~Augustjentenes fødselshistorier~

P

Pijah

Forumet er livet
Forteller mens jeg husker mest mulig, noe er garantert glemt allikevel.. :lol:
Våknet rett før klokken 3 om natten den 4 august. Kjente at riene kom forholdsvis tett, at de var vondere og lengre enn de masriene jeg hadde gått med den siste uka..
Tok tiden, og det var 3-5 minutter i mellom. Jessda, nå er vi i gang..
Ringte KK i fire-tiden, de sa jeg gjerne kunne bli hjemme litt til (!!!) og jeg sa at jeg hadde planer om å vekke mannen, spise litt og så kjøre hjemmefra. LURT! fikk jeg til svar. Hehe..
Vekket mannen kvart over fire, han litt stressa "har vannet gått????" "nei, jeg har bare jævlig vondt!", svarte jeg..
Vekket svigers i halv fem-tiden og fikk han til å komme opp og passe Maja. Kvart over fem var vi inne på KK.
Ble ikke undersøkt før i 6-tiden, og da var det ikke mer enn 4 cm åpning.. *sukk*
Jordmoren spurte meg når jeg begynte med rier, forklarte at det var i tre-tiden og da så hun bare dumt på meg og så ut som om hun lurte på om jeg var heeeelt teit som kom inn allerede etter så kort tid.
Allikevel fikk vi fødestue, jeg fikk diskutert meg til å være på føden, ikke på Storken.
Halv 7 bestilte samme dame epidural til meg, så hun skjønte vel at det ikke var så dumt at jeg kom inn allikevel da. Anestesilegen var rask, og epiduralen var satt og virket rett over 7. Det værste med epiduralen, er lokalbedøvelsen de setter først altsåeh!!!
Det dumme med epiduralen denne gangen (sist funka den ikke) var at den funka FOR bra, og drepte det som var av rier. Kjente bare noen biiiittesmå sammentrekninger, og riemåleren ga så vidt fra seg bevegelse..  I 8-tiden ble jeg undersøkt igjen, fortsatt mellom 4 og 5 cm åpning så da var drypp neste skritt..
Riene tok seg opp igjen, og ble ubehagelige, men slett ikke vonde. Da dryppet ble satt, var vannblæren veldig spent og dryppet gjorde sitt til at vannet gikk som en FOSS rett over klokka 9. Ringte på jordmoren da, og hun sjekket igjen, 5 cm åpning..
Herfra gikk det riiiiimelig fort, og det var AAAAUUUUU! Etter noen minutter begynte riene fra helvete, har aldri hatt så vondt i heeeele mitt liv! Jeg spurte om epiduralen var tom, for jeg fikk plutselig så siiinnsyke smerter. Neida, den var der den, men hun økte opp dosen litt da. Hjalp ikke..
Etter noen minutter spurte hun om jeg hadde lyst til å presse.. "JAAAAAA" var svaret mitt..
Oki, hun undersøkte, og utbrøt lettere overrasket "jeg finner ingen kant på denne siden, ut med kneet, så skal jeg sjekke den andre.. OI, ingen kant her heller jo, bare press du!"
Jeg fikk lov å presse!!!! JUHU!!
Det var slutt på ukontrollerbare vondter, jeg fikk endelig lov å jobbe MED riene! Problemet var at riene var litt korte, og ikke effektive nok, så hver gang jeg var ferdig med en pressrie sklei han tilbake i bekkenet.. UGH! Jeg kjente det, og ble litt frustrert, men følte meg allikevel ganske så flink!
Da Maja ble født, presset jeg i over en time.. Denne gangen hørte jeg jordmor si til assistenten sin at "her skjer det nok noe i løpet av et kvarter-20 minutter", og det var litt oppløftende. Tenkte at "dette klarer jeg"  Jordmor var veldig flink til å fortelle meg at jeg måtte prøve forskjellige stillinger, jeg lå på siden, satt på kne og lå på rygg.. Legen kom inn i rommet mens jeg satt på kne med rompa rett til værs, følte meg luuuur da.. *ler*
Noah var litt stresset i magen min, fostervannet var misfarget da det gikk, og pulsen dalte under riene.. Legen bestemte da at gutten måtte ut, og de begynte å finne frem tang og utstyr.. IKKE pokker!! Jeg SKULLE klare det selv! Og så roper jordmor at de ikke trenger tangen allikevel for nå kommer gutten! *yeeeeeey*
Mannen satt i en krok og humret litt for seg selv, for det var akkurat det samme som forrige gang, med en gang de begynte å lete frem tang for å forløse, så klarte jeg det selv. Hehe..
Lille gutten kom ut, skrek ikke med en gang, men laget lyder.. De snakket rolig til han om at han måtte skrike så mamman fikk høre, og like etterpå kom verdens nydeligste lille hyyyyl fra Noah..  *forelsket*
Etter et par timer ble han veid og målt, 4330 gram og 51 cm lang. En kilo tyngre og en cm kortere enn storesøster. 
Jeg revnet litt, det samme som revna forrige gang.. Forskjellen var at jordmor denne gangen var MYE flinkere til å sy, så på tross av både revne og et lite kutt, er det ikke vondt å gå på do, og stingene finnes ikke ømme i det hele tatt. Godt fornøyd med det.
Var selv oppe og gikk etter et par timer (fikk ikke lov før, måtte spise først for jordmoren var redd jeg skulle svime av hvis ikke), og den dusjen jeg fikk meg i går ettermiddag var noe av det mer behagelige jeg har kjent på lenge!
Det værste nå er egentlig AU der de stakk epiduralen, og jeg kjenner at jeg er sliten i kroppen sånn generellt. Jo, og så de siiiinnsyke etterriene mine da, men det er jo en del av det hele..
Jeg er så glad det er over, var så utrolig lei på slutten at jeg kunne gjort hvaaa som helst for å sette det hele i gang..
Nå har jeg verdens mest perfekte datter, og har fått verdens mest perfekte sønn, hva mer kan man ønske seg? Det er absolutt verdt det, selv om jeg aldri skal gjøre det igjen.
 
Fødselshistorie.

Søndag 05.06 våknet jeg som vanlig i 10 tiden. Jeg sto opp og gikk på do og tissa. Når jeg tørka meg la jeg merke til at det var litt blod på papiret. Det så ut som litt utvanna blod, litt mørkere enn rosa liksom. Jeg tenkte at jeg skulle se det ann litt, og se om det kom noe mere. Jeg tok meg en dusj og da jeg så at det kom rødt på handuken også , fant jeg ut at jeg skulle ringe føden å høre hva de mente. De sa at jeg skulle komme så de fikk sjekket.
 
Jeg og sambo spiste litt og dro på føden. Ble der lagt på registrering, og vesla var rolig men alt var bra. Så kom det en lege og hun tok en GU på meg(som var veldig vondtL). Hun så at det var litt rosa veske og litt blod, men fant ingen plass det kunne komme fra, ingen rifter eller noe. Så tok hun en innvendig UL, der hun så at det var masse fostervann foran åpningen og alt så fint ut med morkake. Til slutt tok hun en utvendig UL, der alt var bra med vesla og de sa at hu lå ca 5% over gjennomsnitte.  Så hun sendte meg hjem og sa at det ikke var noe tegn til fødsel, men at jeg skulle komme tilbake om jeg fikk mer smerter eller blødningen ikke ga seg innen noen dager.
 
Utover dagen var det mindre vått og rosa og murringene ga seg også. Jeg gikk å la meg 24-tiden, men fikk ikke sove på grunn av hodepine. Tok meg et par paracet og sovnet vel i 2 tiden. 3 tiden våknet jeg av at jeg måtte tisse som vanlig, jeg kjente at jeg hadde murringer, men tenkte ikke mer over det ettersom jeg hadde hatt det noen uker nå. Jeg gikk på do og når jeg tørka meg nå var det ganske vått igjen og mer blod, jeg kjente også at murringene var anderledes og mer vonde enn de pleide. Jeg la meg ned på sofan i et 10-minutt for å kjenne på murringene, og kjente da at de kom litt regelmessige og i ”tak”. Jeg bestemte meg fort for å vekke sambo( som aldri har kledd på seg klærne så raskt før[8D])

Vi dro på føden og ble lagt på registering og så at jeg hadde rier, svake og ikke så veldig lange. Jormord så på truseinnleget mitt og mistenkte at det var fostervann jeg lak, men var jo i tvil ettersom jeg hadde fått alle undersøkelser tidligere på dagen. Nok en gang kom det en lege og undersøkte meg, GU og innvendig UL, der de fant ut at det var fostervann som kom ut, og det bare kom mer og mer. Jeg var altså i fødsel.!! Noe som kom litt som en overraskelse på oss, som var kjempe sikkre på at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Så hadde ikke med meg noe, kamera eller noe.

Jeg ble lagt på en fødestue og ble undersøkt i 05-tia og hadde da 1 cm åpning. Riene kom oftere og oftere. Riene mine var ikke så lange, men jeg hadde veldig lite pause i mellom, og hadde mor&barn rier som jordmoren kalte det. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville ha en epidural i håp om litt pause, det skulle jeg få ved 4 cm åpning. Riene ble vondere og vondere og jeg begynte å kaste opp på grunn av smertene og dermed klarte jeg heller ikke lystgassen.

08.30 ble jeg undersøkt igjen og hadde 4 cm og epiduralen ble bestilt. Riene nå var veldig vonde og jeg fikk aldri pause. Kommer aldri til å glem de siste riene før epiduralen. Jeg syntes det tok en evighet før jeg fikk den, den kom vel en gang i 9-9.30-tiden. Nå begynte det å ry inn med mennesker inn på fødestua, fra nyfødt intentsiv og leger. Var til alt 9 mennesker utenom meg å sambo på fødestua. Legen som kom for å ta i mot var den samme legen som hadde undersøkt  meg på dagen før, og hun hadde aldri trodd at jeg skulle komme fødene inn[:D]

Rett før jeg fikk epiduralen var jeg 7 cm. Og etter at den var satt, ventet jeg på at den skulle virke og jeg håpet på litt pause. Men da kjente jeg at jeg måtte presse, og jeg sa det flere ganger. Ene legen undersøkte meg igjen og sa til jordmoren at hun burde kanskje gjøre klart, for jeg hadde full åpning og var klar til å presse[8D] Jeg begynte å presse, men syns ikke det hjalp. Pulsen til vesla ble lavere og laver og hun lå litt for lavt enn de likte. Så legene bestemte for å hjelpe til med sugekopp for å få henne fortere ut. Det vondeste med HELE fødselen var når de skulle sette den forbaska koppen på hode til vesla[:'(][:'(] de var helt forjævlig. Så var det noen press til og så var hun ute 10.30. Hun var litt dårlig, så de klippte navlestrengen fort og dro av gårde bort på bordet med henne. Der fikk sambo være med. De brukte et minutt på å stimulere henne for å få henne til å skrike og puste ordentlig. Når det var gjort fikk jeg henne på brystet hvor hun lå en time før hun ble tatt ned på nyfødt intensiv, og jeg fikk ikke sett henne før på kvelden igjen.

Selv om det var litt dramatisk og jeg syns mye var skummelt der og da, så var det en fin fødsel og det største jeg noen gang har opplevd=)
 
Historien om da odelsgutten vår kom til verden!
Det hele begynte vel med en urinveisinfeksjon, onsdag 8. Juli begynte jeg å føle meg dårlig og hadde vonde mensmurringer og tak i magen jeg følte meg også febersyk og frøs og svetta om hverandre, vonde ledd i håndledd, fingre og ankler, var skikkelig uvel og hadde hormoner til tusen… ville bare grine og sove nesten hele tiden… Fredag 10. dro jeg inn til sjekk på St.Olav  fordi jeg syntes mensmurringene ble verre. Ble sjekka med rieteller, hjertelyd og måling av fosterbevegelse. Det var ikke noe unormalt med testene og jeg gikk videre til UL som også var normal.  Jeg begynte imedlertidig å blø litt mens jeg venta på UL-undersøkelsen… Og i ettertid har jeg spurt meg selv flere ganger om jeg ikke burde fått en gu-sjekk når jeg var der….?? Men men… fikk skrevet ut en antibiotikakur og fikk beskjed om å dra hjem og slappe av så ville nok infeksjonen gi seg iløpet av ett par dager.
På veien hjem fikk jeg vonde tak i fra korsryggen og magen igjen, men jeg prøvde likevel å slappe av, kom hjem på sofaen og mensmurringene fortsatte… litt usikker på hvor regelmessige de var, men tok det hele relativt med ro. Litt utpå kvelden så jeg til min store forskrekkelse at slimproppen var gått, og jeg ringte straks fødeavdelingen noe bekymret… men fortsatt det evinnelige rådet om å slappe av… huff!
Smertene ga seg vel mer eller mindre etter hvert og jeg sovna etter hvert på sofaen og våkna i ett tiden og ruslet da opp i senga å la meg. Senere våkna jeg av vonde rier i to tida og skjønte ganske fort at her var det noe på gang, jeg kjente at det kom litt vann og ble redd, riene kom tett! Kanskje bare med ca 5 minutters  mellomrom. Jeg tenkte at nå fikk vi bare komme oss av gårde fortere enn svint, og jeg hang rundt halsen til Arne Olav i smerte, flere rier  skulle komme før vi endelig fikk kommet oss ut i bilen. Jeg klarte også å spy i gangen og på do før vi endelig kjørte av gårde. Det var heldigvis lite trafikk, men det var ett par bilister som fikk noen gloser og beskjed om å komme seg unna i en h…... fart! Arne Olav tuta og blinka med lysa så vi kom oss forbi med meg lettere panisk ved siden av. Jeg husker jeg syntes det var trasig at Arne Olav måtte stoppe på rødt lys og at jeg syntes det var flaut at vi måtte stoppe ved siden av fulle taxier på en lørdagsnatt i Trondheim by…
Endelig framme fikk jeg krøka meg ut av bilen og inn på fødemottaket, det kom to pleiere imot meg med en rullestol, men akkurat da jeg skulle sette meg ned kom en ny ri og jeg hadde ikke sjangs til å sitte, jeg kjente det kom mer vann imens jeg ble geleidet bortover korridoren og opp i heisen som det også var en sikkerhetsvakt inne i, huff huff!
Kom meg omsider inn til fødeavdelingen og en ny ri kom ute i gangen, så bar det rett inn på fødestua og opp i senga, jordmora fikk dratt av meg klærne og jeg vred og stønna på meg i smerte.  Plutselig kjente jeg at jeg måtte på do og fikk reist meg opp og utav senga, men inne på do fikk jeg ikke ut noenting verken av det ene eller andre, men jeg måtte jo sånn på do mente jeg. Og jeg ga meg ikke, til slutt sa jordmora at jeg måtte komme ut og at det var nok babyen som drev å trykka. Så opp i sengen igjen… Jeg ble satt på drypp med traktosil? For å prøve å stoppe riene, selv om jordmora ikke trodde de ville komme til å virke, det ble også satt lungemodningssprøyte som de håpet fikk virke i minst ett par timer. Jeg syntes riene var ubeskrivelig vonde og de sjekka åpningen til 1 cm,. Jeg var kjemperedd, og fikk panikk. Ikke viste jeg hva jeg skulle gjøre og jeg var livredd for gutten vår som nå var på tur ut så alt for tidlig. Jeg begynte å hyperventilere og kasta til slutt opp flere ganger. Jordmora fikk roa meg ned og riene kom tettere og tettere og jeg fikk prøve ut lystgassen. Til å begynne med syntes jeg det var bare tull og klarte ikke å kjenne noen effekt, men jeg fikk dreisen på det til slutt og syntes det hjalp til med å få til å puste ordentlig i alle fall… Jeg ble spurt om jeg ville ha epidural og Yes, det ville jeg ha! Legen ble tilkaldt og jeg måtte konsentrere meg om å sette meg opp i senga og samarbeide med legen og jordmora. Men så oppsto det en akutt krisesituasjon og legen måtte løpe og tilbake satt jeg skuffa og fortvilt, riene kom nå enda tettere og jeg fikk lagt meg ned igjen og ikke lenge etter begynte jeg å kjenne presset, det var nesten full åpning. Jeg ropte av full hals, eller jeg brølte, jeg har aldri brølt så sinnsykt i hele mitt liv! Men jeg klarte jo ikke å kontrollere dette… det hadde dannet seg ny vannpose som sprakk på en av de første pressriene og jordmora sa til meg at på neste pressri måtte jeg holde kontakten med henne og konsentrere meg om å holde igjen, hvis ikke ville jeg komme til å revne. Og gjett om jeg konsa da hun ba meg holde igjen… Pust pust pust! Men på neste pressri kunne jeg presse, jeg pressa alt jeg kunne og svupp! plutselig var han ute, deilig! Det første jeg sa var: ”Leve hain? Hain e jo så blå!” Jordmora kunne forsikre meg om at det gjorde han og at han var blå var helt normalt.
Arne Olav fikk klippe navlestrengen og babyen vår ble raskt tatt vare på og stelt av barnelegen, pleier og jordmor, jeg hørte en spe liten babygråt, det var lyden av gutten vår! Jeg fikk han en liten stund på brystet før de måtte ta han med seg på intensiven for behandling. Jeg syntes det var litt skummelt fordi han hadde trøbbel med pusten, men det var veldig spesielt og rørende og kjenne varmen fra gutten vår på brystet.
Jordmora presset ikke lenge etter ut morkaka som så normal ut og sjekka meg for revning og rift, jeg slapp unna med bare et lite skrubbsår gitt, heldigvis! Hun sa at jeg hadde vært flink og holdt igjen presset når jeg fikk beskjed om det J Hun sa også at epiduralen uansett ikke hadde fått rukket å virke om jeg hadde fått den, så det var jo like greit at legen aldri rakk å sette den ekle epidural nåla i ryggen på meg….
Jeg lå å døste å susa for meg selv en stund, fikk noe smertestillende mot etterier, imens fikk Arne Olav fikk være med ned og følge med på at den lille gutten vår fikk koblet på all slags utstyr som , cpap,oksygen, overvåkning (scoop) drypp osv. Arne Olav syntes det var litt fælt å se på, men pleierne hadde full kontroll og han var i trygge hender.
Senere kom han opp igjen med bilde og mål av gutten, han veide 2140 gram, 44 cm lang og 31 cm rundt hodet.  Vi kom inn på føden klokka 03.15 og klokka 06.17 var han ute. En sykepleier kom inn til oss og vi fikk servert frokost med det norske flagg på sengen J
Jeg fikk et rom på barsel og etter hvert ble jeg trillet ned til nyfødtintensiven hvor jeg endelig fikk møte gutten vår igjen :’) Det var deilig, en helt fantastisk og surrealistisk opplevelse!  Men huff det var litt skremmende også å se den lille babyen vår tilkoblet all slags slanger og ledninger, med venflod i den lille lille hånden sin, men jeg følte meg trygg på at han fikk den hjelpa han trengte… men likevel så liten og hjelpesløs, stakkar liten!
Når jeg tenker tilbake på fødselen nå bare noen dager etter, må jeg si at det var en lett men intens fødsel, jeg har vært heldig!
 
her kommer min fødselshistorie. føler den er veldig negativ, men det er min opplevelse av fødselen... må legge til at jordmødrene eg hadde under fødeselen og dagene før var helt fantastiske!! eg er evig takknemlig for at de klarte å holde ut med meg i disse timene



Etter å ha gått med rier fra fredag den 17 og reist til og fra vakthavende jordmord i 5 dager ble eg natt til onsdag ENDELIG sendt til KK. Eg hadde då 2 cm åpning og rier hvert 5 min. eg var så sliten etter lite/ingen søvn at jordmor ikkje turde å ha meg hjemme lenger. Til tross for at KK ikkje regnet meg for å være i fødsel, ringte hun opp og sa hun ikkje ville sende meg hjem. Eg var altfor sliten, hadde knapt sovet siden fredag, og det var tydelig at kroppen min strevde med å komme i gang. Vi reiste inn på KK lykkelige for å endelig bli hørt. Her ble vi møtt av et surt tryne, som bad oss komme inn på et stusselig bad for en sjekk. Hun undersøkte åpningen, om konstanterte surt, at her var det for lite åpning, og eg kunne få bli et par timer, men måtte reise hjem da om eg ikkje passerte 3 cm. Hun ville sette klyster, og Jon Magne ble sendt på gangen. Hun praktisk talt satte klysteret uten å forklare noe, og dro meg inn på do. ”stå her og hold deg så lenge du kan”…. Resten av den jobben løste seg godt selv ;)

så ble vi vist inn på fødestuen. Vi fikk ingen informasjon, og når eg hadde rier bare gryntet hun at de var altfor svake før hun gikk. Eg beit tennene sammen og forbante meg på at innen vaktskiftet kl 7 skulle eg ha klart å tråkke meg til 3 cm. Og dermed gikk eg rundt og rundt i 2 timer. Ny jordmor kom, og bare lo da eg sa eg var sliten. Slik av det for noen flirte hun, dette kunne holde på i uker. Kl 10 var åpningen 2 cm og vi fikk beskjed om å reise hjem. Eg kunne evt ringe opp igjen om det mot all formodning tok seg opp. No var eg lei og gråtende måtte vi på nytt reise hjem igjen.

Hjemme prøvde eg å sove, og klarte å lukke øynene en liten time. Eg hoppet i dusjen og riene begynte å ta seg opp. De ble kraftigere og kraftigere og mens sambo var på butikken et lite minutt, begynte de å komme hyppigere. eg stod å hylte på rommet på hjelp, men det hjalp lite når han ikkje var her. Han ringte KK og de sa vi kunne spise og ta oss god til før vi kom. Eg sa vi skulle spise fort fort det rant masse slim og smertene begynte å bli voldsomme. Plutselig tok det helt av!! Rier med et min mellomrom, og sinnsyke smerter. Vi ringet opp igjen og de sa vi bare skulle sette oss i bilen å komme. Det var den verste bilturen i mitt liv! Riene kom tett og var så kraftige at eg bare klarte å skrike. Itillegg var det masse trafikk og folk slapp oss ikkje fram, til tross for sambos nødblink og fløyting. Vi har en times kjøring til KK….. da vi endelig nærmet oss, ringte sambo KK og sa de måtte komme ned å møte oss i gangen for eg var så dårlig. Ingen kom og vi skyndet oss inn, eg klarte knapt og gå, og der møtte vi en jordmor med rullestol. Eg ble puttet i den mens sambo parkerte bilen. Igjen av det inn på badet for å sjekke åpning. Riene kom og gikk og eg fikk panikk hver gang en kjente en ny komme. Eg ble kvalm og kastet opp, og ble enda mer oppkavet. JM ba meg puste rolig og sjekket åpningen. Og den var knappe 3 cm!!!! Det var skuffende, men hun tøyde meg til 3 cm slik at hun kunne legge meg inn som fødende. Eg elsker hun for det. kl var nå blitt ca 15.00. onsdag. Vi ble vist til en fødestue, og sambo fortalte om hvordan de siste dagene hadde vært. Eg skulle ligge i en seng, men når en ny ri kom fikk eg panikk og trodde eg skulle dø. Det var helt grusomt! Eg hadde ingen kontroll over meg selv, eg bare skrek og grein og var livredd når riene kom. Eg prøvde å holde pusten for at de skulle gå over, og JM ristet i meg og sa eg MÅTTE puste for babyen sin del. Eg husker lite fra dette no, men var oppe i prekestol for å gå, men klarte knapt å holde meg på beina. Sambo stod bak meg og støttet, mens JM stod foran og prøvde å snakke meg til fornuft. Eg hadde rett og slett panikk, og klarte ikkje å takle riene. Det føltes helt fælt, klarte å puste meg fattet og bra gjennom noen, mens andre bare hylte eg og trodde eg skulle dø. Tilslutt sa JM at hun måtte diskutere litt med andre om dette, og gikk ut. Da hun kom inn igjen sa hun at hun hadde snakket med legen og bestilit epidural, til tross for at eg bare hadde knappe 3 cm. Eg var heldig, da de ikkje pleier å gi epidural på bare 3 cm åpning.  Kl 17.45 kom endelig anestesi legen og satte epiduralen og et kvarter seinere var eg i himmelen! Det var helt fantastisk! Endelig hadde eg kontroll, og klarte til å med å sove litt innimellom.

Timene gikk og da hun sjekket åpning igjen Kl 19.15 var det 4-5 cm og kl 2115 var det 8 cm åpning, hodet festet og spent vannblære. Endelig klarte kroppen å jobbe med riene og ting skjedde! Disse timene med epiuralen var fantastiske og eg JM og sambo pratet og slappet av. Kl 22. gikk JM og av ny kom på, og det var hun som sjekket meg lørdagen da eg var inne første gangen. Herfra stoppet det litt opp. Kl 23.15 tok JM vannet. Kl 01.20 var neste sjekk og der var 10 cm og vi ventet på pressriene, endelig tenkte vi! En ny time gikk og kl 02.35 fikk eg endelig lov å begynne å trykke! Eg trykket og trykket, og fikk det bra til, men lille Mari Otilie ville tydeligvis ikkje ut. Itillegg oppdaget de at hun var ”stjernekikker” så dette kunne ta tid. For hvert trykk som ikkje hjalp ble eg mer og mer sikker på at eg ikke kom til å klare det. Etter en og en halv time kom legen og bestemte at her måtte vi bruke tang. Då ble eg redd igjen. Det var det eg håpet IKKJE skulle skje. Herfra ble det bare kaos følte eg. Det var et helvete når de skulle ta inn tangen og enda verre når hun skulle ut! (husker lite fra denne stunden, men sambo har fortalt at eg kastet opp og brølte ”få ungen til helvete ut før eg dør”. Og klamret meg til JM mens eg gråt at hun måtte hjelpe meg, for eg kom ikkje til å overleve. Litt pinlig….)  Etter en halv time kom hun endelig!! Eg hadde en blødning og måtte sys (ble klippet og fikk en rift) alle stresset og løp rundt, men eg var helt oppslukt i den nydelige jenten. Helt perfekt var hun, og eg kommer aldri til å glemme den følelsen! hun ble født kl 04.19 og var 3800 gr og 52 cm. Og det var verdt vært eneste sekund! 
 
Fra veke 30 vart eg kontrollert av jordmor kvar veke istaden for ein gong i mnd, sidan blodtrykket begynte å stige litt. Mamma hadde sf med alle tre, så derfor passa dei litt ekstra på sidan dette kan vere arveleg.
Veke 32 "feira" vi på føden i Volda, der eg låg til observasjon pga at jordmora fann protein i urinen fredagen, i tillegg til høgt blodtrykk og hevelsar, så vart lagt inn laurdag. Men dei fann ikkje protein på føden, så vart sendt heim mandag. Tok det med ro heile veka, og hadde time igjen hos jordmor fredagen etter. Ho fann igjen protein, og sende meg til kontroll på føden. Men dei la meg ikkje inn. Samboer reiste til Hardanger i bryllup til broren sin med god samvittighet sidan det tydeligvis var "bra" med meg.
Natt til søndag og utover søndagen fekk eg sterke smerter i bryst/øverst i magen. Eg trudde det kanskje var luftsmerter, men ringte føden for å få kome ned, for uansett var smertene så j---- at eg måtte ha noko som dempa dei.
 
Då eg kom ned på føden i Volda, vart eg umiddelbart sendt med ambulanse til Ålesund (1,5 time i bil), for i Volda er her ikkje barneavdeling, og barn fødde før veke 36 vert sendt til Ålesund der dei har ei god neonatal intensivavdeling. Stakkars samboer satt fyllesjuk i Hardanger og skulle ikkje køyre oppatt før mandag. Men mens eg låg i ambulansen ringde han at han hadde fått flybillett til Ålesund seinare på kvelden. Å så letta eg vart!!! Mamma og pappa kom etter til Ålesund, så eg var ikkje aleine. Der såg det ut som eg berre skulle bli lagt inn til observasjon, for babyen hadde det bra. Mamma og pappa skulle akkurat til å køyre innatt til Volda, då legen kom og sa at det skulle bli tatt keisersnitt ein halvtime etter pga at eg hadde ein tilstand av sf som kallast help syndrom, der blodplateverdien var for lav og leververdien for høg....dei blodplatene som tettar ved blødning var for lave, og det sto om fare for mitt liv om det ikkje vart tatt ks.
 
Så vesle Nicholas kom til verden i veke 33+1, søndag 21.juni kl  21.09.....pappaen kom rundt midnatt og fekk sjå den vesle skatten i kuvøsa. Mammaen fekk ikkje sjå han før mandag kveld, men dei kom med bilder av han og info om at han var sterk og hadde det bra. 1740 gram 40 cm og hodeomkrets 29,5 cm.
 T.v.: 1 døgn gammal. T.h: Tre veker og stor kar!
 
Det tok litt tid før eg kom meg, for blodtrykket ville ikkje ned og dei blodplatene som var for lave steig plutselig til det unormalt høge,så plutselig var blodpropp eit spørsmål....men det gikk over til det normale etterkvart.
 
Fire veker seinare fekk vi ta med den vesle skatten vår heim, og har kosa oss heime sidan. O lykke!
 
Fant ikke noen egen tråd for fødselshistorier her på august-forumet. Men her kommer iallefall min historie:

Helga 17. - 19. juli skulle tilbringes på en campingplass. Jeg og Jan Kristian har "fått" ei campingvogn og fast plass på samme camping som svigers. Vi drev og tullet litt med hva vi skulle gjøre dersom fødselen startet mens vi var der, siden det er et stykke fra sykehus. Hadde jo aldri drømt om at noe skulle skje mens vi var der! Lørdagskvelden fikk jeg ganske vondt i bekkenet/korsryggen. Litt sånn mens-smerteaktig, men ikke heeelt menssmerter. Det var mer at jeg ble sliten av å sitte, og det gjorde nesten litt vondt å sitte på rompa rett og slett. Jeg fikk mer og mer vondt, og gikk for å legge meg. Merket at jeg hadde kynnere, men det var umulig å ta tiden imellom dem, siden de ikke var tydelige nok. Søndagsmorgenen da jeg gikk på do, var det masse slim med blodstriper i. Jeg skjønte med en gang at det var slimproppen. Det fortsatte å komme slim og blod blandet utover dagen. Og på kvelden dro vi hjem. Vi kjørte den mest humpete og svingete veien hjem i håp om at fødselen skulle starte [:D]

Da vi kom hjem fikk vi besøk av et vennepar. De fikk kjenne lillegutt i magen sparke og bevege seg. Ingen visste at de var så heldige å være de siste som fikk kjenne ham mens han lå i magen min. Hadde sterke kynnere mens de var på besøk også. Noen så sterke at jeg måtte puste meg gjennom dem. Jeg sov ganske godt den natten, og våknet ikke av smerter. Vi la oss ganske sent (3-tiden). Og klokka 7 våknet jeg og følte meg helt uthvilt. Så jeg stod likesågodt opp. Gikk på do, og tisset. Litt etter at jeg var ferdig merket jeg at jeg ble våt i trusa. Ble litt irritert, for trodde det var slim. Skjønte raskt at det var fostervann som var begynt å lekke da jeg måtte skifte truse flere ganger i løpet av kort tid. Jeg ringte føden og de ønsket å ha meg inn til en sjekk. De fortalte meg at jeg ikke trengte å stresse, og kunne ta meg god tid og spise frokost før jeg kom. Jeg gikk opp på soverommet og fortalte sambo at han kunne få sove en halvtime før vi skulle dra til føden. Jeg gikk ned for å spise, og skulle akkurat til å slå på pc'en for å logge inn på babyverden og fortelle at ting var på gang. Men jeg kom ikke så langt, for en intens smerte skar gjennom meg. Skjønte med en gang at det var en ri. Løp opp til sambo og sa at han bare måtte stå opp, for vi skulle dra NÅ!

Var heldigvis ferdig med sykehusbagen, så sambo bar den inni bilen, mens jeg fant en håndduk å sitte på i tilfelle det skulle komme masse fostevann. Jeg pustet meg gjennom riene, og prøvde å ta tiden på dem på turen til sykehuset. Sambo kjørte som en gal. Men det la jeg ikke merke til, for alt jeg greide å konsentrere meg om var å puste meg gjennom riene.

Da vi kom på sykehuset var klokka ca. 08:30, og jeg hadde ingen åpning i det hele tatt. Jeg fikk på meg sånn CTG-greier, og sambo satt med meg en stund før han dro ut en liten tur for å kjøpe seg mat. Da han kom tilbake 1 times tid senere ble jeg undersøkt på nytt. Jeg hadde da 3 cm åpning! Det gjorde meg glad, og jeg tenkte at dette kom vel til å gå fort. Enda 1 time senere hadde jeg 7 cm åpning, og jeg ble enda gladere! Trodde ungen kom til å være ute før klokka var 15. Jeg fikk bruke dusjen på mottakelsesrommet. Det var så godt! Etter en time i dusjen følte jeg at jeg fikk bare mer og mer vondt, så jeg måtte bare gå ut derfra igjen. Det var liksom ikke noen pause mellom riene lengre. Det var slik:
Sterk ri - litt svakere ri - sterk ri - litt svakere ri.
Og slik fortsatte det uten noen fullstendig pause imellom de sterke riene. Jeg følte at jeg aldri fikk pause. Ble undersøkt på nytt og hadde da 8 cm åpning. Jeg fikk da tildelt fødestue med badekar. Hoppa oppi badekaret med en gang jeg kom inn, og lå der kjempelenge. Fikk prøve lystgass, men jeg ble sint, fordi jeg fikk det ikke til å fungere. Jeg omtrent kasta maska etter jordmora. Da stod det på 30% lystgass og 70% oxygen.

Etter hvert var det vaktskifte, og jeg fikk en ny jordmor. Hun var så utrolig snill og god! Hun fikk meg til å prøve lystgassen på nytt. Jeg tok motvillig imot maska, og fikk det til å fungere! Hun hadde skrudd opp til 70% lystgass og 30% oxygen. Jeg ble helt susete, og slo av en vits innimellom riene. Jm og sambo satt bare og lo av meg [:D] Det var godt at kroppen endelig slappet av mellom riene! Fikk etter hvert pressrier, og fikk lov til å presse (hadde da 10 cm åpning). Men det viste seg etter hvert at det hadde ingen hensikt å presse, siden hodet til lillegutt ikke lå langt nok ned i bekkenet. Jeg reiste meg opp og presset ned mot gulvet, i håp om at tyngdekraften skulle være til hjelp. Men det hjalp ikke. Lege ble tilkalt for å gjøre en vurdering. Og hun ville at jeg skulle sette meg overskrevs på en stol, for å se om det hjalp. Jeg fikk også drypp for å gjøre riene mer effektive. Det viste seg at det ikke hjalp heller. Hodet kom ikke lengre ned. Legen kom tilbake og jeg ble koblet av dryppet, og fikk riehemmende drypp istedet. Det var da bestemt at det skulle gjøres et akutt keisersnitt på meg. Jeg hadde da hatt pressrier i 3 timer, som ikke hadde ført til noen ting!

19:30 lå jeg på operasjonsstua, og de koblet masse ledninger til meg og stakk meg her og der. Det var godt at pressriene hadde avtatt! Det ble foretatt en spinalpunksjon på meg, men bedøvelsen virket ikke. Jeg fikk til å løfte begge føttene. Ca. kl. 19:40 ble jeg lagt i narkose.

Våknet igjen ca. halv ni, og litt etterpå kom den stolte far trillende med vår nyfødte sønn. Han ble lagt til brystet mitt, og han tok puppen kjempefint med en gang! Gud så søt han var! Jeg sa til sambo at hadde det ikke vært for at jeg hadde såpass vondt i operasjonssåret, så hadde jeg grått skikkelig! Istedet kom noen stille tårer trillende.

Er alt i alt fornøyd med fødselen! Babyen ble aldri stresset, og virket ikke til å bli påvirket av at han lå og stangen i bekkenet mitt. Det gjorde at jeg aldri følte meg redd en eneste gang. Jeg bare gledet meg til å få ham ut mens smertene stod på som verst!

Lille Dennis ble født 20. juli 2009 klokka 19:50. Han veide 3910 gram og var 52 cm lang. Hodeomkretsen var 35 cm. Lille Dennis er en helt perfekt, nydelig gutt! [:)]
 
Jeg vet ikke helt når jeg skal si at fødselen begynte, men på lørdagen hadde jeg masse regelmessige småvondter som kom og gikk. De fortsatte sånn utover hele dagen, men mot kvelden ble det såpass tak i magen at jeg våknet hele tiden, selv om jeg prøvde å sove. Litt før to om natten på søndag ga jeg opp og satte meg på babyverden og begynte å ta tiden mellom takene. Det startet på 8 minutter med stadig økende smerter og plutselig var jeg på 1 minuttsrier med 5 minutter mellom. Ringte føden og fikk beskjed om å holde meg hjemme til det var litt kortere tid mellom riene så det gjorde jeg, og satte meg tilbake foran dataen. Mannen lot jeg sove.

Klokka 8 kom riene fortsatt med kun fem minutter mellomrom, men de bare økte og økte i intensivitet og styrke, så da ringte jeg ned en gang til og fikk beskjed om å komme ned på en sjekk. Vekte mannen og vi dro ned og akkurat da vi kom fram dabbet riene litt av. Jeg ble undersøkt og fikk beskjed om at jeg hadde 2 cm åpning og det kunne jeg gå med lenge, så det var bare å dra hjem igjen. Så det gjorde vi, og med en gang vi kom hjem kom riene tilbake for fullt og alle planer om en dupp gikk i vasken. Ble bare gående å ta tiden og det var fortsatt fem minutter mellom hver rie, og jeg begynte å bli temmelig lei og sur på dette stadiet.
Klokken ett dro vi inn for en sjekk til fordi smertene bare ble verre og verre. Ble tatt imot av samme jordmor som sa at det nå var litt mer åpent, men jeg kunne ikke bli der fordi de var full. Jeg fikk bare være hjemme og vente til det var tre minutter mellom. Husker jeg ble litt oppgitt fordi ingen målte styrken på riene mine, de sa bare at det var for lang tid mellom dem til at de var noe effektive.
På dette stadiet hadde jeg så vondt og det presset så ubehagelig i ryggen at jeg tenkte at riene umulig kunne bli særlig vondere… Men så feil kan man ta.
I sjutiden synes jeg det var blitt så ille at jeg måtte ringe mamma og sutre, selv om hun hadde bedt om å ikke få vite at fødselen var i gang, men bare få beskjed etterpå . Hun sa jeg skulle ringe på føden og få en sjekk til og det gjorde jeg. INGEN framgang. Jeg var så skuffa at jeg gråt på vei ut, smertene var så utrolig intense og vonde, og så fikk jeg beskjed om at dette kunne ta tid og kom til å bli enda verre… Den siste jordmora som undersøkte meg fant det også for godt å foreslå at disse ”menssmertelignende riene” kunne holde på i flere dager. Jeg holdt på å klikke, jeg klarte knapt å stå når det kom en rie, så kalte hun det menssmerter! Argh! Angret sånn på at jeg ikke sutra mer, men jeg holder gjerne smerte litt inne. Jeg ble også kjempebekymra fordi jeg iløpet av dagen hadde blitt møtt av to jordmødre jeg ikke klarte trynet på, så jeg begynte å frykte for at noen av de var der da jeg skulle gå i fødsel.

Vi dro i alle fall hjem og mamma og pappa kom innom for støtte. De hadde knapt satt foten innenfor døren før riene begynte å hagle på, dog ikke regelmessig. De kom med 1-3 minutters mellomrom og gjorde så forbanna vondt at jeg lå bare skrevs over spisebordet vårt og pustet ned i en håndduk. Til slutt måtte vi ringe føden en gang til og de mente det ikke var noe vits å komme ned, men hvis jeg hadde det sååå ille kunne jeg få bli der, og få litt smertelindring i alle fall.

Vi kom ned og jeg fikk fødestue rundt klokken 23:00. Jordmora sa vi kunne bli der så lenge, men det kunne hende det kom inn noen som skulle føde og da måtte vi flytte oss. Det var greit for oss, jeg ble litt roligere av å være på sykehuset og tenkte på at jeg snart skulle få smertelindring. Først ble jeg sjekka og jeg hadde 3 cm åpning, noe som var temmelig likt samme som tidligere. Jeg ble kjempeskuffa og tråkket rundt i fødestua med rier som ikke ville gi meg pause. Det å gå sånn kjempeforsiktig når en rie kom var det eneste som hjalp og det føltes ut som jeg hadde skikkelig mageknippress i ryggen. Bare jeg tenker på de smertene nå blir jeg kvalm, det var så vondt.

Mannen prøvde å sove litt, men ble stadig forstyrret av meg som ynket meg så han ga opp og strøk meg på ryggen i stedet. Jordmor kom inn med risposer men de kastet jeg bare av meg fordi det ble enda mer ubehagelig med de på. Jeg ble sjekka igjen og det var visst effekt i riene her for jeg hadde mer åpning! Takk gud tenkte jeg og jordmor forsvant. Jeg fortsatte og vandre hvileløst rundt i fødestua og drømte om en liten pause mellom riene så en kunne få hvilt seg litt. Plutselig ble jeg grepet av en helt utrolig panikk og begynte å tenke på måter å komme meg unna fødselen på. Jeg forbannet meg selv for å ha blitt gravid og tenkte på å hoppe ut av vindu – ja, ALT for å slippe å gå igjennom fødselen. Hvis jeg taklet riene så dårlig, hvordan kom jeg til å takle fødselen tenkte jeg, og ble kjempeulykkelig.
Jeg la meg i senga og prøvde å blokke ut tankene, men begynte å skjelve i hele kroppen, jeg klarte ikke å slappe av i en eneste muskel. Jordmor kom og var helt fantastisk flink til å roe meg ned. Både hun og mannen min sto ved sengen og strøk meg og ba meg slappe av og jeg ble overtalt om å gå i badekaret. Der satte jeg i to sekunder før jeg gikk opp igjen og tilbake i senga, panikk anfallet var på vei tilbake og nå fikk jeg tilbud om smertelindring, for jeg hadde fem cm åpning. Valgte lystgass som ikke hadde noe særlig smertestillende effekt, men jeg fikk faktisk til å slappe godt av og panikken forsvant.
Jeg har ikke peiling på tidspunkt, men jeg gjetter klokka måtte ha vært rundt 02:00 her. Jeg lå og pusta og pesa i lysgassmaska og hun kom tilbake og la CTG registrering på meg, og ba meg legge meg på siden, for å hjelpe barnet ned i bekkenet, hun var ikke langt nok nede. Plutselig trakk hele magen jeg sammen og lystgassmasken fløy ut av hånden min. Trodde kanskje vannet gikk, for det var det jordmora spurte om hadde skjedd, men det var det ikke. Tenkte ikke noe mer over det, og jordmora gikk ut en tur igjen for å skynde seg å spise, for riene mine hadde visstnok god effekt sa hun.

Plutselig begynte magen med de rare påfunnene sine igjen og mot min vilje brølte jeg høyt og skjønte ingenting. Vi plinga på jordmor som fikk meg stående på knær i senga, bøyd over sengeryggen og ba meg om å IKKE pressa da jeg ikke hadde særlig åpning. Det var lettere sagt en gjort for dette var skikkelige pressrier og hver gang det kom en brølte jeg som en helt og ropte ”NEI NEI NEI!!!” selv om det egentlig bare var mest ubehagelig. Mannen sto og strøk meg og jeg husker at jeg tenkte det var synd på han som måtte høre på de lydene når det egentlig ikke gjorde så vondt sammenlignet med de riene jeg hadde tidligere. Men jeg husker jeg tenkte at det var tortur å ble meg om å ikke presse og de kunne bare dra til helvete hele gjengen for NOE måtte de da kunne gjøre slik at det ikke ble så vanskelig. Jeg var på dette stadiet redd, mest redd for at jeg skulle skade barnet hvis jeg ikke klarte å holde igjen, noe jeg ikke alltid klarte like bra.

Så fikk jeg spørsmål om jeg ville ha barnet på brystet, og ja, det ville jeg. Da måtte jeg ta på skjorte sa jordmora, men det ville jeg ikke. I stedet kastet jeg av meg det jeg hadde og ble naken, selv om jeg ikke ville være naken på forhånd. Så fikk jeg spørsmål om jeg ville gå på do eller få kateter og jeg sa kateter. Da måtte jeg snu meg og da kunne det bare være det samme, så de knølet seg til å sette det som jeg sto. Så var det om jeg ville finne en annen fødestilling da… Men NEI! Jeg ville presse! Og det fikk jeg endelig lov til. Pressa og pressa og pressa noe som kjentes ut som verdens største bajs, vannet gikk og jeg begynte å kjenne barnet, faktisk så godt at jeg var overbevist om at hodet var helt ute når det fortsatt var godt inne. Dere kan TRO jeg ble skuffa da jeg fikk høre at hodet snart var ute. Jeg trodde jo jeg skulle begynne å jobbe med skuldrene…

Men det var å fortsette å presse da, så på mannen at han fikk store øyne, ga fra seg en rar lyd og så sa det plopp og plask, jeg holdt pusten og deeeer kom verdens vakreste gråt! Måtte kave en del for å snu meg slik at jeg fikk henne på brystet, men hun kom da opp til slutt og var så vakker som det bare kan gå an. Klokka var 12 på 4 og den laaange fødselen alle forutså var ikke blitt så veldig lang likevel…
Jeg følte jeg hadde nådd metningpunktet for smerte så jeg grua meg sånn til å presse ut morkaka, men det gikk greit, jeg var veldig opptatt av den vakre jenta mi jeg. Pappan tok bilde og var stolt som bare det, men måtte plutselig ut på tur da de skulle sy riftene mine, men kom tilbake ganske raskt.

Vi var dødslitne og trette, barnet ble stelt og vi ventet på å flytte over til barselshotellet, noe som tok veldig til lang tid, de glemte frokosten og jeg turde ikke sove når jeg måtte holde jenta. Da vi endelig dro over til barselhotellet var jeg så trøtt at jeg holdt på å svime av.
Fikk sovet litt, Irja var en drøm, koste seg og pludra litt, og vi prøvde oss mer på amming. Hun hadde fått bryst etter fødselen og det ble konstantert at hun sugde bra og hadde et bra grep. Det samme ble det nå og så sov hun litt og jeg også.
Men så fikk hun vondt i magen! Hun ga fra seg noen helt forferdelige hyl og jeg ble helt fra meg. Barnepleieren på vakt hadde et fint triks for å hjelpe henne bli kvitt barnebeket og Irja ble mye mer tilfreds, en liten stund. Men så ville hun suge pupp, og suge pupp, og gråt og gråt og gråt og gråt og jeg visste ikke hva som sto på eller hva som var galt, annet enn at jeg hørte at NOE var galt. Jordmor på nattevakt sa jeg skulle bare ha henne til puppen HELE tiden og jeg ble helt utmatta. Jeg var jo litt usikker på dette med amming fra før og nå satt jeg der med barnet på puppen og var dødsliten og lei meg fordi hun hadde det vondt. Nattevakten tok meg seg Irja slik at jeg kunne sove og jeg synes det var helt forferdelig at hun tok henne fra meg, særlig når jeg hørte at hun hadde det så vondt. Jeg gråt mer enn jeg sov nesten, før hun endelig kom tilbake, for da var det puppetid!

Neste morgen fortsatte i samme tempo, ny jordmor og dette var ei som gikk på tå fordi hun var tydeligvis overbevist om at jeg hadde fødselsdepresjon og klappa meg på ryggen og sa at jeg var god mor selv om hun gråt og generelt fikk meg til å føle meg enda mer trist enn jeg var fra før. Alt jeg ville var jo at babyen min skulle ha det bra, og gråten var ikke tullegråt. Hele dagen gikk med hvor jeg måtte puppe hele tiden og hun gråt fortsatt like mye. Ved vaktskifte den ettermiddagen kom barnepleieren som hjalp med barnebeket og spurte om hun kunne se på ammingen. Jeg lot henne og hun sa at joda, barnet sugde godt, men kunne umulig være mett for det fantes ikke antydning til svelging. Så etter alt det viste det seg at pia hadde ikke fått i seg særlig mat i det hele tatt. Så fælt jeg synes det var! Vi bestemte oss for å gi henne 10 ml erstatning som tillegg og plutselig ble det et helt annet barn. Hun fikk deretter mat gjennom lurebryst, uten at det hjalp for melkeproduksjonen. Dagen etter bestemte vi oss for intensiv pumping og kun erstatning som mat, og etter det døgnet hadde jeg lite framgang, men men.

Alt i alt, nå når hun får spist er hun en drøm og jeg er kjempestolt over å være mammaen hennes. Men oppholdet på barselhotellet synes jeg var helt forferdelig, med unntak av den ENE barnepleieren som så å si reddet livet vårt. De andre fikk meg til å føle meg usikker siden de var uerfaren, eller som en dårlig mor ved å hele tiden utheve at jeg ikke var det.
Synes det er litt trist at det ble sånn, men nå er vi i alle fall hjemme, med fornøyd barn og stolte foreldre så alt i alt gikk alt bra! =)
 
Tusen takk for alle gratulasjoner.

På torsdag 16. juli våknet jeg i 10 tiden og hadde veldig på følelsen at det kom til å skje noe når jeg sto opp. Jeg hadde noen tak om natten som fortsatte da jeg våknet. Da jeg sto opp kjente jeg etter en stund at de økte. Fikk samboer til å ta stellet av lillegutt, så gikk jeg i dusjen. Etterpå måtte jeg ringe mamma og pappa som kom og hentet lillegutt. Vi dro til føden kl 12. Da hadde jeg regelmessige, men ikke så veldig harde tak, med 5 min mellomrom.

Vi kom til sykehuset ca kl 13. De sjekket åpning som var 5 cm. Da jeg lå med ctg ved halv to tiden begynte de mer harde takene. Vi fikk en fødestue og jeg fikk bare spist en bolle (hadde ikke spist noen ting), så var det så intenst at de ville sjekke en gang til. Da var det 9 cm åpning. Rett etterpå fikk jeg pressrier, men jeg fikk ikke presse fordi snuppa lå for langt opp enda. Det var ikke noe godt å ha pressrier og ikke få presse. Etter en stund hadde hun kommet såpass langt ned at jeg fikk presse, men det skjedde ikke så mye da. Jeg fikk beskjed om at det var en vannblære som lå i veien og gjorde at ikke snuppa kom lenger ned. De tok vannet og da presset jeg to ganger så var lille ute. Hadde det vært opp til meg så hadde hun vært ute på et press, men jordmor holdt bokstavelig hodet til barnet igjen, slik at jeg ikke skulle revne så mye. Det var helt forferdelig å ikke kunne presse da, men jeg er veldig taknemmelig etterpå.

Kl 15.27 fikk vi møte vår vesle og vakre prinsesse. For oss verdens nydeligste lille jente. Hun var 46 cm og veide 2805 gram.
Det var en veldig grei fødsel, men ikke lik den forrige fødselen min.

< Melding endret av Nynne -- 07.08.2009 14:50:46 >

_____________________________
 
Lucas kom for 8 dager siden, og han kom fort. Fødeselen tok 1.5 timer. gikk med mensen murringer fra morningen, kl 1800 forvandlet disse små murringene seg til plutselig å være vondte rier, eg ringte jordmor 1815, kl 1830 var ho hjemme hos oss, sjekket meg og da hadde eg 4 cm åpning, me kjørte til ambulanse båten,(bur på ei øy) så enten ambulanse båt el ferje, og her skjønte jordmor at fødselen kom til å gå fort så noe ferje var ikkje aktuelt. kom ombord i båten, riene va no intense og hadde nesten ikkje pause mellom kvar rie.. havet var ikkje så snille med oss denne dagen, så det gynget godt, og eg blei ganske så kvalmen,(blir fort båtsjuk). dette gjekk heldigvis fort over ettersom riene var så sterk.. det å stå ombord i ein båt som vingler mens riene hyler gjennom kroppen var litt av en opplevelse,ikkje akkurat det kjekkeste. ca kl 1910 gjekk vannet, og eg kjennte at her må da pressast, og da gjorde eg, hodet kom ut på andre press, måtte vente på neste rie, så kom kroppen, og Lucas blei lagt opp på magen min.. på kaien sto ambulansebilen som skulle kjøre oss til sykehuset, blei frakta over i den og kjørt til sykehuset der eg blei sydd, og fikk lystgass, wiiii.. hadde foresten ingen bedøvelse under fødselen, det hadde eg ikkje me første mann heller..
Lucas var nr 8 som blei født på den ambulansebåten og fikk ambulanse strikkelue, skikkelig tøfft..
 
Ein kjapp, men j.... vondt fødsel..[:)]
 
Som dere vet så ble jeg satt i gang.. så på mandag kom jeg opp, var der rundt 11 tia.. da var det ctg og blodtrykksmåling.. kom en lege inn å satte den første pilla, rundt 12.. merka ikke noe.. lå der å venta på at tiden skulle gå... så rundt 6 igjen fikk jeg ny pille.. og det var ikke skjedd så mye.. livmorhalsen var kortere men ikke myk..
vi fikk beskjed om å vente til tirsdag for neste kur... samboer dro hjem og sov, så kom han tilbake... begynte å merke murringer i ryggen og der nede.. tenkte ikke så mye på det..
sto opp og da hadde slimproppen bestemt seg for å komme[:D]
klokka 11, fikk jeg to piller i slengen.. lå der i to timer igjen.. kjedelig.. etter det så gikk vi ned å kjøpte is og cola[;)] og da merka jeg at det var mer og mer vondt å gå.. men, jeg tenkte fortsatt at det ikke var noe.. klokka 6 kom en annen lege og sjekka ståa der nede.. og de to pillene hadde gjort så at vannet kunne taes.. :D 2-3 cm men fortsatt så var livmorhalsen litt hard... vannet ble tatt, merkelig følelse ja..
og da merka jeg definitivt at det var rier[:D] så da pakket vi sammen og tusla bort til fødestua[;)]
da var det ctg igjen og jeg nekta og fokusere på at det var vondt.. satt på sengekanten og sa til Christopher; distraher meg! Snakk med meg..
Jordmor kom inn å ga meg paralgin major.. og da kunne jeg slappe av litt bedre i hvertfall.. i 7-8 tia så var det vel 4-5 cm.. og riene haglet på.. jeg brukte aktivt lystgassen, selv om jeg følte meg litt lett og uvel, men det hjalp på ristinga.. skalv som bare det.. på den tida kasta jeg opp også.. kjempeekkelt, men følte at ting var litt lettere etterpå...
De begynte å styre med epidural, trodde vi hadde god tid.. hehe.. kom tilbake da var klokka 10, og da måtte jeg ta en blodprøve pga blodtrykket, var trombosytter eller noe... og når de da sjekka åpninga så var den nesten 9 cm..[8|] sjokka jordmor da ja..
men da følte jeg også at jeg måtte trykke, og det sa hun var greit... at jeg småtrykte litt..
så kom legen igjen, fordi de hadde mistanke om en liten stjernekikker... da hadde klokka nærma seg 12.. og jeg kunne presse.. jess..[;)] og nå følte jeg at jeg hadde mista kontroll over pusten, noe jeg hadde klart tidligere.. og det gjorde konstant vondt.. hjalp vel ikke at riestimulerende dryppet ble skrudd opp..
jeg følte det som at pressinga ikke hjalp.. og jeg fikk ikke lenger nytte av pausene.. så jeg fikk litt hetta på slutten..
når jeg endelig kunne se målstreken og lille gutt kom ut, så skjedde det så fort at jeg ikke skjønte noe som helst.. plutselig var magen tom[8|] og jeg hørte verdens herligste skrik.. lå der å sutra med skatten på brystet.. Christopher klipte navlestrengen, stolt far ja[:)] jeg var heldig, slapp unna med noen smårifter på leppene, og ett lite sting(pyntesting)..
fikk masse skryt for at jeg klarte det uten epidural.. og de sa at det var ikke rart jeg syntes det var vondt siden det gikk så fort.. jeg er glad for at det gikk fort, for det er nesten bedre å ha det helt jævlig i noen få timer enn å ha vondt i døgn...
Stakkars gutten min, hadde den blåe kulen på hodet fordi han stanga i bekkenet.. så ut som en amerikansk fotball.. [;)]
Samtidig som Adrian ble født så var det 3 andre fødsler.. hehe.. heftig natt for å si det sånn..
Han kom til verden 12.08.09 klokken 00.59.. 49cm lang, 3140g og 34cm rundt hodet..
 
På selveste termindato 12.08.09 kom min lille Leon til verden, her er min historie..

Klokken 02:00 våkner jeg opp og har utrolig vondt, har ikke kjent den type smerte før og skjønner at det er rier med en gang.. De begynner med ti minutters mellomrom, og etter en time er det fem minutters mellomrom.

Vi ringer inn til føden klokka 04:00 og hører hva vi skal gjøre, da riene kommer tettere og tettere var vel 4 minutter mellom riene nå. Jm på føden ber meg slappe av hjemme i noen timer til, og gå i dusjen for å se om det kan hjelpe litt for smertene.

Klokken 05:00 ringer vi inn på føden igjen, da jeg har kjempe vondt og står nå i dusjen hjemme for å lindre smertene med det varme vannet, det var deilig.. Jm på føden ber meg tømme varmtvannstanken, så kunne jeg føle litt på det selv om jeg ville komme inn eller vente litt lenger.. Jeg har så vondt at jeg bestemmer at det er på tide å dra inn på føden.

Klokken 06:00 ankommer vi føden og jeg blir lagt til registrering, jeg har sterke fine rier og lille gutt i magen har det bra. Jm sjekker så åpning og den var 4 tøyelige cm, og hodet lå langt nede i bekkenet.

Klokken 07:00 får jeg mini klyster, og samboeren min går å henter baggen og parkerer bilen. Etter klysteret merker jeg riene tar seg opp mer, og samboeren min må stå å gni meg på ryggen, det er vel nå ca 1-2 inutter mellom riene.

Klokken 09:00 til 10:00 ligger jeg i badekaret og har smerter fra helvete. Noen av riene varer opp mot to minutter, og jeg er kjempe sliten.

Klokka 10:00 blir jeg introdusert med lystgass, og jeg er i himmelen dette tar toppen av riene mine som nå kommer som haggel med 30sek mellomrom. Jeg har nå 6 cm åpning.

De tar vannet og setter en elektrode på hodet til baby og jeg har nå 8 cm åpning.

Klokka 12 har jeg full åpning, men hodet er ikke langt nok ned enda, så jeg må ligge på siden for at hodet skal komme seg lenger ned..

Klokka 13:00 må jeg presse, så samboeren min ringer på jm som kommer fort. Så tar det 14 minutter og lillegutt er ute..

Han fikk 10 på apgar score av jordmoren, og jeg var glad for at det hel var over..  Så ble jeg sydd i en halvtime etterpå. Men ikke noe alvorlig, bare mellomkjøttet som revnet og et sting innvendig..

Jeg er veldig fornøyd med fødselen min, selv om den var hard og jeg på slutten ikke hadde noe pause mellom riene. Jeg hadde nok valgt epidural hvis jeg ikke på forhånd hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ha det..
Når alt var ferdig fikk jeg endelig spist litt, hadde ikke pause nok mellom riene til å spise, men fikk i meg litt saft løpet av fødselen da..
 
Torsdag 6.august troppet vi opp på føden på SUS kl 07:15 for igangsetting (16 dager før termin) pga. stort barn.
Ble lagt på ctg med en gang og ventet på gynekologen som skulle sjekke ståa. Ctgen var fin og jeg fikk klyster mens vi ventet. Gynekologen kom rundt kl 8 og hadde da 2 cm åpning og nesten avflatet livmorhals, men hodet stod litt høyt så fikk en modningstablet. Måtte da ligge en time før jeg og sambo gikk oss en halvannen times tur. Dro tilbake til føden og sov litt, kjente da at jeg begynte få endel tak, sterkere enn disse maseriene.

Ble lagt på ctg igjn kl 12 og Klokka 12:30 kom gynekologen, var da 3-4 cm åpning så han tok vannet og koblet elektrode til babyens hode. Måtte ligge etter det pga hodet ikke var festet. Like etter vannavgang begynte riene ja, og ca kl 13 koblet jordmor til lystgassen. Det var en lettelse. Var litt trassig å måtte ligge for det lakk stadig ut fostervann og det klødde overalt nedentil. Ca 13:30 sjekket jordmor ståa igjen, hodet var da festet og jeg fikk opp å gå. Det var nå 4 cm åpning. Jeg måtte sånn på do og gikk halve føden rundt for å finne et ledig. På do kjente jeg at riene begynte å ta seg kraftig opp, og jeg savnet lysgassen...

