Barn i begravelse.....

me84

me84

Elsker forumet
Hvilke tanker har du rundt det ?

Er selv veldig usikker. Dette vil desverre snart bli noe vi mp ta stilling til da min far(barnets morfar) en alvorlig syk og ikke har lenge igjen :( Barnet er 3,5 år.
På den ene siden så vil jeg ha hun med for at hun skal forstå at han er borte, på den annen side er jeg redd  for hvordan jeg selv vil "oppføre" meg i begravelsen og at dette kan være tungt for henne å se evt forstyrrende for andre.

veldig usikker her så kom med deres tanker rundt dette...
 
jeg syns ikke at små barn har noe i begravelser å gjøre, spesielt viss det er et ungt menneske som har falt bort for da blir begravelsen ofte mer "tragisk" og det vil være en del høylytt grining o.l.    

 
Trist å høre om faren din.

Det tror jeg blir du som må føle på og finne riktige løsning. Jeg har hatt med mitt barn på da to, i en begravelse jeg visste jeg ikke kom til å bryte ut i hysterisk gråt, men har skaffet barnevakt til to andre begravelser, som jeg selv visste jeg kom til å ha det veldig vanskelig. Når det gjelder din fars begravelse, som da altså er barnets morfar, hadde det sikkert vært fint om hun fikk være med. Kanskje det går an å løse det med at du har med deg en person som kan hjelpe deg med barnet, hvis det blir altfor vanskelig for deg?
 
Når det er noen nærme barnet som er død, synes jeg det er naturlig og selvsagt at barna er med. Min gutt er 3 år og jeg hadde tatt han med i begravelse hvis noen i familien døde. Så får man heller forberede barna på at det er trist, mange vil gråte og være lei seg, men at det er greit. Hvis du er veldig usikker, kan det jo kanskje være en ide å ha med noen som barnet kjenner godt, men som ikke var så nær avdøde? Hvis barnet blir urolig og ikke vil være der eller lignende. 

Trist å høre om din far, klem til deg!
 
Vi var i begravelse til min bestemor når storesøster var nesten 3 år. Det gikk greit for oss. Pappan tok seg av jenta vår, og med nok rosiner og slike ting satt hun stille også...
 
Det er du som kjenner ditt barn! 

Jeg kunne ikke tatt med jenta mi hun er altfor følsom. Hvor mye hun hadde forstått, hvilke traumer det ville gitt, jeg har ikke lyst å finne det ut. 
Ei venninne av meg tok med sine tvillinger i begravelse da de var 3.5 år. Det tok måneder før de "kom over det". Det med at kista forsvant nedi jorda var visst altfor mye. Mye mareritt og spørsmål som ikke kan besvares. 
 
Hadde størsta (snart 3) med i begravelsen til hennes oldefar (sambos bestefar). Visste jo at jeg ville klare å ta meg av henne så det føltes bare helt naturlig.. Hun besøkte han på sykeleiet og spurte veldig mye om han så var veldig fint å få ta henne med.. Hun var eksemplarisk da, var litt makk i fanget og spurte 1 gang om vi skulle hjem å spise middag og "når kommer oldefar" ellers var hun helt stille og prøvde synge med på sangene.. Så selv om vi faktisk glemte både smokk og drikke så gikk det kjempefint :) Vet ikke hva jeg hadde gjort om det var en begavelse hvor jeg selv ville hatt det veldig tøft.. Syns ikke noe om masse høylytt støy fra barn i begravelser så minstemann på 1 år ble hjemme :)
 
Når min farfar døde for litt over ett år siden var alle hans oldebarn med, alderen på de da var 15mnd, 20mnd, 4år, 7år, 10år og 14 år. Vi hadde med lydløse leker, gjerne myke som ikke dunker når de faller i gulvet, kjeks, rosiner, drikke eller annet godt å knaske på. Ha det i en matboks eller noe, ikke pose da det gjerne knitrer litt.

Alle sammen var kjempe flinke og vi fikk skryt etterpå fordi barna våres var så flinke, det gjaldt jo da de 3 minste, fra 4 år og ned. Jeg fikk også høre at det var bra jeg tok med jentungen, hun skjønte jo ikke så mye av det og var seg selv, og det var godt oppi all sorgen, ble jeg fortalt. Hun var ikke forstyrrende, men god å ha der liksom. Om det skulle være problem kan kanskje mannen din (siden dette er din far) ta med seg barnet/barna ut en liten tur for å roe ned.

