Bør man skjule sine kroniske smerter for barna?

  • Trådstarter Trådstarter søteste
  • Opprettet Opprettet
S

søteste

Guest
Dette har jeg begynt å tenke på nå som min sønn begynner å forstå litt, men ikke alt. Jeg har dager der jeg ligger i senga en hel dag med utholdige smerter. Eller jeg har dager der jeg får kommet meg på sofaen, men ikke lenger. Og hver gang jeg går ut av huset spør min sønn om hvor jeg skal. Svarer jeg legen, ser jeg han bli beskymret å spørr om jeg er syk. Jeg svarer så ærlig jeg kan, men samtidig prøver jeg å skjule mye. Men jeg vet han får med seg litt av vært. Og jeg har begynt å bli forsiktig å snakke om ting. Men jeg blir litt i tankeboksen når min sønn spørr sin pappa høyt i barnehagen om mamma ligger på sofaen i dag også. Bør man forklare? Eller bør man prøve å skjule. Jeg er en kroniker, og ting blir ikke bedre. Men her aner jeg ikke hva som er rett. Noen råd?
 
Være ærlig om hvordan ting er, men understreke at det er mammas "problem" og  mammas eller noe sånt? At det er mammas jobb å være bekymra, om du er det og ikke barnet ditt sitt.  Og svare på de spørsmåla barnet har om det er noe det lurer på. Litt klønete skrevet.. Jeg har vokst opp med litt "traumer" ifht kreft fordi vi ikke var noe flinke å snakke om mamman min sin kreftsykdom da jeg var 7-9 år. Noe som straffer seg på sikt, dessverre.
Mine tanker om dine utfordingeremoticon
 
Jeg sliter med angst og depresjon! Jeg prøver å skjule det..
Hvis jeg sier at jeg skal til legen, så skal jeg bare der for å snakke med de! :) 
Hvis hun ser jeg tar medisiner, så er det vitaminer! =)

Jeg syns ikke hun trenger å vite noe! Hennes største bekymring skal være hvilke bamse hun skal ha med i sengen! :)
 

Live2Learn skrev:
Jeg sliter med angst og depresjon! Jeg prøver å skjule det..
Hvis jeg sier at jeg skal til legen, så skal jeg bare der for å snakke med de! :) 
Hvis hun ser jeg tar medisiner, så er det vitaminer! =)

Jeg syns ikke hun trenger å vite noe! Hennes største bekymring skal være hvilke bamse hun skal ha med i sengen! :)

Hvor gammel er hun da?

Min erfaring er at barn merker og forstår mye mer enn vi oppfatter.

Jeg tror at man skal være ærlig til en viss grad, men være veldig forsiktig med å gi barna bekymringer so tynger dem. Man må også se an barna litt.


Jeg har gått igjennom en litt slitsom periode nå pga borreliose etter flåttbitt, og når jeg har ligget rett ut har jeg forklart sønnen min (4) at jeg ikke er helt i form, men at det går over og ikke er farlig. er det psykiske plager så må man selvfølgelig være mer varsom.

Jeg er veldig åpen med min sønn når det gjelder det meste da, for at han skal forså hvorfor mamma reagerer som hun gjør, og er som hun er.. Det har fordeler og bakdeler, og jeg tviler ofte på om min "approach" er riktig.

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv, og ga meg selv skylden for at mamma var som hun var når jeg var liten. Den følelsen jeg hadde vil jeg ikke at sønnen min skal ha.
 
Jeg går ikke inn for å sjule det for mini, jeg har forklart i ord han kan forstå hva det er...

"Mamma har en spessiel lege som heter psykolog, dit går mamma for å snakke om voksenting. Noen ganger trenger de voksene og snakke med andre voksene om ting også vet du"

"Mamma tar medisiner som hjelper mamma og ikke være så sliten, så mamma kan være så god mamma som du fortjener, for det er ingen i hele verden mamma er mere glad i enn deg"

"noen ganger er mamma litt sliten, men det er bare mamma sin feil, og har ingenting med deg og gjøre. Og du må altid huske at selv om mamma er litt sliten, så har hun altid lyst til å snakke med gutten sin og hjelpe han"

f.eks...
Jeg tror ikke vi hjelper barna med å lyve, de er ikke dumme, og de ser mere enn vi tror...
 
