Avdøde foreldre, manglende besteforeldre og manglende familiekontakt

[Bkno4866792]

Jeg hadde gledet meg til sommer med barn og mann, men sliter med sjelesorg om det kan kalles det.

Jeg er en voksen jente, men mistet begge mine foreldre i barneårene. Jeg har to søsken, og bodd hos ulike familiemedlemmer opp igjennom, og også hos den ene av mine søsken. Jeg er oppvokst i en annen by , og flyttet fra denne byen når jeg skulle flytte til mitt søsken, da deler av min familie bor her på denne kanten av landet.

Jeg forstår at jeg må jobbe med meg selv, men jeg savner sårt nær familie. Mine søsken har vokst opp på en annen måte enn meg, og har sikkert opplevd mye vondt selv. Jeg er til dels skånet fordi mine foreldre døde så tidlig.

Jeg ønsker iherdig mer kontakt med mine søsken, men de har en spesiell kontakt i og med at de er ganske mye eldre enn meg. Vi har barn alle sammen, men likevel har de ett annet type bånd. Jeg merker jeg maser en del på spesielt ene søskenet mitt om å ha tid sammen, om vi f eks kan feire jul sammen , osv osv. Dette ønsker ikke vedkommende, og sier at man ikke er alene når man har sine egne barn og mann. Jeg merker likevel en sorg over det at jeg føler oss og våre barn ikke har noen voksene på min side som ser oss gjevnlig, og som vi f eks kan feire høytid med.

Jeg har som nevnt famiiie der jeg er oppvokst , og pga det at jeg har levd mye uten foreldre,men hos familie, så har jeg ganske mye kontakt og tett bånd med dem. Likevel er det ikke noen vi feirer med, eller ser månedlig. Det er søskenbarn, tanter og onkler. Vi kan ikke ødelegge båndet med dem, med å trenge oss på bare fordi vi mangler relasjoner her vi er på min kant.

Jeg er veldig glad for å blitt tatt vare på av mitt søsken de årene jeg trengte det, men jeg sliter med å akseptere at de ikke ønsker det samme som meg. Jeg kan ikke endre mennesker, og jeg godtar deres valg og det at vi har ulik type personlighet, men trenger likevel hjelp til å akseptere hvordan ting er.

Jeg har gått masse til psykolog, så føler ikke det er riktig sted. Jeg har vært inne på tanken å prøve å finne reserve-besteforeldre i byen jeg kommer fra, for å føle meg tilknytting der. Evt hytte, men det er ikke så lett det heller. Merker jeg savner byen jeg vokste opp, og familiebåndene der. De er veldig inkluderende og flotte, men vi må jo leve livet vårt her vi er. Ikke aktuelt å flytte dit.

Trenger råd. Hvordan akseptere at jeg har andre krav til relasjonene, dels pga ukik opovekst og dels pga sjelesorg over manglende relasjoner?

 

[B]

Jeg hadde gledet meg til sommer med barn og mann, men sliter med sjelesorg om det kan kalles det.

Jeg er en voksen jente, men mistet begge mine foreldre i barneårene. Jeg har to søsken, og bodd hos ulike familiemedlemmer opp igjennom, og også hos den ene av mine søsken. Jeg er oppvokst i en annen by , og flyttet fra denne byen når jeg skulle flytte til mitt søsken, da deler av min familie bor her på denne kanten av landet.

Jeg forstår at jeg må jobbe med meg selv, men jeg savner sårt nær familie. Mine søsken har vokst opp på en annen måte enn meg, og har sikkert opplevd mye vondt selv. Jeg er til dels skånet fordi mine foreldre døde så tidlig.

Jeg ønsker iherdig mer kontakt med mine søsken, men de har en spesiell kontakt i og med at de er ganske mye eldre enn meg. Vi har barn alle sammen, men likevel har de ett annet type bånd. Jeg merker jeg maser en del på spesielt ene søskenet mitt om å ha tid sammen, om vi f eks kan feire jul sammen , osv osv. Dette ønsker ikke vedkommende, og sier at man ikke er alene når man har sine egne barn og mann. Jeg merker likevel en sorg over det at jeg føler oss og våre barn ikke har noen voksene på min side som ser oss gjevnlig, og som vi f eks kan feire høytid med.

Jeg har som nevnt famiiie der jeg er oppvokst , og pga det at jeg har levd mye uten foreldre,men hos familie, så har jeg ganske mye kontakt og tett bånd med dem. Likevel er det ikke noen vi feirer med, eller ser månedlig. Det er søskenbarn, tanter og onkler. Vi kan ikke ødelegge båndet med dem, med å trenge oss på bare fordi vi mangler relasjoner her vi er på min kant.

Jeg er veldig glad for å blitt tatt vare på av mitt søsken de årene jeg trengte det, men jeg sliter med å akseptere at de ikke ønsker det samme som meg. Jeg kan ikke endre mennesker, og jeg godtar deres valg og det at vi har ulik type personlighet, men trenger likevel hjelp til å akseptere hvordan ting er.

Jeg har gått masse til psykolog, så føler ikke det er riktig sted. Jeg har vært inne på tanken å prøve å finne reserve-besteforeldre i byen jeg kommer fra, for å føle meg tilknytting der. Evt hytte, men det er ikke så lett det heller. Merker jeg savner byen jeg vokste opp, og familiebåndene der. De er veldig inkluderende og flotte, men vi må jo leve livet vårt her vi er. Ikke aktuelt å flytte dit.

Trenger råd. Hvordan akseptere at jeg har andre krav til relasjonene, dels pga ukik opovekst og dels pga sjelesorg over manglende relasjoner?