Vi tar bare med barnet vårt når det er i nær familie. Og farmor var veldig glad for at vi alle var der!

Men du må selv bestemme hva du vil gjøre. Det vet du best selv. Fryktelig trist å høre at faren din er så syk!
 
pappa døde for snart 2 år siden - da var T nesten 4 år. De to var perlevenner, bestiser og guttaboys. Å ikke ta han med hadde vært å frarøve han et farvel.
Det er ingenting farlig med å ha barn med i begravelser. Hvis man evner å snakke om egne følelser i forkant og etterkant så har barnet bare godt av å delta i livets sirkel. Det er naturlig å dø. Døden skal ikke hysjes vekk.
Vi har svart på ALLE spørsmål han har hatt, både i forkant da morfar var syk og etterpå. Selv nå, to år etter kommer det fremdeles spørsmål og vi svarer. Han er en veldig intelligent gutt som skjønner mye mer enn man skulle tro - og endel av spørsmålene er nesten umulig å gi et godt svar på.. men da er vi ærlige og sier at det er vanskelig å svare på..

Jeg blir nesten litt sur når jeg hører om folk som vil skåne barna sine fra en begravelse. Skåne? Fra livet? For real? Hmpf....

T satt på mitt fang under hele seremonien, tørket tårene mine og koste meg. Så gikk jeg og han forrest etter båren, mens mannen min var med og bar. Noe annet hadde vært utenkelig.
Det samme da ei venninne av meg mistet faren sin for snart ett år siden. Selvfølgelig var begge hennes barn også med - det var deres morfar!
Samme alder der også forresten, hvis det har noe å si.....

Det eneste jeg faktisk angrer på - som ikke var i mine tanker en gang den gangen - var syning. Helt ut av det blå har T fått det for seg at han også ville se morfar etter han var død. Han er oppriktig lei seg for at han ikke fikk være med på det, så jeg har forklart så godt jeg kunne hvordan morfar så ut som død.. og sagt om at jeg hadde visst at han ville være med så skulle han det, men jeg sa også at mamma var så lei seg i de dagene at jeg ikke greide å tenke på så veldig mye.

At et barn skulle få traumer av en begravelse, av å se foreldre og andre gråte - da må man gå i seg selv og virkelig se om man snakker godt med barnet sitt altså... virkelig.

(Forøvrig har jeg skrevet bacheloroppgave om dette emnet og det viktigste som går igjen i litteraturen er INVOLVER barna... hele veien. Ikke skjul noe. Fantasien er verre enn virkeligheten.)
 

Dollface skrev:
pappa døde for snart 2 år siden - da var T nesten 4 år. De to var perlevenner, bestiser og guttaboys. Å ikke ta han med hadde vært å frarøve han et farvel.
Det er ingenting farlig med å ha barn med i begravelser. Hvis man evner å snakke om egne følelser i forkant og etterkant så har barnet bare godt av å delta i livets sirkel. Det er naturlig å dø. Døden skal ikke hysjes vekk.
Vi har svart på ALLE spørsmål han har hatt, både i forkant da morfar var syk og etterpå. Selv nå, to år etter kommer det fremdeles spørsmål og vi svarer. Han er en veldig intelligent gutt som skjønner mye mer enn man skulle tro - og endel av spørsmålene er nesten umulig å gi et godt svar på.. men da er vi ærlige og sier at det er vanskelig å svare på..

Jeg blir nesten litt sur når jeg hører om folk som vil skåne barna sine fra en begravelse. Skåne? Fra livet? For real? Hmpf....

T satt på mitt fang under hele seremonien, tørket tårene mine og koste meg. Så gikk jeg og han forrest etter båren, mens mannen min var med og bar. Noe annet hadde vært utenkelig.
Det samme da ei venninne av meg mistet faren sin for snart ett år siden. Selvfølgelig var begge hennes barn også med - det var deres morfar!
Samme alder der også forresten, hvis det har noe å si.....