Jeg leverer med kroniske smerter som gjør at dagene mine er veldig opp og ned
Her så er vi åpene om det og vi ser at ungene er flinke med å ta hensyn og slikt i forhold til mine smerter og slikt
Legen her sa at det var viktig at barna viste om det og at barn også fikk mer forståelse for at enkelte ting kan ikke mamma gjøre pga det som feiler meg
Gutten her er utrolig flink slik sett samme emd jenta.
 
Jeg har fortsatt ikke funnet ut helt hvordan vi skal gjøre det her. Snuppa på 2 år begynner å lure litt på hvorfor mamma sier au så ofte og hvorfor hun er sliten og må legge seg.
Akkurat nå sier vi bare at mamma er syk, for det er det eneste hun skjønner. Men prøver å ikke vise for mye at jeg har vondt og går ofte å legger eg en times tid for å prøve å bli bedre. Hun reagerer veldig når jeg er i dårlig form, blir veldig trassete og sinna.
Dette er jo noe kronisk som ikke vil forsvinne og det blir desverre bare værre, skal til revmatolog nå pga jeg slo ut på de fleste av reumaprøvene, så vi må jo ta praten med henne en gang.
Vokste opp med en mor som var veldig psykisk syk, og husker hvor lei jeg var av at hun var sliten hele tiden. Men der pratet vi lite om selve sykdommen, hun bare sov og sa hun var sliten. Sånn vil ikke jeg være
 
Har selv vokst opp med en psykisk syk mor, og hhele barndommen ville hvert litt lettere om vi bare hadde pratet om det istedet for å prøve å skjule det..
 
Du skal ikke skjule det, snakk om det slik at han forstår og ikke er redd. Men som noen andre nevner, man skal ikke gi barna bekymringer og gjøre slik at det blir en belastning for de. Så du som kjenner gutten din best må se det litt ann. Du vet best:)
 
Ville vært ærlig men også unngått noe f.eks. Bedre å si at du ikke er helt frisk men at det ikke er farlig f.eks.
 
jeg har vært syk lenge, og vi er helt ærlige om det - og også nøye på å fortelle om det om han lurer. han vet hvor mamma har vondt, og han vet at mamma er sliten, - den minste også - men han forstår det ikke helt tror jeg - og det forventer jeg ikke heller.

nå reiser jeg snart til rauland på rehabilitering, i håp om å bli bedre, så for meg er det en mulighet for å bli bedre, men kanskje ikke frisk.
 - vi snakker mye om det, for jeg blir jo borte en god stund, og kasper håper jeg blir bedre så mamma kan leke mer, og være med på mere med dem. <3

han er allikevel bekymret for de små søte tingene sine enda, som er hans store bekymringer  . hvor er leken min som jeg ikke finner . hvilke bamser er best . og slike saker <3

erfaringen for min del er at det er viktig å snakke om det til dem som ser meg hver dag. også erfaringen min gjennom barndommen, med andre syke rundt meg =() så slipper man tolke tolke og tolke, og kanskje lage seg feile forestillinger om hva som er virkeligheten.
 

Jeg kommer ikke til å skjule det ovenfor sønnen min.

Mamma hadde også kroniske smerter, og jeg husker så godt hvor viktig det var for meg med åpenhet og ærlighet. Jeg er sånn fremdeles, sålenge det er informasjon så kan jeg håndtere det meste. Jeg tror ungene ser veldig godt at det er noe, og når man ikke sier hva det er så får jo tankene mulighet til å spinne på egenhånd. 

 
Nei, det syns jeg ikke man skal skjule. Det er bedre å fortelle det på en måte som de forstår.
 
Her er vi 2 kronisk syke (skikkelig jackpot), så her må vi rett og slett snakke om det. Nå er snuppa bare 2 år, men hun forstår myyye mer en vi trodde.

Eksempel: jeg hadde lagt meg 1 times tid, og snuppa fikk lov å vekke meg. Stille kom hun inn. "Mamma, er du våken? Er aua bedre nå?"

Tenker at når hun blir litt eldre, kommer vi til å snakke mer om det, med ord og setninger hun forstår. Nå snakker vi mest om nuet, ikke så mye om hvorfor. Det kommer senere.
 
Da har jeg gjort det riktig til nå da. Jeg har prøvd å forklare det forstålig for han uten for mye detaljer. Mamma har litt vondt i beine sitt, så beine må hvile litt. Etter enn liten hvil lir beine bedre igjen. Så er han ofte med inn på soverommet der han hit meg en nattaklem. Men jeg synes slikt er ganske vannskelig. Vill jo ikke at han skal bli beskymra. Takk for gode svar allesammen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp