Bør jeg bli foreldre?

[J.Kalin]

Hei! Vil bare si først og fremst at jeg har vært i kontakt med helsevesenet og har en time for samtale rundt mine tanker og bekymringer om temaet.

Er det noen som har noe erfaring med å være veldig introvert, ha lite nettverk og ha barn?

Er selv veldig tidlig på vei og har lite nettverk. Har en liten familie på 3 stk (min mor og to søsken). Da jeg er veldig introvert har jeg ingen venner og for det meste trives jeg med det.

Min samboer har stor familie, men jeg har ikke noe kontakt med dem utenom selvskaper og bursdager så og si. Kommer godt overens med svigermor, men svigerfar har jeg aldri hatt en samtale med etter 11år med samboer.

Svangerskapet var planlagt da vi begge har et stort ønske om barn og at tidspunktet passer fint for oss. Men nå når det begynner å synke inn at jeg er gravid, blir jeg redd!

Jeg tenker om det var så lurt å skal få barn likevell. Jeg er jo ikke en som omgås med mennesker noe særlig og hvordan i all verden skal det liksom funke med barn? Hvordan skal jeg som er så introvert klare å være godt nok mor?

Alt som følger med når et barn kommer til verden ser jeg frem til og gleder meg masse til å oppleve sammen med min nye lille familie! Men tanken på å være den introverte meg med barn i samboers familie-selvskaper får magen min til å vrenge seg! Tanken på oppmerksomheten man trekker til seg med barn og samspillet det medfører fra andre, hvordan skal jeg forholde meg til dette?

Et barn vil være det jeg hadde elsket høyest av alt annet og jeg hadde gjort hva som helst for å møtt barnets behov og sørget for at det har det bra. MEN, vil jeg risikere å slite meg ut psykisk pg av det sosiale? Er dette et tegn på at jeg burde revurdere barn?

Noen som har erfaring rundt denne utrolige triste og frustrerende problemstillingen?

 

[Margrethe]

Som førstegangsgravid, skal jeg passe meg for å si for mye om hvordan livet med barn er - og vi er jo også ulike personer. Jeg regner meg selv som introvert, men skårer midt mellom på tester. Var likevel svært introvert som tenåring og ing voksen og måtte jobbe med meg selv da jeg begynte å jobbe i skolen mens jeg studerte. Har lite kontakt med hans familie (og min egen), har lite behov for det og trives dårlig i selskaper, etc - kanskje også fordi samtaleemnene interesserer meg fint lite.

Men så tenker jeg at du og din samboer er de viktigste for barnet. Og resten av familien etterhvert. Han eller hin er sin egen person og vil ha sine egne personlighetstrekk - uavhengig av dine. Din oppgave er å gi trygghet og omsorg, og å legge til rette for en god utvikling. Det klarer du selv om du ikke er den moren som snakker høyest på foreldremøtene.

Vi er alle foreldre på ulike måter og din vil være like god.

 

[Miss_30]

Jeg er introvert og hater, hater oppmerksomhet. Jeg snakker ikke i sosiale sammenkomster, med mindre det er få folk og helst min familie. Likevel klarer jeg fint å være mamma til to gutter. Ikke alle er utadvendte og elsker å henge med folk dagen lang. Det gjør en ikke til et dårligere menneske. Jeg har nok blitt litt bedre, men kommer aldri til å bli en person som tar plass og snakker med hvem som helst. Sånn er det bare.

 

[ing35]

Du høres ut som min mor. Hun er svært introvert, har få venner utenom nærmeste familie, men virker fornøyd med det. Hun har aldri manglet noe som mor, hun er rett og slett bare fantastisk og har alltid vist stor omsorg og kjærlighet for oss barna, og nå er hun verdens beste mormor for våre barn. Min far er mer utadvendt og sosial og har alltid tatt seg av «den biten» med foreldremøter, legebesøk, henting/bringing til aktiviteter, osv. Jeg har jo av og til ønsket at hun kunne vært litt mer sosial, men det virker som sagt ikke som at hun selv plages med det. Hvis du tenker at du har lyst på barn og at du har kjærlighet og omsorg å gi så ser jeg ikke noen grunn til at du skulle la det være. I hvert fall siden du virker bevisst på din personlighet og reflekterer rundt hva det vil bety for din måte å være forelder på. Lykke til, dette kommer til å gå bra!

 

[J.Kalin]

Tusen takk for alle svar jeg har fått, og det er så utrolig godt å høre fra andre i lignende situasjon! Føler dette hjalp godt på fortvilelsen jeg hadde. Er jo ikke så lett alltid å innrømme "svake sider" med seg selv, og det å dele det med andre er jo også skummelt! Men ser nå på svarene jeg har fått fra dere så virker det ikke like drastisk ut. Kan jo være at jeg overtenker og da mister troen på at det kan gå bra.

Men har jo også en fantastisk samboer som skal bli far for første gang og han gleder ser sånn til den lille skal komme! Han er jo en god ressurs for meg på de områdene jeg synes er vanskelig og jeg mottsatt. Så når disse usikkerhetene dukker opp bør jeg kanskje bare minne meg på disse flotte svarene dere har gitt