Det eneste jeg faktisk angrer på - som ikke var i mine tanker en gang den gangen - var syning. Helt ut av det blå har T fått det for seg at han også ville se morfar etter han var død. Han er oppriktig lei seg for at han ikke fikk være med på det, så jeg har forklart så godt jeg kunne hvordan morfar så ut som død.. og sagt om at jeg hadde visst at han ville være med så skulle han det, men jeg sa også at mamma var så lei seg i de dagene at jeg ikke greide å tenke på så veldig mye.

At et barn skulle få traumer av en begravelse, av å se foreldre og andre gråte - da må man gå i seg selv og virkelig se om man snakker godt med barnet sitt altså... virkelig.

(Forøvrig har jeg skrevet bacheloroppgave om dette emnet og det viktigste som går igjen i litteraturen er INVOLVER barna... hele veien. Ikke skjul noe. Fantasien er verre enn virkeligheten.)

Jeg har ingen problem med å forstå hva du mener. Allikevel får det være opp til den enkelte forelder og barn hva som passer. Mulig jeg hadde revurdert om det var så tett som bestefar. Men ikke oldefar. For eksempel. 

Er mange naturlige ting her i livet som jeg også vil at barnet mitt skal vite om, men alt til tiden hvor JEG mener hun er klar for det. Jeg kjenner henne jo. Barnefødsel er en annen ting. Helt naturlig, og for mange er det helt naturlig å ta med seg eldre barn på det. Hadde jeg aldri gjort. 
 

Labambie skrev:

Dollface skrev:
pappa døde for snart 2 år siden - da var T nesten 4 år. De to var perlevenner, bestiser og guttaboys. Å ikke ta han med hadde vært å frarøve han et farvel.
Det er ingenting farlig med å ha barn med i begravelser. Hvis man evner å snakke om egne følelser i forkant og etterkant så har barnet bare godt av å delta i livets sirkel. Det er naturlig å dø. Døden skal ikke hysjes vekk.
Vi har svart på ALLE spørsmål han har hatt, både i forkant da morfar var syk og etterpå. Selv nå, to år etter kommer det fremdeles spørsmål og vi svarer. Han er en veldig intelligent gutt som skjønner mye mer enn man skulle tro - og endel av spørsmålene er nesten umulig å gi et godt svar på.. men da er vi ærlige og sier at det er vanskelig å svare på..

Jeg blir nesten litt sur når jeg hører om folk som vil skåne barna sine fra en begravelse. Skåne? Fra livet? For real? Hmpf....

T satt på mitt fang under hele seremonien, tørket tårene mine og koste meg. Så gikk jeg og han forrest etter båren, mens mannen min var med og bar. Noe annet hadde vært utenkelig.
Det samme da ei venninne av meg mistet faren sin for snart ett år siden. Selvfølgelig var begge hennes barn også med - det var deres morfar!
Samme alder der også forresten, hvis det har noe å si.....

Det eneste jeg faktisk angrer på - som ikke var i mine tanker en gang den gangen - var syning. Helt ut av det blå har T fått det for seg at han også ville se morfar etter han var død. Han er oppriktig lei seg for at han ikke fikk være med på det, så jeg har forklart så godt jeg kunne hvordan morfar så ut som død.. og sagt om at jeg hadde visst at han ville være med så skulle han det, men jeg sa også at mamma var så lei seg i de dagene at jeg ikke greide å tenke på så veldig mye.

At et barn skulle få traumer av en begravelse, av å se foreldre og andre gråte - da må man gå i seg selv og virkelig se om man snakker godt med barnet sitt altså... virkelig.

(Forøvrig har jeg skrevet bacheloroppgave om dette emnet og det viktigste som går igjen i litteraturen er INVOLVER barna... hele veien. Ikke skjul noe. Fantasien er verre enn virkeligheten.)

Jeg har ingen problem med å forstå hva du mener. Allikevel får det være opp til den enkelte forelder og barn hva som passer. Mulig jeg hadde revurdert om det var så tett som bestefar. Men ikke oldefar. For eksempel. 

