Babystien <3

[Cea]

Dagbok kopiert fra »vi som prøver *skjult*»

Da vi startet å prøve skulle jeg snart fylle 28, og det jeg tenkte var at «dette blir lett» , vi er trossalt i en veldig fruktbar alder, samt hadde damene på min side av familien gode egg, og ble gravide med det samme.

nå har det gått et helt år siden den tanken, og vi har mistet 4 spirer på veien.

første i Juli, andre i august, begge kjemiske. Nr tre i mars, senabort uke 16. Og nå i mai, uke 5+0. denne gangen henger HCG fortsatt igjen i kroppen, og det ble konstantert rester i livmor.. det var lite informasjon og støtte å få. Det var ekstra tungt denne gangen, sorgen blir jo større for hver gang, håpet blir også mindre, og en del av meg så det komme, pga historikken vår, men også pga testene som ikke ble sterkere

enkelte dager vil jeg bare gi opp, men så er det også en desperasjon der, denne prøvingen blir så avhengighetsskapende, samtidig som den tuller fælt med psyken. HCG som kommer og går kan også bidra med ustabilitet i psyken ble jeg fortalt, som om prøvingen alene ikke holder.

har funnet ut at uansett hvor mye jeg tester etter en positiv strek, så kan jeg ikke ha kontroll over hva forløpet blir, selvom noe inni meg forteller meg det.. kanskje det er det det handler om for oss testetøser? At vi føler vi har kontroll når vi tester mye?!.. uansett, tror ikke jeg klarer å slutte med testingen.

den 16 skal vi Til legen, forhåpentligvis har HCG gått tilbake til normalen, og vi får progestoron støtte, samt begynner på utredning. Kvier meg til dette med utredning, vil ikke få flere vonde beskjeder På en måte, men vil samtidig finne ut av ting..

håper vi uansett er så heldige å få spiren våres snart :/ den er så veldig Ønsket.

Mai 2021 - ikke gravid

juni 2021 - ikke gravid

juli 2021 - kjemisk

August 2021 - kjemisk

September 2021- ikke gravid

Oktober 2021 - ikke gravid

Desember 2021- gravid - MA uke 16 i mars

April 2021- ikke gravid

Mai 2021 - gravid, SA uke 5


syklus dag 22 i følge Flo kommer mensen om 9 dager. Men det spørs ettersom det er HCG i blodet enda.

 

[Cea]

på Legetimen den 16 utrykte jeg bekymring over at kroppen fortsatt produserer HCG, fordi jeg stadigvekk er kvalm, trøtt, oppblåst og skikkelig hormonell generelt.

Fastlegen syntes vi skulle ta en ny HCG måling, og vi snakket om mulige utfall dersom den hadde økt.

nr 1 var Cytotec piller, for å få ut restene etter spontanaborten som startet den 23 mai. Evnt utskrapning

kjente jeg ble utrolig trist og sint på kroppen min, hvorfor klarer den ikke ordne opp selv!

labben på legekontoret hadde akkurat stengt for dagen, og jeg måtte tilbake dagen etter, som selvfølgelig også var en fredag. Fastlegen min sa hun skulle ringe meg på mandag, dersom HCG var høy, men sa at jeg og kunne logge inn å se testresultatene selv på kvelden, om jeg ønsket det! sånn sett elsker jeg FURST.

fredag kveld kom, kl 21:30 hadde jeg fått svar, ved første øyekast så jeg 1500, okey det er jo ikke så ille, tenkte jeg. Men NEIDA, 15,000 var det

roper på samboer, og sier «faen asså, det er ikke rart jeg er dårlig, bare se på HCG nivået mitt, vi må nok til Ahus på mandag for utskrapning/ Cytotec « han nikker, og gir meg en god trøsteklem, forsikrer meg om at dette klarer vi, og at neste gang får vi spiren vår

