Var helt sikker på at tomheten kanskje var over no, at eg var ferdig med å føle meg trist og fortapt pga lang prøvetid. De siste ukene etter starten på forrige mensen har gått bra. Humøret har vert bra og eg har tenkt at ok no går det som det går, det tar den tiden det tar og eg orker ikkje å vere lei meg lengre pga uteblitt graviditet.
Men det skjedde ikkje, i dag våknet eg med en tomhet igjen og føler no at denne aldri skal gå vekk. Dette er vårt 12 forsøk og selv om eg virkelig virkelig håper det kan vere denne mnd spiren sitter så tviler eg. Når det går veldig lang tid så føler man virkelig at det aldri skal skje. Selv om alt stemmer på undersøkelser.
Eg trur kanskje , men dette er bare min teori. At egget ikkje vil feste seg pga ph verdien. Så denne mnd har eg faktisk sluttet med underlivssåpe (brukte dr greve) og er veldig obs på ka eg putter i meg i håp om at ph verdien skal vere på topp der nede for at en spire skal feste seg. Drikker også grapefrukt jus , ett glass hver dag. Så får vi se om det funke.
En annen forandring denne mnd er at eg har begynt å gå til kiropraktor grunnet en anbefaling frå muskelterapaut. Han snakket om et par som kom til klinikken og hadde brukt masse penger på prøverør osv uten noe graviditet. Så kjørte de på hos kiropraktor med akupunktur osv så vart ho gravid samme mnd eller mnd etter, hugser ikkje helt nøyaktig. Hmm kanskje det kan funke. Det gjør uansett godt for kroppen å bli behandla , og kanskje for sinnet også fordi man vet at man gjør noe.
Mannen er med godt mot som alltid, han stresser ikkje med dette. Det var jo midt inderlige ønske å få barn , så kom det på han gradvis etterhvert som mnd gjekk og han så alle de søte babyene til kompisene. Det hjelper virkelig på mannen når hele guttegjengen hans blir pappa. Så han er klar, men han blir ikkje påvirket av prøvetiden, han blir kun påvirket fordi det gjør så vondt for meg. Og det igjen er jo ikkje kjekt, at eg skal dra han litt ned fordi eg har det så tungt.
Nei ka skal man gjøre jenter? Kem skulle trudd at akkurat vi skulle bruke en evigheten på denne naturlige tingen. Eg hadde aldri i min villeste fantasi trudd at eg skulle bruke så lang tid. Psyken min var forberedt på 3 mnd. Ikkje 11/12... Ahh nå må det skje