Er mange naturlige ting her i livet som jeg også vil at barnet mitt skal vite om, men alt til tiden hvor JEG mener hun er klar for det. Jeg kjenner henne jo. Barnefødsel er en annen ting. Helt naturlig, og for mange er det helt naturlig å ta med seg eldre barn på det. Hadde jeg aldri gjort. 

Selvfølgelig skal man se an nærheten i forholdet. Men man skal ikke si at man vil skåne barnet sitt fra "traumene man kan påføre det ved å ta det med i en begravelse"... fordi det skjer ikke. Traumene oppstår i det øyeblikket man lar være å forklare barnet hva som skjer.
"mAMMA.. hvorfor gråter alle disse menneskene?"
"fordi de er veldig lei seg fordi personen er død... osv osv osv ... på barnets nivå.."

T lurte for eksempel på hvorfor det var så mange mennesker i begravelsen.. svaret var enkelt: Fordi de var glade i morfar alle sammen (han kan relatere til det å være glad i morfar), fordi morfar var en grei kar (det vet han også...) - og fordi de ønsker å si farvel til morfar (her har vi allerede tidligere forklart at begravelse er en måte å si farvel til den som er død....).
Han var knappe 4 år, og ja - det har preget han.. men det har da preget meg også - jeg har mistet en av mine næreste. Det er ikke noe forskjell på meg og han sånn sett. Forskjellen ligger i at han spør, han snakker og han uttrykker sorgen sin. Vi voksne skal sørge en uke, og så skal vi liksom være ferdige med det...
 
Først vil jeg bare si at det var trist å høre at faren din er syk.

Ellers vil jeg si at jeg tror ikke et barn skjønner så mye mer av det med døden av å delta på en begravelse. Det er i mine øyne bedre å forklare det i andre omgivelser, og min erfaring sier at barn ofte blir skremt av begravelser.
De skjønner ikke hva som skjer, men alle gråter, og det vil jeg tro er på grensen til traumatiserende.

Er det veldig viktig for deg å ha med barnet må du jo ta stilling til det og, men sånn i utgangspunktet så tror jeg ikke barn får et positivt utbytte av det.
Da min farmor døde var min sønn med på maten etter kirken. Det var godt for alle å få den lille gleden tror jeg. Han var bare liten da, så kirken var jo uaktuellt uansett, men jeg hadde ikke tatt min 3-åring med i begravelse.

Når jeg tenker litt mer nå så merker jeg samtidig at det ville føltes litt rart å ikke ha med ungene i begravelse dersom deres morfar hadde dødd, men jaja... Det er vanskelig å svare på egentlig. Men erfaringen min sier at det ikke er riktig.
 

Løsa skrev:
Først vil jeg bare si at det var trist å høre at faren din er syk.

Ellers vil jeg si at jeg tror ikke et barn skjønner så mye mer av det med døden av å delta på en begravelse. Det er i mine øyne bedre å forklare det i andre omgivelser, og min erfaring sier at barn ofte blir skremt av begravelser.
De skjønner ikke hva som skjer, men alle gråter, og det vil jeg tro er på grensen til traumatiserende.

Er det veldig viktig for deg å ha med barnet må du jo ta stilling til det og, men sånn i utgangspunktet så tror jeg ikke barn får et positivt utbytte av det.
Da min farmor døde var min sønn med på maten etter kirken. Det var godt for alle å få den lille gleden tror jeg. Han var bare liten da, så kirken var jo uaktuellt uansett, men jeg hadde ikke tatt min 3-åring med i begravelse.

Når jeg tenker litt mer nå så merker jeg samtidig at det ville føltes litt rart å ikke ha med ungene i begravelse dersom deres morfar hadde dødd, men jaja... Det er vanskelig å svare på egentlig. Men erfaringen min sier at det ikke er riktig.

Og forskning sier det motsatte...
 
Det kan godt hende.
Som du sier, så er det nok viktig å kommunisere godt med barnet, forklare hva som skjer.
Vet ikke om det ble gjort i de tilfellene jeg har vært med på, men det var iallefall en vond opplevelse for barna. Men det kunne jo komme av at de ikke helt skjønte hva som foregikk.

Når jeg leser innlegget ditt, så heller jeg mye mer mot å ta med barna. Mine gutter og min far er som Emil og Alfred, og det hadde nok blitt å frarøve de et farvel som du skriver.
 

