A
Axeria
Guest
Starter denne Dagboken for å få litt utløp for mine tanker, gode og vonde.
Kan jo starte med veien jeg har gått for å komme dit jeg er idag.
Ble gravid for første gang i 2015 og fikk en nydelig gutt i mai 2016.
Spol fremover gjennom samlivsbrudd, flytting og ny kjæreste.
I mars fant vi ut at vi skulle droppe prevansjon og verken prøve eller forhindre å bli gravide. Satt på første mnd uten prevansjon, fikk svake streker i dagene før mensen skulle komme og et håp begynte å gro. så kom mensen 10.april og alt av forhåpninger og glede forsvant. ble ikke veldig lei oss, for vi hadde jo ikke forventet at det skulle gå så fort.
Så nå i mai fikk vi svake tester på at vi igjen var gravide, og forløpet mot testene var like som i april. Jeg forventet mensen den 7 april og fikk mens lignende blødninger, men de var svakere og tynnere en ved en vanlig mens. Jeg blødde slik i 4 dager før det sa brått stopp, jeg syntes det var rart for jeg har somregel minst 5 dager med ferskt blod. Den 12 Mai tok jeg ny test bare for å se uten forventninger om noe, som til vår overaskelse var positiv! Har tatt ny test hver dag siden og de har bare økt i styrke men pga blødning tok vi en tur til legen 14. mai . Han var mildt sagt lite positiv til at dette ble å gå bra, vi tok en HcG blodtest som var lav, her fikk jeg ikke noe eksakt tall. Ble sykemeldt fra 14- 16 mai pga følelsesmessig påkjenning og blødning i svangerskapet. skulle komme tilbake mandag 20 mai for å ta ny test.
Min mor var på besøk her og har iløpet av tiden skjønt at noe ikke var som det skulle så henne fortalte jeg alt til. I tilegg snoket mitt søskenbarn på badet vårt da hun var en tur på besøk og fant positive tester som gjorde at jeg også følte jeg måtte fortelle henne om dette. min mor viste stor fortsåelse mens mitt søskenbarn var på tross av å være kvinne lite forstående til at jeg ikke ønsket å feste og nyte alkohol mens hun var her på "17 mai ferie". Da jeg forklarte henne at jeg jo er gravid frem til det motsatte er bevist og ønsker å leve som om jeg er det i tilfelle det er liv enda kom hun med en spydig komentar som "jamen ER du virkelig gravid når du går rundt å blør?". Vondt!
17 mai kom og gikk med et overveldene virrvarr av følelser, mye pga at jeg tok en CB didgital der jeg fikk 2-3 uker på, noe som jeg har skjønt betyr at jeg må ha en Hcg mellom 200 og 2000 (takk CB for et enormt sprang og all usikkerhet dette medfører! xD ). Jeg prøvde så godt som mulig og være glad sammen med min 3 år gamle sønn og min kjæreste. Under sjampagnefrokosten beskyttet min mor meg rørende flott fra å bli tilbudd sjampis ved å bare snappe den ut av min unkels hånd da han bydde meg glasset slik at jeg kunne hente meg eplejuice i stedenfor. Jeg slapp dermed å rippe opp i alt dette forran hele familien ved spm om hvorfor jeg ikke ville drikke alkohol.
Så nå 19.mai sitter jeg her med positive tester enda, en CB digital som viste nokk en gang 2-3 uker og googler slike ting som "blødning i svangerskap", "blødning + lav HcG" og "hvor lenge blør man etter SA". Jeg er utrolig trist og føler at tiden går så alt for sakte, jeg vil bare være ferdig med dette nå slik at vi kan prøve på nytt. Og denne gang har vi blitt enige om at vi virkelig skal prøve for vi begge har jo nå fått øynene opp for hvor sterkt vi ønsker at dette skal skje.
Min kjæreste som forøvrig kan kalles samboer da han bor mesteparten hos meg for tiden er veldig støttende og snill, han sier ikke så mye og lar reaksjonene vente på seg, men han viser på den måten han kan at dette støtter han meg i og at vi står sammen om dette. Samtidig er han jo en fantastisk pappa for min sønn fra et annet forhold.
Så får vi se da hva blodprøven jeg skal ta i morgen viser, jeg har et håp, men det er svært lite og har egentlig alerede godtatt at dette var enda en SA.
kom gjerne med tips og råd, kanskje har dere opplevd lignende?
