Tenkte kanskje jeg kunne ført en dagbok jeg også. Tenker det kan være hjelpsom og terapeutisk å skrive ned tankene mine.
Så her er min og vår historie:
Jeg har vært gravid 6 ganger. De første 3 gangene var uhell og jeg gikk på prevensjon. Den første var med en annen mann for mange år siden. Var ung (22) og hadde overhode ikke lyst på barn så bestilte time til abort. Da jeg dro på Ullevål den gangen i uke 7/8 hadde utviklingen stoppet opp. Det var min første MA.
Ble gravid igjen noen år senere med han som viste seg å skulle bli mannen i mitt liv (tror jeg da! Er på fjerde året som samboere). Vi hadde bare datet noen måneder da jeg plutselig sto der med en positiv test! Det var vi overhode ikke klar for så jeg bestilte time til min andre abort. Den gangen i uke 5/6. Så aldri et hjerteslag den gangen heller, men det var nok for tidlig.
Ble gravid igjen ett års tid senere. Vi var fortsatt ikke klare og forholdet var fortsatt ganske ferskt. Vi bestemte oss likevel for å beholde etter mye frem og tilbake. Da beslutningen var tatt gikk det bare en ukes tid før jeg begynte å blø. Vi ble naturligvis ganske lei oss. Det var ikke en enkel beslutning å ta, men da den endelig var tatt hadde vi jo begynt å glede oss! Så det var min første SA.
Etter det bestemte vi oss for å slutte med prevensjon noen måneder etterpå også begynne å prøve på ordentlig 01.01.2018. Ble gravid allerede 05.01.2018 og på første forsøk. Å bli gravid er heldigvis veldig lett for oss. Vi var helt i ekstase og gledet oss masse! [emoji1] Fortalte foreldre og nære venner da vi var i det vi trodde var uke 8. Et par uker etter fikk jeg litt brun utflod og bestilte en tidlig ultralyd. Da så vi bare en liten plommesekk og fosteranlegg tilsvarende 5-6 uker. Ble nok en runde Cytotec.
Vi var helt knust og ønsket som de fleste andre i en slik situasjon å bli gravide igjen så fort som mulig. Testet positivt igjen i begynnelsen av april. Den gangen kom jeg meg raskt til lege og fikk henvisning til gyn. Fikk time hos verdens beste gynekolog hos Oslo gynekologene uken etter. Der så vi en nydelig liten klump med dunkende hjerte 5+6. Ble satt på progesteron og abyl-E preventivt. Så utviklingen på ultralyder nesten ukentlig de neste 5 ukene. Herregud så lykkelige vi var. Hadde nettop fått valp, kjøpt bil og med en liten en på vei var livet perfekt! På ultralyd i uke 12 slo plutselig ikke hjerte lenger. Da hadde det sluttet å slå bare noen dager tidligere. Verden raste sammen.
Vi ble utredet for habituell abort kort tid etter uten at de fant noe galt med oss.
Sørget fortsatt over tapet i mai og var 100% sykemeldt da jeg i slutten av juni sto med nok en positiv test. Denne gangen ble også gleden kortvarig. Aborterte allerede 5+2. Det var i slutten av juli.
Fikk mensen til vanlig tid igjen i august og den 24. september ble jeg gravid igjen. Denne gangen ble jeg satt på Prednisolon i tillegg til Litinus og Abyl-E. Jeg var et nervevrak de første 20 ukene og ventet bare på at de skulle gå galt, men den 18. juni i år fødte jeg en velskapt gutt. For en lykke!
Nå skal vi prøve på en til, men kroppen må bli klar først...
[emoji173]️
Så her er min og vår historie:
Jeg har vært gravid 6 ganger. De første 3 gangene var uhell og jeg gikk på prevensjon. Den første var med en annen mann for mange år siden. Var ung (22) og hadde overhode ikke lyst på barn så bestilte time til abort. Da jeg dro på Ullevål den gangen i uke 7/8 hadde utviklingen stoppet opp. Det var min første MA.
Ble gravid igjen noen år senere med han som viste seg å skulle bli mannen i mitt liv (tror jeg da! Er på fjerde året som samboere). Vi hadde bare datet noen måneder da jeg plutselig sto der med en positiv test! Det var vi overhode ikke klar for så jeg bestilte time til min andre abort. Den gangen i uke 5/6. Så aldri et hjerteslag den gangen heller, men det var nok for tidlig.
Ble gravid igjen ett års tid senere. Vi var fortsatt ikke klare og forholdet var fortsatt ganske ferskt. Vi bestemte oss likevel for å beholde etter mye frem og tilbake. Da beslutningen var tatt gikk det bare en ukes tid før jeg begynte å blø. Vi ble naturligvis ganske lei oss. Det var ikke en enkel beslutning å ta, men da den endelig var tatt hadde vi jo begynt å glede oss! Så det var min første SA.
Etter det bestemte vi oss for å slutte med prevensjon noen måneder etterpå også begynne å prøve på ordentlig 01.01.2018. Ble gravid allerede 05.01.2018 og på første forsøk. Å bli gravid er heldigvis veldig lett for oss. Vi var helt i ekstase og gledet oss masse! [emoji1] Fortalte foreldre og nære venner da vi var i det vi trodde var uke 8. Et par uker etter fikk jeg litt brun utflod og bestilte en tidlig ultralyd. Da så vi bare en liten plommesekk og fosteranlegg tilsvarende 5-6 uker. Ble nok en runde Cytotec.
Vi var helt knust og ønsket som de fleste andre i en slik situasjon å bli gravide igjen så fort som mulig. Testet positivt igjen i begynnelsen av april. Den gangen kom jeg meg raskt til lege og fikk henvisning til gyn. Fikk time hos verdens beste gynekolog hos Oslo gynekologene uken etter. Der så vi en nydelig liten klump med dunkende hjerte 5+6. Ble satt på progesteron og abyl-E preventivt. Så utviklingen på ultralyder nesten ukentlig de neste 5 ukene. Herregud så lykkelige vi var. Hadde nettop fått valp, kjøpt bil og med en liten en på vei var livet perfekt! På ultralyd i uke 12 slo plutselig ikke hjerte lenger. Da hadde det sluttet å slå bare noen dager tidligere. Verden raste sammen.
Vi ble utredet for habituell abort kort tid etter uten at de fant noe galt med oss.
Sørget fortsatt over tapet i mai og var 100% sykemeldt da jeg i slutten av juni sto med nok en positiv test. Denne gangen ble også gleden kortvarig. Aborterte allerede 5+2. Det var i slutten av juli.
Fikk mensen til vanlig tid igjen i august og den 24. september ble jeg gravid igjen. Denne gangen ble jeg satt på Prednisolon i tillegg til Litinus og Abyl-E. Jeg var et nervevrak de første 20 ukene og ventet bare på at de skulle gå galt, men den 18. juni i år fødte jeg en velskapt gutt. For en lykke!
Nå skal vi prøve på en til, men kroppen må bli klar først...
[emoji173]️
Last edited:
har selv (bare) opplevd en SA og det var knusende vondt:/ kan ikke forestille meg hvordan du har det:/ og jeg vet hvor altoppslukende prøvinga er... syns du er utrolig sterk, og jeg håper dere står på videre, det skal bli baby på dere!! Bra at du fokuserer på å ta vare på både deg selv og mannen din
. 
Stol på magefølelsen din!