Vi er vel litt ekstra følsomme for lite oppmerksomhet nå for tida. Min er ute og reiser med jobben i nesten to uker nå i januar, og jeg synes det er fælt, selv om jeg vet at det er slik i januar. Heldigvis ringer han mange ganger om dagen, og kommer hjem i morgen. Vi opplever å ha god nytte av å prate sammen nesten hver dag om hva vi forventer i graviditeten av hverandre, og hvordan vi skal forholde oss til alt rundt oss og de endringene som skjer rent fysisk. Det hjelper å sette ord på at jeg føler meg alene når han er borte, og da er det godt å høre at han ikke har lyst han heller, men må. Deilig å høre at han helst vil være hjemme og passe på meg og magen. Kanskje det kan hjelpe flere å prate mer om hva man tenker,og hvordan man opplever mirakelet?
