Baby og dyr?

  • Trådstarter Trådstarter Moderator Irene
  • Opprettet Opprettet
Har en liten hund og fikk alltid høre at jeg måtte forbrede meg på å gi den bort fordi han ville bli sjalu. Han er en fantastisk liten energiklump som elsker mennesker og jeg skal være ærlig og si at jeg bekymret meg litt for at han skulle bli for ivrig rundt vår datter (men jeg tvilet aldri på sjalusi.) Når jeg gikk gravid krøllet han seg forsiktig rundt magen min, han fulgte etter meg og passet alltid ekstra godt på. Etter fødselen og fra første stund har han passet på henne og han skjønte også at dette var en skapning som man måtte være forsiktig med. Han begynte med å ville dele lekene sine, så skulle han sove i nærheten av henne og gråt hun var han den første som løp bort til henne for å undersøke. Datteren vår er nå 11 mnd og de leker godt og koser seg. (Hun vet at man må være forsiktig og de kommer godt over ens så ja. Jeg tror at selv om dyr og babyer krever ekstra tilpasninger og tid så vil babyer og barn tjene på og vokse opp med dyr. (Man må selvfølgelig alltid passe på men vår datter følte seg veldig trygg og roet seg med det samme når vår hund var i nærheten.)
 
Det går veldig fint :)
Vi har to elghunder og fikk den første når guttungen var 8 måneder :) det har egentlig aldri hvert noe problem. Vi har tidlig lært guttungen hvor hunden sin plass er og at han ikke får gå dit og hvordan han skal være rundt hundene.
Våres hunder er jo også ute hunder og er en del ute i hundegården, og er inne om kvelden. Da får de sin tid med oss, mens guttungen får det etter BHG :)
Den eldste hunden vår, nestor er veldig glad i guttungen. Vil helst ligge i nærheten av han, er med opp for å si "natta" når han skal legge seg og elsker å leke med ball sammen med han :)
Tror barn har godt av å vokse opp med dyr, om man har muligheten til det.
 
Vi hadde katten før barna kom og det gikk helt fint. katten var redd når vi fikk eldste, hun hadde aldri sett små babyer før og lurte på hva dette var for noe slags merkelig dyr.:joyful: Det tok ikke lang tid før de var bestevenner, og etter hvert var katten oppi lekegrinda sammen med henne o.l. Når yngste kom var katten vant med barn og hadde beskyttelsesinstinktet ute, tok ikke lang tid før de var bestevenner heller. Når pus trengte å være alene fant hun seg et gjemmested. Vi voksne passet også på hele tiden slik at ikke pus ble løftet, og at hun ikke klorte barna. Hun skjønte at det var barn og derfor "slo hun til dem" med poten før evt klør kom frem. :Heartpink
 
Vi har kanin. Men litt lettere dyr siden kaninen vår er snart 8 år gammel og holder seg mest i buret sitt. Men begge mine foreldre har hver sin hund. Mamma sin hund ble sjalu siden vi har passet han en del før vi fikk barn. Julaften i år er første gangen han og min datter møtes uten at han blir sint. Han ble sint på yngste men fordi han prøvde å krabbe til fristedet til hunden. Han er litt skeptisk på barn. Men min fars hund derimot setter seg på fanget til babyer osv. Det er en mops så ikke akkurat stor hund på fanget til barna. Barna elsker den hunden. Men nå begynner hu å bli litt gammel og sær og bor hos min søster. Så sist de møttes så var hu litt sur. Men kaninen begynner å bli skummel også. Den rasen skal bli mellom 6-8 år og når mannen skulle mate hu I romjula ( vi var på hytta) så beit kaninen han. Har ikke latt barna kose med kaninen siden det.
 
Vi overtok en voksen hund da eldstemann var to. Jeg var gravid med mellomste. Ingen problem. Hunden var vant til barn fra før (flyttet pga allergi hos den yngste) og ungene er opplært til å respektere hundens rett til å være i fred på plassen sin, klappe "rett vei på pelsen" og denslags fra de er små.
 
Jeg har hest, og hesten ble sjalu :p yngste elsker hestene, til min store glede ;)
 
Back
Topp