Løsa skrev:
Det kan godt hende.
Som du sier, så er det nok viktig å kommunisere godt med barnet, forklare hva som skjer.
Vet ikke om det ble gjort i de tilfellene jeg har vært med på, men det var iallefall en vond opplevelse for barna. Men det kunne jo komme av at de ikke helt skjønte hva som foregikk.

Når jeg leser innlegget ditt, så heller jeg mye mer mot å ta med barna. Mine gutter og min far er som Emil og Alfred, og det hadde nok blitt å frarøve de et farvel som du skriver.

De fleste barn forstår det meste, bare man forklarer på dems nivå...:)

Jeg anbefaler forøvrig ALLE som havner i en sånn situasjon å lese boka
Sorg hos barn av Atle Dyregrov. Den er omfattende, men lett å finne fram i til det man trenger å vite.. :) Jeg brukte den flittig da jeg skrev bacheloren min... :)


 
Eg ville tatt ungen med i begravelsen :) Trur ikkje ungen tar skade av det på nokon måte :) men det er viktig å la barna få stille spørsmål og svare etter beste evne ;) At barnet stiller spørmål betyr ikkje at ungen ikkje er klar:)
 
Jeg mista mamma for 2 år siden, da var pjokken 10.mnd. Gikk noen runder med meg selv om jeg skulle ha han med eller ikke, og endte opp med å ikke ha han med. Angrer ikke på det, følte jeg hadde nok med meg selv, og ikke minst å måtte omtrent bære pappa ut siden han knakk sammen (men det viste vi jo ikke på forhånd da). Snakka endel med presten om det, og han ville gjerne at jeg skulle ha han med. Hadde han selvfølgelig med i samlingen etter begravelsen.
Hadde det vært nå vi skulle vært i begravelse, så hadde jeg tatt han med (blir 3 i sept.) og da snakket mye i forkant om hva som skjer osv.

Har vært i flere begravelser, og som oftes så er det små barn med. Aldri hørt noe bråk eller uro fra ungene. Ene begravelsen så vinket ungen og sa hade, tydeligvis at foreldrene der hadde forklart av vedkommende reiser bort.
 
Min farmor døde nettopp, og jeg kommer ikke til å ta med barna mine i begravelsen. Men det bunner ut i at de ikke har noe forhold til henne i det hele tatt, hun har vært veldig dårlig hele deres liv og ikke vært en del av livet deres, og det vil føles unaturlig ut for meg å ta dem med nå.

Men - når de tre andre oldeforeldrene takker for seg vil jeg ta dem med og i mye større grad inkludere dem i prosessen. For da blir en viktig bit av livet deres borte, og jeg tror på at de vil ha behov for å vite hva som har skjedd og bl.a hvordan begravelsen foregår. Jeg kommer til å gråte, men det er jo også veldig naturlig og hvis de lurer på hvorfor jeg gjør det skal de få svar på det. Barn spekulerer på så mangt, og selv om de ikke kan forstå riktig alt, kan de få et inntrykk av hva det dreier seg om gjennom å få delta.
 
pappaen min døde da eldste min var litt over 2,5år.... Vi valgte å ikke ha henne med i begravelsen, jeg følte at jeg hadde absolutt nok med meg selv den dagen, det samme med søsknene mine og familien min ellers...
 
Vi måtte begrave broren min for 1 mnd siden. Jeg valgte da å ikke ha med datteren min i begravelsen. Hun ble hentet etter at vi hadde vært på gravplassen, så fikk hun være med å spise og sånt. Det var av flere grunner. En av dem er at jeg rett og slett hadde mer enn nok med meg selv den dagen, og en annen er at hun syns det er fryktelig vanskelig å se mamma så lei seg.

EDIT: vil legge til at det handlet ikke om å skåne henne for noe. Men hun var tilstede når jeg fikk vite at broren min var død (fullstendig uventet), og da ble hun helt ute av seg når jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde. Jeg visste ikke hvordan jeg ville reagere i begravelsen, og om jeg ville være i stand til å ta meg av henne om det skulle være noe.

Vi har forøvrig snakket helt åpent om det som har skjedd med onkel både før og etter begravelsen, og hun er på alle måter inkludert.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp