Baby depresjon!!

[mallu]

Leste dere Dagbladet i dag og bbabyen, 6 uker, som hadde depresjon???
Kor viktig det er å vise barnet kjærlighet og omsorg helt fra fødseln, hvis man klarer det eller søke hjelp til det...
Den husker æ etter den første, at æ hadde bare konsentrert fram til fødseln og plutselig va ho der, da vist ikke æ, ka æ sku gjøre m ho. Kordan æ sku kle på ho, katti viste æ om ho va sulten eller noe annet... FIkk skikkelige barseltårer... Om æ va go mor likevell... Det va masse tanker, sørger, gleder, håp, frustasjon...
Men heldighvis har æ mann, som har to barn før av, og han kunne roe mæ ned, at han va så avslappet.
Og så hadde æ veninninner, STØTTEAPARAT, som kunne fortelle at alle de tankan som æ hadde da, va normalt. Du blir ikke mor over natta, eller at du lese masse bøker etc. Det tar mange uker, måneder å utvikle tanken, følelsen å være mor... Håper alle har noen å snakke med å dele tanker m om alt som gjelder babyer og graviditet, derfor også er babyverden helt genial ide, det er viktig å prate med folk som har vært gjennom fødsel og har babyer, som kan fårsto dæ... Det føler æ...

 

[Trulte74]

Æ har begynt å få sånne tanka om ka skjer når ongen kommer ut?? Kommer æ til å gjør de rette tingan? Klar æ vær ei go' mor?

Har vært så bekymra gjennom heile svangerskapet førr om alt skulle gå bra, har ikke turt å prat med noen om det. Blir så virkelig om æ prata med andre om det. Samboer'n har fått sin dose av tankan mine, men har dårlig samvittighet førr at alt har falt på han.

Men nu når æ e 33 uka på vei da begynn tankan på ka skjer når ongen kommer.... Har endelig turt å innse at det kommer en baby (tok sin tid) Men bekymringan har flytta på sæ. Har også dårlig samvittighet førr babyen sia æ har vært litt deppa gjennom svangerskapet.

 

[mallu]

Føler med dæ så godt!! Fikk angst to mnd før emma kom ut, at det her klar ikke æ. Trodde æ sku bli sprø... og samvittigheta kålte hele tiden... Men så klarte æ å opne til enn veninna som hadde blitt mor år før mæ, og det va enn lettelse... Det er enn prosess å bli mor, spesielt psyskisk. Du kommer å kjenne dæ selv kanske mye bedre etter du har fått barn, fordi da har du gransket alt i dæ på nytt...
Nå vi kom hjem med Emma, alt va bare kaos. Æ gråt, flirte, skravla, be samtidlig... til og med ringte æ til føden å spurte om æ kunne komme tilbake...så usikker va æ...fikk faktisk lov, men trengte ikke det likevell, fordi da ringte ho veninna mi og spurte kordan æ hadde det. Æ sa bare "bra", men ho ville vite kordan æ hadde det psykisk? Og da kan du bare tenke dæ at æ alt kom i enn setning... Og ho kunne si det samme, det hadde ho også gjennomgått, alt sammen. men i dag elsket ho å være mor, omså det tok sin tid å venne sæ til det. Æ va så GLA etterpå, Æ va ikke blitt gal likevell, skal enn dag kansje være enn mor som lukter boller og er rød på skinnan...[;)]

 

[[*Fio*]]

det JEG er mest bekymra for det er hva som skjer når jeg kommer hjem HIT med det lille knøttet..

Skal bo hos mamma den siste måneden fram til fødselen, og alt ettersom så blir det nok noen dager etter at jeg kommer hjem fra sykehuset også (kommer an på hvilken ukedag jeg føder på og litt sånt)

men etterpå.. når vi kommer hjem HIT.. til hjemmet vårt.. hvordan skal den lille passe inn i hjemmet til mannen min og meg?

Håper vi får flytta før det.. men åssen, nei, det kan jeg ikke se noen løsning på nå, nei!

 

[Trulte74]

Godt å hør om fleire. Nesten som trykket letta litt.

Skulle ønska æ klart å få et godt forhold te mora mi i denne situasjon, men klar det ikke. Hadde egentli fått beskjed fra legen min og samboer'n sin at vi kunne se bort fra å bi gravid. Han har gått gjennom år med cellegift. Men familien min har pressa på og mora mi har grått førr at ho ikke skull bi bestemor. De har kommet med idea og dytta på oss baby prat i enhver situasjon.

Det presset har gjort at når miraklet skjedde vil æ ikke ha min mor i nærheta. Alt presset og det å skull trøst ho førr at æ ikke kunne få onga gjor at æ har skapt en vegg mella oss.

Ho e så lykkeli nu, endeli ska ho bi bestemor, men æ kan ikke del den lykken me ho. Førr æ har gått me bekymringa heile veien og ho vil ikke hør om sånt i lykkerusen....

Men så har æ vel distansert mæ fra venna også, har hatt en overfladisk mine overfør dæm me at unga, næh det ska ikke æ ha. Mens innerst inne har æ ønska mæ en liten. Derfor e det ikke lett å prat med dæm heller om alle rare tanka æ har i denne situasjon. Klar heller ikke spør mæ te råds nu når vi ska bi foreldra førr første gang. Bi liksom å innrøm mine innerste tanka fra tidligere.

Men som samboer'n min si, det ordna sæ, vi bi værdens beste foreldra! Hjelpa på da..[:D] Bare æ kunn få det inni hodet mitt

 

[mallu]

Du er tøff!! Du har gjennomgått ekstra mere "tenking" tilleg at hormonene surrer i kroppen å gjør sine merkeligste ting!
Og fint du kan fortelle dette her, det er også tøft gjort og veldih posetiv ting og det er godt å ha positive ting også rund oss, omså dem kan virke småe. Og så fin støtte du får fra typen, kjempe bra!! [:)]
Det er mye vi kan ikke si til andre når vi ønsker det selv. Æ ville ikke ha type, sa æ bestandig, når alle mine veninner etablerte sæ ot etc. og va lykkelig forelsket og spurte mæ om katti blir det min tur, omså æ va bra misunnelig og ønsket å finne minn sjelevenn. Og va overlykkelig og er enda at æ fikk han og han fant mæ...
Samme gjald det m barn, så lenge vi fikk vite at æ va garvid. Kanskje det ligger litt i menneske natur, vet ikke... Sikkert har mye press å si fra nærmiljø. Æ har tenkt mye på det når folk går å spørre andre:"katti dokker ska ha barn?" Tenk hvis det eneste dem vil e å få barn og dem ikke få det, må være skikkelig tungt det at andre maser om det til tilleg...
Men vi må prøve å tenke de positive ting... du har framtia forran dæ ikke bak dæ og det kan mam påvirke. Du har alle muligheta i hendene. Og av o til er det veldig greit å si fra ka man tenker å mener å FØLER, høyt, for det kan ingen nekte dæ å gjøre..