymret for at noen av oss skulle dø..
Han hadde nok spurt om dette tidligere og, men da var det bare "overfladisk"- altså ingen frykt rundt det og ingen reell interesse for emnet..


Skjønner, men her er det ingen dødsfall, og han har vist reell fortvilelse (gråt) rundt dette 2-3 ganger siste halvåret. Da mener jeg konseptet med at tiden går, og fører til at livet en gang tar slutt.


Det var det konseptet min også hengte seg opp i etterhvert.. Det begynte med spm som; hvor er hun nå, hva skjer med kroppen hennes. Så ble det spm som; hvorfor dør mennesker, kan barn dø o.l. Og så kom erkjennelsen av at han selv en gang kom til å dø.. Selv om han ble 100 år så kom han en gang til å dø, og DET var det som plaget ham mest.. Det var tungt for ham og plaget ham over lang tid..


Ja det tok han tungt i kveld før han la seg (men snek inn at hans generasjon antageligvis kommer til å leve lenger enn det, det hjalp litt), ble en ekstra lang nattahistorie etter 20-30 min. diskusjon rundt dette og 10-12 sanger i stedet for de vanlige fem, får helt vondt - nesten så jeg får lyst til å bli hjemme med han i morgen og finne på noe spesielt (bare nesten) i stedet for å sende han i barnehagen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp