Avbrutt abort

M

Mammatil2småsøte

Andre møte med forumet
Håper dette er ok å skrive om her, fant ikke helt ut hvor jeg kunne legge dette ut...Jeg og samboer har 2 flotte barn fra før, den yngste er 1 år nå. Vi har begge 2 vært klare på at vi ikke skal ha flere barn. Solgte unna alt av utstyr så fort det lot seg gjøre. Så skjedde det som ikke skulle skje, jeg var plutselig gravid! Han ville at jeg skulle ta abort, og jeg var selv ganske enig, vi var ferdig med babyer...men...så viste det seg at jeg vart ekstremt usikker, men etter mye om og men tok jeg den første abortpillen...angret(som sikkert er vanlig) umiddelbart, og gikk rett på google og googlet meg fram til at fosteret kan overleve den første abortpillen...Jeg kranglet mye med meg selv de neste 2 døgna. Og i dag når jeg troppet opp på sykehuset for å fullføre aborten hadde jeg bestemt meg for å be om ultralyd før vi evt satt inn utdrivningspillene. Og til min store overraskelse lever fosteret enda! Jeg vart helt satt ut! Og klarte selvsagt ikke fullføre i dag, jeg sa at det var en helt uholdbar tanke å sette inn de pillene og abortere et levende foster..jeg er fullstendig innforstått med at dette nok ikke går veien, at pillene har stoppet utviklingen og at det mest sannsynligvis ikke overlever, skal tilbake neste uke på ny ul for å sjekke om det fremdeles er liv. Men det jeg egentlig lurer på, har noen opplevd det samme? Starten en abort for så å avbryte? Og mitt andre spørsmål, noen gode tips til hvordan i helsikke jeg skal snakke med samboer om dette?? Kan nevne at han fikk sammenbrudd da jeg ble uplanlagt gravid med førstemann, og et nytt ett nå da jeg var gravid igjen og sa jeg ikke viste va jeg ville..så jeg har jo veldig dårlig samvittighet ovenfor han...men om fosteret mot all formodning skulle overleve og alt ser bra ut, så klarer jeg ikke å sette igang en ny abortprosess...dette har vert noen skikkelig tøffe uker...
 
Er en medisinsk abort i dag med to «avsluttende» piller? Jeg fikk bare én Mifegyn den gang da, det avsluttet svangerskapet alene, deretter ble jeg lagt inn på dagpost for utdrivning med cytotec.

Hvor langt er du på veg?
 
Nei er nok som du beskriver, sikkert dårlig forklart fra meg, er 9+2 idag, har da tatt den første pillen, mifegyn for 2 dager siden, altså på tirsdag. Skulle idag ta de utdrivningspillene som de setter vaginalt, cytotec
 
Hvordan går det med deg? :Heartpink
 
Krepsen89 skrev:
Hvordan går det med deg? :Heartpink
Klikk for å utvide …
Hei, det går sånn passe, har vert på sykehuset for ny ul i dag og fikk der bekreftet at fosteret fremdeles lever! Og utviklingen har gått som den skal, så jeg vet ikke helt hva jeg skal si, er jo kjempeglad for det, men samtidig har jeg skikkelig dårlig samvittighet ovenfor samboer som jeg ennå ikke har prata skikkelig med om dette...Jeg har bare sagt jeg skulle inn i dag for å sjekke at alt var gått som det skulle(ville ikke stresse han opp unødvendig om det viste seg at fosteret hadde gått bort)..Så nå sitter jeg hjemme og prøver å finne ut hva jeg skal si til han...Er redd det ender i et sammenbrudd for hans del...Han er desverre fryktelig dårlig på å se sånne ting fra andres side, så har ikke vert mye medlidenhet å få fra den kanten disse ukene...
 
Det må være forferdelig å sitte med alt dette. Eneste som du kan gjøre er å snakke med ham. :Heartred
 
Du må ha det helt forferdelig. Både for din egen del og samboers del må du snakke med han. Kanskje kan det være en til hjelp å ts han med til jordmor eller spørre jordmor om psykolog hjelp (de har det både i kommunen og på sykehuset) så dere kan få snakket skikkelig sammen og få litt hjelp til å sortere tanker og følelser :Heartpink
 
For en tøff situasjon det må være! Lykke til :love7
 
Sender deg mange klemmer! Ta kontakt med Amathea, de kan hjelpe både deg og samboeren din
 
For en utrolig vond situasjon :( tenker på deg!
 
Takk for all omtanke, vi snakket om det, som jeg forventet gikk han rett i "selvforsvar" og ville at jeg skulle ta abort på nytt. Og grunnene hans ER gode, jeg er jo egentlig enig i alt han sier, men følelsene mine har nok tatt overhånd. Etter MYE tanker, både på å beholde og gå fra han, endte jeg faktisk i dag opp med å ta en kirurgisk abort...Det var noen helt forferdelige dager i forveien, jeg va så i tvil, og virret att og fram om hva som var det riktige å gjøre. Jeg gikk gjennom alle argument for og mot(om man kan si det), og kom fram til at jeg knapt har overskudd til de 2 ungene jeg har. Og jeg har etter en operasjon i magen store problem med å få i meg næring, noe jeg også, i tillegg til at jeg tok den første mifegynetabeletten var redd kunne føre til noe skade på fosteret. Og jeg må si, at selv om det var HELT FORFERDELIG inntill jeg sovnet av narkosen, gråt på operasjonsbordet...Så har jeg ikke reagert sånn som jeg var skikkelig redd for i ettertid(ja vet det er dag 1, men jeg vet ikke, føler det er fælt å si jeg føler meg lettet, men jeg gjør det på en måte). Forholdet vårt har fått seg en alvorlig skramme mtp hvordan han har reagert, og bortsett fra å si hvor fælt det er for han selv har han gitt meg lite støtte, utenom å si at han desverre ikke kan gjøre noe med det selv. Så det må vi virkelig jobbe med...så får vi se hva fremtiden bringer...det vet jeg ikke nå. Det jeg jeg med litt sikkerhet kan si, jeg tok det riktige valget til slutt. Det er jeg ganske sikker på, selv om det er uendelig trist samtidig, og jeg vil bruke lang lang tid på å komme skikkelig over dette...Heldigvis har jeg 2 fantastiske jenter jeg kan drukne meg selv i❤
Tusen takk for all omtanke på denne veldig turbulente turen❤
 
Sender over mange klemmer! Ta vare på deg selv i denne tiden.
 
:Heartred:Heartred:Heartred
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp