Avvenne samsoving

[Anzii]

Jeg hadde nok gjort det som funker for oss, for meg som en mor og for oss sånn generelt som en familie.. blåst i alle råd og tips, fordi har funnet ut det er rett og slett noe man selv finner ut av på veien.. må sies at vi prøvde soveKUR og sånt som vi fikk anbefalt fra HS, men det var virkelig ikke noe for meg. Da det ikke falt noe naturlig heller. Jeg er ikke for GRÅTE seg i søvn…

Så da gikk vi heller for samsoving, uten noe form for byssing eller bæring. (Da vi sleit med den biten LENGE)… fant ut i ettertid at baby slet med refluks. Noe som tok oss 1,5 år før legene TRODDE på oss. At d var noe i veien.

Men etter medisin ble han en glad baby, kunne finne roen og søvnen selv. Men fortsatt har vi dage der vi velger samsoving for kosens skyld.

Og hvor lenge vil han sove med oss da? Ingen gjør vel det i evigTid.

Men så var det mye lettere fra han var 1,5 fordi han forstod det jeg sa om å sove alene, og amming var vi ferdig med. Smokk ble endelig godtatt.

Og han begynte å sove natten gjennom da han selv ble klar.

Det fine med det. Er at alt kommer seg, gi deg selv pusterom fra alt som er «anbefalt» og «MÅ» gjøres..

Gjør det som funker for dere, så lenge det er riktig og rett!

Når jeg begynte å slappe av mere og godtok å gjøre d på min måte, fant også han mye mere ro. Fordi jeg IKKE stresst

Jeg tenker også det - de vil jo ikke sove med oss for alltid, så en eller annen gang må det ta slutt uansett blir nok lettere når man kan kommunisere litt og hun forstår mer, og ikke minst sover natta igjennom

 

[Anzii]

Jeg oppdaterer litt her jeg, sånn i tilfelle noen skulle ramle over tråden for å få litt tips.
Jeg satt jo prosjekt «avvenne-samsoving» på pause under søvnregresjonen. Det ble rett og slett for krevende, og jeg følte hverken at lillemor eller jeg var klare for det. Men nå som hun er syv måneder og jeg skal på jobb om en drøy måned bestemte vi oss for at tiden var inne for å prøve igjen.

Jeg innså jo kjapt at ungen ikke klarer å sovne på egenhånd så vi måtte begynne å trene på det. I starten satt vi ved sengen hennes frem til hun sovnet. Det ble en del gråt, men kun sutre-gråt. Jeg snakket med lege på hs om dette, for jeg syns det er så mye diskusjon om hvorvidt man skal la de gråte og ikke. Legen hadde samme tanker som meg: barna kan faktisk ikke få viljen sin hele tiden, og man må som foreldre kjenner etter hvor grensen sin går. Jeg respekterer at andre ikke deler samme syn, men ønsker ikke noe diskusjon rundt dette. Jeg føler meg trygg på at hun fint kan gråte litt i sengen uten at det gir henne noen traumer. Det er som regel bare misfornøyd gråt. De gangene det går over styr og hun virker direkte fortvilet har jeg tatt henne opp.

Uansett, vi satt ved sengen hennes frem til hun sovnet i en ukes tid. Samtidig med dette så var målet kun at hun skulle sove første etappe i egen seng før hun ble flyttet over i vår. Etter denne uken økte vi til to etapper, og etter en halvannen uke begynte vi å gå ut av rommet etter vi har sunget sanger og sagt natta. Opplever at hun finner roen raskere når vi ikke er der. Samtidig kan hun nå våkne i sengen, sutre litt og sovne igjen. Det kunne hun ikke i starten, så tydelig at hun begynner å bli mer fortrolig med sengen sin hun sover enda ikke hele natten der. Jeg sliter litt med å få henne til å roe seg igjen i sengen etter jeg tar henne opp for å amme og legger henne tilbake, men det kan jo hende det løsner litt når far tar over nettene. Da er det ikke matfatet som skal få henne til å sovne vi stresser ikke - og fokuserer på de små fremskrittene. Jeg syns det er utrolig koselig å samsove, så det er egentlig ikke noe mål i seg selv å avvikle det helt med en gang. Det bare hjelper veldig at hun nå kan sovne på egenhånd og starte natta i egen seng. Det frigjør meg en del + at vi plutselig får litt fritid alene på kveldene. En ny verden rett og slett

 

[Lillafrosk]

Jeg oppdaterer litt her jeg, sånn i tilfelle noen skulle ramle over tråden for å få litt tips.
Jeg satt jo prosjekt «avvenne-samsoving» på pause under søvnregresjonen. Det ble rett og slett for krevende, og jeg følte hverken at lillemor eller jeg var klare for det. Men nå som hun er syv måneder og jeg skal på jobb om en drøy måned bestemte vi oss for at tiden var inne for å prøve igjen.

Jeg innså jo kjapt at ungen ikke klarer å sovne på egenhånd så vi måtte begynne å trene på det. I starten satt vi ved sengen hennes frem til hun sovnet. Det ble en del gråt, men kun sutre-gråt. Jeg snakket med lege på hs om dette, for jeg syns det er så mye diskusjon om hvorvidt man skal la de gråte og ikke. Legen hadde samme tanker som meg: barna kan faktisk ikke få viljen sin hele tiden, og man må som foreldre kjenner etter hvor grensen sin går. Jeg respekterer at andre ikke deler samme syn, men ønsker ikke noe diskusjon rundt dette. Jeg føler meg trygg på at hun fint kan gråte litt i sengen uten at det gir henne noen traumer. Det er som regel bare misfornøyd gråt. De gangene det går over styr og hun virker direkte fortvilet har jeg tatt henne opp.

Uansett, vi satt ved sengen hennes frem til hun sovnet i en ukes tid. Samtidig med dette så var målet kun at hun skulle sove første etappe i egen seng før hun ble flyttet over i vår. Etter denne uken økte vi til to etapper, og etter en halvannen uke begynte vi å gå ut av rommet etter vi har sunget sanger og sagt natta. Opplever at hun finner roen raskere når vi ikke er der. Samtidig kan hun nå våkne i sengen, sutre litt og sovne igjen. Det kunne hun ikke i starten, så tydelig at hun begynner å bli mer fortrolig med sengen sin hun sover enda ikke hele natten der. Jeg sliter litt med å få henne til å roe seg igjen i sengen etter jeg tar henne opp for å amme og legger henne tilbake, men det kan jo hende det løsner litt når far tar over nettene. Da er det ikke matfatet som skal få henne til å sovne vi stresser ikke - og fokuserer på de små fremskrittene. Jeg syns det er utrolig koselig å samsove, så det er egentlig ikke noe mål i seg selv å avvikle det helt med en gang. Det bare hjelper veldig at hun nå kan sovne på egenhånd og starte natta i egen seng. Det frigjør meg en del + at vi plutselig får litt fritid alene på kveldene. En ny verden rett og slett

Så godt at dere har fått løst ting mye
Her får lille ligge i egen seng i første del av natten, og med meg etterpå. Begynner alltid i egen seng på en måte.
Noen ganger sovner hun under pupping, og jeg bærer henne i egen seng. Noen ganger må hun *sovne* i egen seng. Da blir det selvsagt sutring, men jeg vil bare si at det er forskjell på SUTRING/klaging, og faktisk gråt, så jeg støtter deg absolutt i at ungen KAN få sutre litt, uten at man nødvendigvis kommer og løfter opp med en gang. (men som deg; fortvilt gråt løfter jeg også opp)

 

[Anzii]

Så godt at dere har fått løst ting mye
Her får lille ligge i egen seng i første del av natten, og med meg etterpå. Begynner alltid i egen seng på en måte.
Noen ganger sovner hun under pupping, og jeg bærer henne i egen seng. Noen ganger må hun *sovne* i egen seng. Da blir det selvsagt sutring, men jeg vil bare si at det er forskjell på SUTRING/klaging, og faktisk gråt, så jeg støtter deg absolutt i at ungen KAN få sutre litt, uten at man nødvendigvis kommer og løfter opp med en gang. (men som deg; fortvilt gråt løfter jeg også opp)

Flytter henne også over etter hvert. Litt fordi det er enklest da hun utover natten sliter med å sovne i sengen igjen, og litt fordi jeg fremdeles syns samsoving er veldig koselig

 

[Kaffekanna]

Tror det må være noe galt med juni-ungen min, fordi her er det ikke noe som heter sutring når vi legger han i egen seng. Er full hyl. Og han gir seg ikke. Selv om jeg sitter ved siden av senga, synger, stryker han, alt mulig rart, også prøvd ignorering, men at han ser meg, feks jeg har hodet på sprinkelsengekanten men uten å reagere særlig - ingen effekt. Det er helt fælt. Her prøvde vi i over en uke, men var helt umulig. Ungen har (dessverre) arvet «lite søvnbehov» fra meg, noe som betyr at han ikke bare sovner heller.. Skal prøve igjen ila mnd, heldigvis begynner jeg ikke på jobb før i april, men da blir det nattevakter, så må ha fått orden på søvnen før den tid. Fælt at permisjonen er så kort (ferdig i januar faktisk), hverken jeg eller baby er klare for å gå tilbake på jobb.

 

[Lillafrosk]

Tror det må være noe galt med juni-ungen min, fordi her er det ikke noe som heter sutring når vi legger han i egen seng. Er full hyl. Og han gir seg ikke. Selv om jeg sitter ved siden av senga, synger, stryker han, alt mulig rart, også prøvd ignorering, men at han ser meg, feks jeg har hodet på sprinkelsengekanten men uten å reagere særlig - ingen effekt. Det er helt fælt. Her prøvde vi i over en uke, men var helt umulig. Ungen har (dessverre) arvet «lite søvnbehov» fra meg, noe som betyr at han ikke bare sovner heller.. Skal prøve igjen ila mnd, heldigvis begynner jeg ikke på jobb før i april, men da blir det nattevakter, så må ha fått orden på søvnen før den tid. Fælt at permisjonen er så kort (ferdig i januar faktisk), hverken jeg eller baby er klare for å gå tilbake på jobb.

Noen er bare sånn ingen gode tips til det, men ønsker deg lykke til med prosjektet!

Og ja, permisjonen skulle absolutt vært lengre...!!