Lørdag formiddag kjenner jeg meg trist, sur og frustrert over den dårlige formen.. skal jeg virkelig ha det sånn her, med alle gravidsymptomene uten å i det heletatt være gravid ?? Og ikke få belønningen i enden?? Nei.. jeg bestemmer meg for å ringe legevakten, og be om råd, kanskje de kan ta meg inn tidligere på Ahus, sånn at jeg blir ferdig med dette ?

lege på legevakt er enig i at HCG nivået er veldig høyt, han bestemmer seg for å ringe vakthavende GYN, for å så ringe meg opp igjen.

i mellomtiden krysser jeg fingre og tær, for at jeg skal få tatt meg av «restene i livmoren« i dag..

tlf ringer kort tid etter, han sier at da jeg var på ultralyd, og det ble konstantert «rester i livmor» kunne det ha vært for tidlig å se om det var en graviditet, eller rester i livmor. Og at med de HCG nivåene, kan det være at det er en levende graviditet!!! JEG MÅPTE.. han konstanterer med at dette ikke trenger å sees på i helgen, og ber meg kontakte fastlegen på mandag.

ansiktsutrykket mitt etter tlf samtalen, gjorde så samboer avsluttet sin tlf samtale. jeg skjelver i kropp og stemme, når jeg forteller han det jeg ble fortalt.

vi blir enige om å bestille privat ultralyd en time senere!

i bilen blir vi enige i å ikke håpe for mye, å forvente at det ikke er noe. timen gikk fryktelig sakte, og kropp å stemme skjalv hele veien.

jeg forteller gynekolog om historikken, og hvorfor vi er der i dag, hun sier at med det HCG nivået, er det veldig rart om det ikke er en levende graviditet i livmor!! Det ga meg faktisk håp.

legger meg ned i den berømte stolen, skjelver som et aspeløv, mens samboer står ved min side, og klemmer meg hardt i hånden.

og der, der dukker det opp en bitteliten spire, hvorpå hjertet slo, tydelig Gynekologen smiler og ler, det samme gjør vi, gjentar meg selv «wtf wtf wtf wtf» det ble en gledens dag for både oss, og gynekologen

hun anbefalte oss å ta en ny ultralyd om to uker, for å forsikre oss om at alt fortsatt var bra. det Var ikke det beste ultralyd apparatet, så kanskje det er derfor hun muligens beregnet termin feil? Usikker, men gleder meg veldig veldig til neste ultralyd, har bestilt hos et sted med bedre apparat

hun mente hvertfall at jeg var ca 6+2, men i følge egen beregning Skulle jeg vært rundt 8 uker. Kanskje det er derfor hun ønsket at jeg skulle ta ny ultralyd om to uker? Eller er hun bekymret for noe tro?

gravid hjernen spinner

tenkt at alle symptomene ikke var innbilning likevel, kroppen har faktisk prøvd å fortelle meg dette en god stund nå. vi er så lykkelige! Og går forsiktig inn i en lykkeboble, hvertfall om alt er bra ved neste ultralyd, som er den 30/06

 

[Førstegangsgravid42❤️]

på Legetimen den 16 utrykte jeg bekymring over at kroppen fortsatt produserer HCG, fordi jeg stadigvekk er kvalm, trøtt, oppblåst og skikkelig hormonell generelt.

Fastlegen syntes vi skulle ta en ny HCG måling, og vi snakket om mulige utfall dersom den hadde økt.

nr 1 var Cytotec piller, for å få ut restene etter spontanaborten som startet den 23 mai. Evnt utskrapning

kjente jeg ble utrolig trist og sint på kroppen min, hvorfor klarer den ikke ordne opp selv!

labben på legekontoret hadde akkurat stengt for dagen, og jeg måtte tilbake dagen etter, som selvfølgelig også var en fredag. Fastlegen min sa hun skulle ringe meg på mandag, dersom HCG var høy, men sa at jeg og kunne logge inn å se testresultatene selv på kvelden, om jeg ønsket det! sånn sett elsker jeg FURST.

