Avokadoens første spire

Advokato

Glad i forumet
Novemberlykke 2018
❤Januarlykke 2022❤
Februarlykke 2022❄️
Jeg er 25 år og venter mitt første barn sammen med min samboer over 4 år. Da jeg i mars fant ut at jeg var gravid hadde vi så vidt pratet om barn, så det var mildt sagt ikke planlagt! Jeg hadde gådd i 2 uker og ventet på mens, med menssmerter og svakt ømme pupper, og skjønte ikke tegninga før en kollega på jobb spiste plukkfiskrester til lunsj og jeg kjente en voldsom cravings etter fisk! Det kom som et sjokk for meg da testen var positiv, men jeg vente meg veldig fort til tanken - jeg satt allerede dagen etter å googlet om det var for tidlig å ha dåp i romjulen om baby var rundt 6 uker da :joyful: Samboer har det tatt litt lengre tid med, naturlig nok, men jeg tror det har begynt å synke litt inn i det siste - han er blitt veldig opptatt av at jeg får i meg nok/riktig næring til fosteret i "magen vår" :p

Jeg har naturligvis en del tanker rundt den nye tilværelsen vår, men ikke så mange å dele de med. Jeg henger mye på dette forumet men oppdaget nylig denne "dagbokavdelingen", og tenkte det kan være en fin måte å få luftet litt tanker, samt noe fint å se tilbake på underveis!

Avokadoen, ca 15 uker på vei med første spiren. :cat:
 
Lønningsdag og feriepenger på konto, en gledens dag - fikk kjøpt noen etterlengtede bukser som faktisk føles behagelig, samt litt topper som vil passe en goood stund :happy11 Jeg jobber i klesbutikk og må kle meg pent hver dag, og de siste ukene har jeg hatt to bukser jeg har vekslet mellom. Skjørt og kjole liker jeg ikke lengre, jeg har bare(??) gådd opp 4 kg, men jeg har fått skikkelige "bestemorknær-og legger"...

Ellers var vi på nok en kjapp ultralyd i dag, da jeg ikke klarer å roe meg. Vi så baby og hjertet og alt så (fortsatt) fint ut, men jeg turte ikke spørre om de kunne se kjønn allerede :smiley-ashamed005 Så vi før enten vente til den skikkelige ultralyden 21. juni, eller prøve å få en time hos en av nabosykehusene som bruker å ha kortere lister. Men da må vi kjøre en god vei, så vi får se. Jeg er utålmodig!! Det hjelper ikke akkurat at kommende bestemor er like ille! :rolleyes:
 
Da har vi fått fremskyndet ultralyden til 14. juni i stedet for 21. :D Bare en uke frem i tid, men alt er bedre.

I tillegg har jeg første time med jordmor på tirsdag, gleder meg veldig mye! Jeg har så sykt mange spørsmål, som jeg i grunn har fått svar på ved å nærmest bo her inne + andre forum, men det er en ekstra trygghet i å få snakket gjennom ting med en fagperson. Jeg håper også på å få litt ekstra oppfølging på grunn av min historie med depresjon. Baby kommer jo i den mørke novembermåned, og mørketiden har aldri vært en nær venn av meg. Denne vinteren var ekstra tung, men for første gang kunne jeg virkelig kjenne at ting lettet når det verste av mørketida ga seg og dagene ble lengre! Jeg håper og tror derfor at det er noe jeg vil være forberedt på og kanskje klare å forebygge (til en viss grad) fremover, med vissheten om at det faktisk går over!
*****************************************************
 
I går var dagen for ultralyd, og siden jeg har vært på to tidligultralyder var jeg ikke spesielt bekymret for at noe skulle være galt i forkant. Men da jeg sto å ordnet meg og ventet på at samboer skulle komme fra arbeid begynte tankene å surre; jeg har jo vært uhyre heldig med formen min, jeg sliter ikke med kvalme eller oppkast, hodepine en og annen dag løpet av uka overlever jeg, bekkenet kjenner jeg ingenting til og jeg lever strengt tatt akkurat som før. Jeg er til og med begynt å trene to ganger i uken, og det er herlig! Så, hadde det ikke vært typisk om noe skulle gå galt nå?

Vi møtte opp på sykehuset og fant frem til samme venterom som ved de tidlige ultralydene. Det var akkurat to sitteplasser igjen i det lille kottet av et venterom, den ene gamlingen spurte den andre om han hadde sikret alt løst til i kveld, for det skulle bli et heidundrende vær!

Minuttene gikk, jordmoren kom og vi gikk inn på det samme rommet som sist. Jeg la meg på benken og stålsatte meg.

Alt var fint. Perfekt, faktisk! Jeg var som de tidlige ultralydene sa noe kortere enn forventet, men bare en liten uke! Hun zooma ganske langt ut slik at jeg faktisk så at det var en babys hode vi så, et bein, to bein, armer og fingre, magesekk, hjerte, blære, fostervann og så videre. Vi så rompa. Jeg spurte om hun kunne se kjønn? Ja, ganake tydelig. Ville vi vite det? JA.

"Dæ ser ut som dæ e ei lita pia," sa jordmoren.

Ganske sikker på at samboer var våt i øynene på det tidspunktet, for det var i allefall jeg
 
En uke har snart gått siden ultralyden, og det har vært en skikkelig treig uke. Nå som det "største" før fødsel er over har jeg liksom ikke noe å gå å vente på og glede meg til - utenom fødselen og ankomsten av vår lille spire, så klart. Jeg føler at ting står litt i ro nå, og det liker jeg ikke - utålmodig som jeg er!

Men jeg har enda én ting å se frem til; å kjenne babyen bevege seg. Jeg har mistenkt at morkaka ligger på fremsiden lenge, og jordmor kunne bekrefte dette på torsdagen. Det vil si at jeg har en pute på magen som tar unna en del, og det blir kanskje fint og vel senere, jeg vet ikke, men akkurat nå er det bare superteit. Jeg vil kjenne spira eksistere der inne! :shifty: Kom grem, kom frem, hvor enn du er lille venn!

Ååå, jeg er så utålmodig på å møte dette vesenet jeg gror frem inni meg, som jeg og samboer har skapt sammen!

:love7
 
Dagen i dag begynte vått. Tårevått.

De siste dagene tror jeg jeg har kjent bevegelse fra baby, og ikke bare tarm, og det har vært spennende øyeblikk. Det er enda rart å tenke på at jeg er gravid, jeg skal bli mamma, i min mage bor det en liten huleboer! Samboeren min skal bli pappa, vi skal bli en ekte familie, den bortskjemte hunden vår må dele oss med et annet vesen! Men jeg har elsket å gå gravid, jeg elsker milepælene, utålmodigheten, forventningene og spenningen. Jeg har til og med begynt å glede meg til selve fødselen - og ikke bare premien!

Det var derfor et sjokk, og et rent mareritt da jeg i morgest sto opp for å tisse og endte opp sittende på do å se blodet renndryppe ut av meg og ned i doskåla. Jeg har blødd i 1. trimester, og det var ingenting likt dette. Jeg sa høyt "det er i allefall friskt", om det lyserøde blodet jeg hadde på papiret. Jeg stirra litt ned mellom beina mine før jeg tok nytt papir og prøvde igjen. Når det kom en slimklump sammen som ikke så frisk ut, fosset tårene. Jeg strakk meg etter mobilen med skjelvende hender og ringte samboer. "Kan du komme hjem, jeg blør," gråt jeg inn i telefonen.

Jeg visste ikke hvem jeg skulle ringe, legekontoret som ikke åpnet før om 20 minutter, legevakten - igjen, når legekontoret åpner om 20 min?, eller fødestua. Jeg ringte til slutt fødestua, som skulle presse meg inn hos gynekologen ved første ledige øyeblikk. Det gikk hele to timer før det øyeblikket kom, og vi fikk utvendig ultralyd først. På skjermen så vi et hjerte som banket, og en sprellende baby ♡ Det var tårer av lettelse denne gangen, og jeg turte ikke møte øyenen til noen i rommet, i fare for å begynne å gråte hysterisk igjen.

Jeg dro ikke på jobb i dag, da jeg trengte tid på å summe meg og å ta det inn over meg. Jeg hadde jo gått i nesten 3 hele timer og forberedt meg på det verste, for så å få beskjed om at både baby og jeg er 100 % frisk!

Kroppen min følte kanskje den måtte bevise det litt ekstra for meg, for mens jeg lå opp etter samboer og så Belgia hente seg inn mot Japan var jeg plutselig kliss våt på høyre pupp. Kroppen har altså begynt å produsere råmelk! :hilarious:
 
Uff, så ekkelt! Sa de noe om hva som kunne være årsaken til blødningen?
 
Dagen i dag begynte vått. Tårevått.

De siste dagene tror jeg jeg har kjent bevegelse fra baby, og ikke bare tarm, og det har vært spennende øyeblikk. Det er enda rart å tenke på at jeg er gravid, jeg skal bli mamma, i min mage bor det en liten huleboer! Samboeren min skal bli pappa, vi skal bli en ekte familie, den bortskjemte hunden vår må dele oss med et annet vesen! Men jeg har elsket å gå gravid, jeg elsker milepælene, utålmodigheten, forventningene og spenningen. Jeg har til og med begynt å glede meg til selve fødselen - og ikke bare premien!