Jeg er i en annen situasjon enn deg begge mine foreldre lever og er til og med gifte fremdeles. Samtidig har jeg flere søsken derav at en del av dem har jeg i grunnen ikke så mye kontakt med. Det er ikke noe fiendskap, men de virker bare ikke interesserte i å ha så mye kontakt. På den måten kjenner jeg meg igjen i det du skriver,og skjønner jo også at den dagen mine egne foreldre er borte så har jeg svært lite familie igjen selv om vi egentlig er en stor familie.

Jeg har ikke så mange gode råd til deg, for jeg sliter selv med å akseptere at jeg tilsynelatende har en familie som egentlig ikke er der likevel og som jeg skulle ønske mer kontakt med,men som ikke ønsker det samme. Det er vanskelig. Når det gjelder høytider,så tror jeg de fleste er feks hos foreldre eller svigerforeldre ,og at det da evt dukker opp søsken der også. Jeg vet ikke om noen som feirer med sine søsken når de har egen familie, selv om det helt sikkert er noen som gjør det. Det er nok å stille forventningene sine som gjelder og også se at ikke "alle andre" har så mye mer kontakt osv. Samtidig fikser det ikke din følelse av at du er alene i verden og at det ikke er noen annen familie for deg enn den du har laget deg. Det er klart det er vondt!

Jeg tror ikke du skal tenke at du presser deg på onkler og tanter. Hvis du føler at du går godt med dem,så er nok ofte den følelsen gjensidig. Reservebesteforeldre ,gode venner eller for den saks skyld en svigerfamilie kan spille en stor rolle i livet også.

Jeg vil egentlig bare si at jeg forstår hvordan du har det, selv om du har opplevd mye mer enn jeg har i livet. Det er lov å føle på en sorg, og tenker at du har rett i at aksept av situasjonen er eneste veien. Det er likevel en vei å gå,det tar tid og kanskje blir det aldri enkelt å bare godta situasjonen. Da blir det i så fall en aksept av ikke selve situasjonen, men en aksept av at det er en ting i livet som er litt leit og trist. Vil gi deg en god klem.

 

[Herewegoagain]

Sender en klem
Jeg synes reserve besteforeldre i det område dere bor kunne være en løsning

 

[Bkno4866792]

Jeg er i en annen situasjon enn deg begge mine foreldre lever og er til og med gifte fremdeles. Samtidig har jeg flere søsken derav at en del av dem har jeg i grunnen ikke så mye kontakt med. Det er ikke noe fiendskap, men de virker bare ikke interesserte i å ha så mye kontakt. På den måten kjenner jeg meg igjen i det du skriver,og skjønner jo også at den dagen mine egne foreldre er borte så har jeg svært lite familie igjen selv om vi egentlig er en stor familie.

Jeg har ikke så mange gode råd til deg, for jeg sliter selv med å akseptere at jeg tilsynelatende har en familie som egentlig ikke er der likevel og som jeg skulle ønske mer kontakt med,men som ikke ønsker det samme. Det er vanskelig. Når det gjelder høytider,så tror jeg de fleste er feks hos foreldre eller svigerforeldre ,og at det da evt dukker opp søsken der også. Jeg vet ikke om noen som feirer med sine søsken når de har egen familie, selv om det helt sikkert er noen som gjør det. Det er nok å stille forventningene sine som gjelder og også se at ikke "alle andre" har så mye mer kontakt osv. Samtidig fikser det ikke din følelse av at du er alene i verden og at det ikke er noen annen familie for deg enn den du har laget deg. Det er klart det er vondt!

Jeg tror ikke du skal tenke at du presser deg på onkler og tanter. Hvis du føler at du går godt med dem,så er nok ofte den følelsen gjensidig. Reservebesteforeldre ,gode venner eller for den saks skyld en svigerfamilie kan spille en stor rolle i livet også.

Jeg vil egentlig bare si at jeg forstår hvordan du har det, selv om du har opplevd mye mer enn jeg har i livet. Det er lov å føle på en sorg, og tenker at du har rett i at aksept av situasjonen er eneste veien. Det er likevel en vei å gå,det tar tid og kanskje blir det aldri enkelt å bare godta situasjonen. Da blir det i så fall en aksept av ikke selve situasjonen, men en aksept av at det er en ting i livet som er litt leit og trist. Vil gi deg en god klem.

Jeg forstår det du sier , men forsto du at jeg faktisk har vært ene søskenet sitt fosterbarn noen år? Er jo derfor jeg flyttet til denne byen. Om jeg hadde småsøsken , uten foreldre, ville jeg invitiert dem.

Klem tilbake

 

[Bkno4866792]

Sender en klem
Jeg synes reserve besteforeldre i det område dere bor kunne være en løsning

Vi har prøvd det, men det blir aldri helt riktig. Jeg føler meg jo ikke helt hjemme her, og ønsker jo mer tilknytting der jeg egentlig er fra. Mye pga familiesituasjon her.

 

[B]

Jeg forstår det du sier , men forsto du at jeg faktisk har vært ene søskenet sitt fosterbarn noen år? Er jo derfor jeg flyttet til denne byen. Om jeg hadde småsøsken , uten foreldre, ville jeg invitiert dem.

Klem tilbake

Ja. Så det ene søskenet ditt har jo vært forelder for deg. Og siden du var ung tror jeg du ser det fra et annet perspektiv enn søskenet ditt. Kanskje han eller hun ikke forstår den rollen han eller hun egentlig hadde for deg.