Kan jo starte med veien jeg har gått for å komme dit jeg er idag.
Ble gravid for første gang i 2015 og fikk en nydelig gutt i mai 2016.
Spol fremover gjennom samlivsbrudd, flytting og ny kjæreste.
I mars fant vi ut at vi skulle droppe prevansjon og verken prøve eller forhindre å bli gravide. Satt på første mnd uten prevansjon, fikk svake streker i dagene før mensen skulle komme og et håp begynte å gro. så kom mensen 10.april og alt av forhåpninger og glede forsvant. ble ikke veldig lei oss, for vi hadde jo ikke forventet at det skulle gå så fort.
Så nå i mai fikk vi svake tester på at vi igjen var gravide, og forløpet mot testene var like som i april. Jeg forventet mensen den 7 april og fikk mens lignende blødninger, men de var svakere og tynnere en ved en vanlig mens. Jeg blødde slik i 4 dager før det sa brått stopp, jeg syntes det var rart for jeg har somregel minst 5 dager med ferskt blod. Den 12 Mai tok jeg ny test bare for å se uten forventninger om noe, som til vår overaskelse var positiv! Har tatt ny test hver dag siden og de har bare økt i styrke men pga blødning tok vi en tur til legen 14. mai . Han var mildt sagt lite positiv til at dette ble å gå bra, vi tok en HcG blodtest som var lav, her fikk jeg ikke noe eksakt tall. Ble sykemeldt fra 14- 16 mai pga følelsesmessig påkjenning og blødning i svangerskapet. skulle komme tilbake mandag 20 mai for å ta ny test.
Min mor var på besøk her og har iløpet av tiden skjønt at noe ikke var som det skulle så henne fortalte jeg alt til. I tilegg snoket mitt søskenbarn på badet vårt da hun var en tur på besøk og fant positive tester som gjorde at jeg også følte jeg måtte fortelle henne om dette. min mor viste stor fortsåelse mens mitt søskenbarn var på tross av å være kvinne lite forstående til at jeg ikke ønsket å feste og nyte alkohol mens hun var her på "17 mai ferie". Da jeg forklarte henne at jeg jo er gravid frem til det motsatte er bevist og ønsker å leve som om jeg er det i tilfelle det er liv enda kom hun med en spydig komentar som "jamen ER du virkelig gravid når du går rundt å blør?". Vondt!
17 mai kom og gikk med et overveldene virrvarr av følelser, mye pga at jeg tok en CB didgital der jeg fikk 2-3 uker på, noe som jeg har skjønt betyr at jeg må ha en Hcg mellom 200 og 2000 (takk CB for et enormt sprang og all usikkerhet dette medfører! xD ). Jeg prøvde så godt som mulig og være glad sammen med min 3 år gamle sønn og min kjæreste. Under sjampagnefrokosten beskyttet min mor meg rørende flott fra å bli tilbudd sjampis ved å bare snappe den ut av min unkels hånd da han bydde meg glasset slik at jeg kunne hente meg eplejuice i stedenfor. Jeg slapp dermed å rippe opp i alt dette forran hele familien ved spm om hvorfor jeg ikke ville drikke alkohol.
Så nå 19.mai sitter jeg her med positive tester enda, en CB digital som viste nokk en gang 2-3 uker og googler slike ting som "blødning i svangerskap", "blødning + lav HcG" og "hvor lenge blør man etter SA". Jeg er utrolig trist og føler at tiden går så alt for sakte, jeg vil bare være ferdig med dette nå slik at vi kan prøve på nytt. Og denne gang har vi blitt enige om at vi virkelig skal prøve for vi begge har jo nå fått øynene opp for hvor sterkt vi ønsker at dette skal skje.
Min kjæreste som forøvrig kan kalles samboer da han bor mesteparten hos meg for tiden er veldig støttende og snill, han sier ikke så mye og lar reaksjonene vente på seg, men han viser på den måten han kan at dette støtter han meg i og at vi står sammen om dette. Samtidig er han jo en fantastisk pappa for min sønn fra et annet forhold.
Så får vi se da hva blodprøven jeg skal ta i morgen viser, jeg har et håp, men det er svært lite og har egentlig alerede godtatt at dette var enda en SA.
kom gjerne med tips og råd, kanskje har dere opplevd lignende?