Det var derfor et sjokk, og et rent mareritt da jeg i morgest sto opp for å tisse og endte opp sittende på do å se blodet renndryppe ut av meg og ned i doskåla. Jeg har blødd i 1. trimester, og det var ingenting likt dette. Jeg sa høyt "det er i allefall friskt", om det lyserøde blodet jeg hadde på papiret. Jeg stirra litt ned mellom beina mine før jeg tok nytt papir og prøvde igjen. Når det kom en slimklump sammen som ikke så frisk ut, fosset tårene. Jeg strakk meg etter mobilen med skjelvende hender og ringte samboer. "Kan du komme hjem, jeg blør," gråt jeg inn i telefonen.

Jeg visste ikke hvem jeg skulle ringe, legekontoret som ikke åpnet før om 20 minutter, legevakten - igjen, når legekontoret åpner om 20 min?, eller fødestua. Jeg ringte til slutt fødestua, som skulle presse meg inn hos gynekologen ved første ledige øyeblikk. Det gikk hele to timer før det øyeblikket kom, og vi fikk utvendig ultralyd først. På skjermen så vi et hjerte som banket, og en sprellende baby ♡ Det var tårer av lettelse denne gangen, og jeg turte ikke møte øyenen til noen i rommet, i fare for å begynne å gråte hysterisk igjen.

Jeg dro ikke på jobb i dag, da jeg trengte tid på å summe meg og å ta det inn over meg. Jeg hadde jo gått i nesten 3 hele timer og forberedt meg på det verste, for så å få beskjed om at både baby og jeg er 100 % frisk!

Kroppen min følte kanskje den måtte bevise det litt ekstra for meg, for mens jeg lå opp etter samboer og så Belgia hente seg inn mot Japan var jeg plutselig kliss våt på høyre pupp. Kroppen har altså begynt å produsere råmelk! :hilarious:
Neiånei:( jeg ble helt svett her jeg satt å leste ,i fare for hva slutten måtte være... fysj ,så skremmende!! Fikk du noe forklaring på blødningen? Veldig godt at det var uskyldig. Håper du slipper å oppleve det igjenn..
 
Uff, så ekkelt! Sa de noe om hva som kunne være årsaken til blødningen?
Neiånei:( jeg ble helt svett her jeg satt å leste ,i fare for hva slutten måtte være... fysj ,så skremmende!! Fikk du noe forklaring på blødningen? Veldig godt at det var uskyldig. Håper du slipper å oppleve det igjenn..

Gynekologen sa noe om sprengt blodkar/sår utenpå livmoren, helt ufarlig tross så skummelt det er :) Jeg har jo lest om slikt, men jeg trodde det var noe ala når man får små rifter i skjeden etter samleie etc, og ikke så voldsomt som dette her. Men det har vel kanskje noe med at slimhinner er svakere/tynnere eller noe sånt når man er gravid? Jeg håper det var første og siste gang jeg trenger å oppleve slikt igjen. Dog, det kommer vel ikke akkurat færre ting å bekymre seg over fremover, med baby/barn :hilarious:
 
H
Gynekologen sa noe om sprengt blodkar/sår utenpå livmoren, helt ufarlig tross så skummelt det er :) Jeg har jo lest om slikt, men jeg trodde det var noe ala når man får små rifter i skjeden etter samleie etc, og ikke så voldsomt som dette her. Men det har vel kanskje noe med at slimhinner er svakere/tynnere eller noe sånt når man er gravid? Jeg håper det var første og siste gang jeg trenger å oppleve slikt igjen. Dog, det kommer vel ikke akkurat færre ting å bekymre seg over fremover, med baby/barn :hilarious:
Det er fort gjort, men skremmende :) satser på at det blir lite av den typen action fremover :)
Det er ikke mangel på bekymringer fremover ,ingen tvil om det:hilarious:
 
Gynekologen sa noe om sprengt blodkar/sår utenpå livmoren, helt ufarlig tross så skummelt det er :) Jeg har jo lest om slikt, men jeg trodde det var noe ala når man får små rifter i skjeden etter samleie etc, og ikke så voldsomt som dette her. Men det har vel kanskje noe med at slimhinner er svakere/tynnere eller noe sånt når man er gravid? Jeg håper det var første og siste gang jeg trenger å oppleve slikt igjen. Dog, det kommer vel ikke akkurat færre ting å bekymre seg over fremover, med baby/barn :hilarious:
:Heartblue
 
Back
Topp