fredag kveld kom, kl 21:30 hadde jeg fått svar, ved første øyekast så jeg 1500, okey det er jo ikke så ille, tenkte jeg. Men NEIDA, 15,000 var det

roper på samboer, og sier «faen asså, det er ikke rart jeg er dårlig, bare se på HCG nivået mitt, vi må nok til Ahus på mandag for utskrapning/ Cytotec « han nikker, og gir meg en god trøsteklem, forsikrer meg om at dette klarer vi, og at neste gang får vi spiren vår

Lørdag formiddag kjenner jeg meg trist, sur og frustrert over den dårlige formen.. skal jeg virkelig ha det sånn her, med alle gravidsymptomene uten å i det heletatt være gravid ?? Og ikke få belønningen i enden?? Nei.. jeg bestemmer meg for å ringe legevakten, og be om råd, kanskje de kan ta meg inn tidligere på Ahus, sånn at jeg blir ferdig med dette ?

lege på legevakt er enig i at HCG nivået er veldig høyt, han bestemmer seg for å ringe vakthavende GYN, for å så ringe meg opp igjen.

i mellomtiden krysser jeg fingre og tær, for at jeg skal få tatt meg av «restene i livmoren« i dag..

tlf ringer kort tid etter, han sier at da jeg var på ultralyd, og det ble konstantert «rester i livmor» kunne det ha vært for tidlig å se om det var en graviditet, eller rester i livmor. Og at med de HCG nivåene, kan det være at det er en levende graviditet!!! JEG MÅPTE.. han konstanterer med at dette ikke trenger å sees på i helgen, og ber meg kontakte fastlegen på mandag.

ansiktsutrykket mitt etter tlf samtalen, gjorde så samboer avsluttet sin tlf samtale. jeg skjelver i kropp og stemme, når jeg forteller han det jeg ble fortalt.

vi blir enige om å bestille privat ultralyd en time senere!

i bilen blir vi enige i å ikke håpe for mye, å forvente at det ikke er noe. timen gikk fryktelig sakte, og kropp å stemme skjalv hele veien.

jeg forteller gynekolog om historikken, og hvorfor vi er der i dag, hun sier at med det HCG nivået, er det veldig rart om det ikke er en levende graviditet i livmor!! Det ga meg faktisk håp.

legger meg ned i den berømte stolen, skjelver som et aspeløv, mens samboer står ved min side, og klemmer meg hardt i hånden.

og der, der dukker det opp en bitteliten spire, hvorpå hjertet slo, tydelig Gynekologen smiler og ler, det samme gjør vi, gjentar meg selv «wtf wtf wtf wtf» det ble en gledens dag for både oss, og gynekologen

hun anbefalte oss å ta en ny ultralyd om to uker, for å forsikre oss om at alt fortsatt var bra. det Var ikke det beste ultralyd apparatet, så kanskje det er derfor hun muligens beregnet termin feil? Usikker, men gleder meg veldig veldig til neste ultralyd, har bestilt hos et sted med bedre apparat

hun mente hvertfall at jeg var ca 6+2, men i følge egen beregning Skulle jeg vært rundt 8 uker. Kanskje det er derfor hun ønsket at jeg skulle ta ny ultralyd om to uker? Eller er hun bekymret for noe tro?

gravid hjernen spinner

tenkt at alle symptomene ikke var innbilning likevel, kroppen har faktisk prøvd å fortelle meg dette en god stund nå. vi er så lykkelige! Og går forsiktig inn i en lykkeboble, hvertfall om alt er bra ved neste ultralyd, som er den 30/06

Dette var sååå rørende å lese Hvordan går det med dere nå?

 

[Cea]

Dette var sååå rørende å lese Hvordan går det med dere nå?

Er fortsatt rørt selv Det går veldig bra! Er nå 13+2 og alt ser bra ut på hver ultralyd Så lykkelig at det ikke finnes ord!

 

[Cea]

Tenk at vi nå har nådd uke 14 det er virkelig en milepæl for oss, med historien vi har.
Jeg kjenner på at jeg har et mirakel i magen, som lurte oss trill rundt i uke 5. i flere uker gikk vi uvitende om at baby hadde klart seg likevel.
Sjokket har lagt seg litt nå, men den uendelige takknemligheten jeg føler vil nok aldri forsvinne.
Jeg er mindre nervøs nå enn jeg har vært de andre ukene, det er ganske befriende.

Var på ultralyd i uke 8,11 og 12 , og det stod bra til alle gangene. På den siste fikk vi beskjed om at det mest trolig er ei jente inni der, og det er selvfølgelig veldig stas Er fortsatt forberedt på at det plutselig kan dukke opp en snopp på neste ultralyd, men det hadde vært en morsom historie å fortelle isåfall

Typisk når vi hadde et guttenavn klart, mens nå har vi 6-7 å velge i , haha! Luksus problem.

Minus korona er formen veldig bra om dagen, kvalmen ga seg omtrent helt to dager før korona kicket inn. I dag er det ingen feber, krysser fingre for at jeg slipper mer smertestillende nå, da det gjør meg bekymret for lille mageboeren .

I likhet med kontrollen jeg trengte å ha ved å teste ofte, har jeg nå istedenfor doppler, og jeg må titte innom 1-2 ganger daglig, for å høre at hun fortsatt er der, og i godt behold
Nå som jeg har hatt korona, måtte jeg sjekke oftere.

Jeg gleder meg så inderlig til jeg kjenner bevegelse hver dag, og på den måten får en bekreftelse på at alt står bra til.

Jeg har kjent noe rart i magen 3-4 ganger, men om det er virkelig, eller innbilning er vanskelig å si. Tør hvertfall ikke snakke om det, for å så få det slengt i ansiktet at «det er umulig» eller noe i den duren.

Samboer ønsker seg flere barn, etter vår første kommer til verden, men jeg er ganske redd den tanken :/ å måtte gå igjennom så mange uker med redsel og usikkerhet, eller å miste igjen, det tar virkelig på ens psyke.
Et barn av gangen hvertfall

 

[Anin]

Tårene mine triller<3

 

[Cea]

Ønsker uke 20 hjertelig velkommen Tenk at vi snart er halvveis! Og ikke bare det, men at jeg nå kjenner hun rører på seg, og sparker inni der, gledes tårene er aldri langt unna.

og jeg har vel for godt lagt vekk doppleren, den trengs ikke lenger nå som hun er så aktiv.

vente tiden opp mot OUL gikk forferdelig sakte, med mareritt, og meg selv som alltid tenker det værste.

opplyste jordmoren om dette, noe jeg er glad jeg gjorde. Hun passet på at det aldri var et stille øyeblikk, og litt etter litt kunne hun fortelle at alt var perfekt, med den lille jenta vår.
det var også ganske sykt å se at hun sparket på ultralyden, samtidig som jeg kjente det
hun ble også dyttet en del på av jordmor, fordi hun lå morsomt til. med rumpa på urinblæra mi, og bena strekt rett ut opp mot ansiktet, mens hun suttet på tær og fingre

nå lever jeg i lykkeboblen Etter ultralyden ble alt veldig ekte, nå skjer det. Nå skal vi snart få minst 18 år med leven i huset. ikke bare vi to og kattene, late morninger, kjæreste tid, alene tid, gjøre hva vi vil i helger og ferier.
tenk at de bare skal sende henne med oss hjem fra sykehuset?
vi som klundrer så fælt når vi skal skifte bleie på den 7 uker gamle niesa vår

det er jo skummelt, men jeg kunne ikke ønsket meg noe annet samtidig.

det føles ut som en drøm, og vi ser på henne som et mirakel, med historien vår, og det at vi fikk beskjeden om at hun hadde forlatt oss den gangen.
men så var hun der likevel, det er nok det mest spesielle som har skjedd oss noen gang