Da jeg kom inn igjen på føderommet og fikk lagt meg opp i sengen igjen var riene forferdelig vonde og sambo var ltt overrasket. Jormor sa at det snart var vaktskiftet og at hun syns det var sååå dumt hun ikke fikk bli med på siste del av fødselen. Mens hun stod å sa dette, så hun at jeg hadde det VONDT. Hun sjekket ståa igjen og sa, ja her skjer det ting og det var da 7 cm åpning! Jeg begynte å kjenne pressrier, men fikk ikke lov å presse. Til slutt sa jeg fra at nå går det ikke lengre. Hun ba meg legge meg på siden og sjekket for åpning, 10 cm!! Akkurat da kom jormoren som skulle på kveldsvakt og første jordmor ropte på barnepleier. Jeg presset i 5 min og tulla var ute 14:45. Morkaka kom like etter, og jeg hadde ingen rifter, kun et lite skrubbsår.. :) Tulla var 4,1 kg og 52 cm, 36 cm rundt hodet. Så hun var stor til å komme 16 dager før ja, godt hun kom

Syns jeg hadde en veldig fin fødsel. Og har vært i knallform etterpå, var nesten merkelig å ha med seg tulla hjem, alt gikk så fort. Nå storkoser vi oss hjemme alle fire ;)
 
Fredag 14. August våknet jeg oppglødd ettersom min kjære hadde fått lønn og jeg gledet meg til en siste shopping økt før fødsel- tenkte jeg skulle handle inn det siste til sykehusbagen og ta en liten runde og titte ettersom jeg hadde bil den dagen. Etter jeg hadde dusjet og sto og stelte meg på badet la jeg plutselig merke til at trusa var blitt helt våt. Jeg tok på meg et bind og gjorde meg ferdig, satte meg i bilen og ringte en venninne. Hun insisterte på at jeg ringte føden ettersom det kunne være mulig vannavgang- følte meg litt hysterisk iom at det var så lite som kom, men fulgte rådet og ringte kk. Jordmoren jeg snakket med sa at dersom det ikke kom en dråpe mer skulle jeg ringe og konferere med dem på kvelden igjen, men hvis det kom noe mer i det hele tatt skulle jeg komme inn kl. 8 neste morgen på Obs posten for en sjekk.


Jeg følte meg helt fjern resten av denne dagen…..trasket rundt på et kjøpesenter et par timer og letet desperat etter shampo og balsam som jeg allerede hadde hjemme……..fikk ikke gjort noenting fornuftig. Til slutt forlangte min kjære at jeg kom innom jobben hans slik at han fikk kjørt meg hjem- han begynte å bli nervøs for at jeg skulle få rier mens jeg var ute og kjørte. Kom meg hjem og ringte mamma og ordnet med overnatting for Emilie ettersom vi sannsynligvis skulle tidlig på kk dagen etter. Resten av kvelden gikk med til å analysere hvorvidt vi hadde noe på gang eller ikke. Vannet kom fortsatt men så lite at jeg nesten ble flau for å ha ringt føden- tviholdt meg til kommentaren fra jm om at det tross alt kom noen dråper, men gruet meg litt til å møte på føden ettersom jeg så for meg at vi måtte komme til å snu i døren der oppe.
 
Satt klokken på ringing til kl. 0630 lørdag morgen men ble vekket av en mensmurring som ilte nedover i lårene kl. 6. Det var ikke vondt, men det var nok til at jeg våknet av det. Var selvsagt giret over at jeg skulle på kk, så ble liggende våken og 10 min senere kom en ny sammentrekning…….samme 10 min senere og ved den 4. sto jeg opp. Dusjet, sminket meg (!!!???!!!---kjempenødvendig!!) og gjorde meg klar- hele tiden med ca. 10 min mellom sammentrekningene som var helt tydelige. Jeg kjente en form for lettelse inni meg, ettersom det ikke kom noe mer vann- hvis dette var begynnende rier hadde jeg i hvert fall en grunn for å møte på føden.


Vi møtte på obs posten kl. 8 og ble møtt av en jordmor som startet samtalen med: ”Ja, vannet gikk kl. 10 i går?” Jeg svarte litt pinlig berørt at ”ehm- altså- jeg tror NOE av vannet gikk, men var ikke sikker sååååe…”….. ”Åh, så du vet ikke om vannet har gått!”……”Neeei…..MEN jeg har hatt mer eller mindre regelmessige ”rier” siden kl. 6 i morges!!!” (Med håp i stemmen…haha!) ….. Okei…… Så da skulle de i hvert fall få sjekket meg. Willy skaffet en kortstokk og vi satt og spilte kort mens vi ventet på legen. Mens vi satt der begynte sammentrekningene å ta seg opp og jeg ble helt sikker på at dette var begynnende rier.


Ca. kl. 11 kom vi inn til legen og han tok ul. Den viste at lillegutt lå med hodet i bekkenet, men ganske høyt oppe og han syntes det var litt lite fostervann der inne, noe som aldri har vært noe issue i resten av svangerskapet. Han kjente på åpningen min som han estimerte til å være 3-4 cm og så tøyde han meg litt. Det var så sinnsykt vondt i tillegg til at jeg ikke taklet å ligge på rygg så jeg spydde som en gris mens jordmor trøstet og unnskyldte meg siden det faktisk sto i journalen min at det å ligge på rygg var fælt for meg;) Hun forklarte også at det legen gjorde- altså tøyingen, kunne hjelpe meg litt i gang. Legen ble ikke klok på om jeg hadde hatt vannavgang, men det var i hvert fall en blødning der og han oppdaget flere separate vannblærer så det kunne absolutt ha vært en mulighet at 1 vannblære hadde gått, men at flere ventet på tur. Der lå i hvert fall 1 vannblære foran hodet til lillegutt som også forhindret ham i å synke lenger ned i bekkenet. Legen besluttet at jeg skulle bli værende utover dagen og at jeg kunne få klyster for å se om vi fikk fart på riene.


Ca. kl.13 fikk jeg klyster og etter dette begynte intensiteten i riene å sette fart. Vi fikk et rom og jeg tok en sparketest og riemåler. Riene slo svakt ut på testen, men de gjorde vondere og vondere etter hvert som timene gikk. Willy ble travelt opptatt av å ta tiden på hvor ofte de kom og hvor lenge de varte og informerte etter hvert jordmor om at de kom med alt fra 2 ½ min til 5 min mellomrom, og de varte alt fra 40 sekunder til 1 min 30 sek. Ikke minst måtte han holde hånden min på de verste riene og han sier i ettertid at han trodde jeg skulle brekke fingrene hans et par ganger, fordi jeg klemte så hardt! De neste timene er ganske tåkete ettersom jeg hadde så vondt og det eneste jeg fokuserte på var at jeg skulle takle smertene og puste. Legen kom innom igjen for å si at vi kunne dra hjem hvis det ikke var noe endring, men stoppet omtrent i døren da han så meg ligge som en pesende flodhest og ynke meg og besluttet igjen at ”jo da- da får dere bare bli for her er det ting på gang!”. De sjekket åpningen min igjen og det var ”kanskje 5-6 cm” og jeg tenkte FAEN heller- ikke mer???


I 17 tiden foreslo jordmor at jeg tok meg en varm dusj og at det kunne lindre litt på smertene- dette gjorde jeg og ble stående i dusjen i sikkert en halvtime hvor jeg spylte mage og lår med kokvarmt vann samtidig som jeg strevde for å holde meg på beina ettersom riene haglet på. Det lindret godt og innen jeg kom meg inn igjen på rommet kunne Willy fortelle at vi skulle få flytte inn på en fødestue. JIPPI!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Da nærmer vi oss noe tenkte jeg- klokken var da rundt kl. 18 og jeg så for meg et par timer til før lillegutt skulle se dagens lys.


Vi kom inn på fødestuen rundt halv åtte (ting tar tid) og fikk beskjed av jordmor der at babyen måtte få elektrode på hodet slik at de kunne følge ham litt nærmere. Hun kavet noe voldsomt med å få elektroden på plass og holdt på i evigheter, mens jeg trodde jeg skulle omkomme i og med at riene ingen ende ville ta og jeg måtte ligge i ro og bare tåle det! Vannet gikk 2 ganger (!!!) mens hun holdt på og hun konstanterte samtidig at det var ca. 7 cm åpning (jippi!!), så det ble jeg jo kjempeglad for! Endelig litt fremgang!! Maskinen kom med masse feilmeldinger som hun ikke skjønte noe av, så hun ble etter hvert veldig usikker. Hjertelyden til babyen var kjempefin, men maskinen signaliserte fra første minutt at lillegutt ikke hadde det så bra. Jm tilkalte til slutt en lege- en fantastisk, blid og beroligende ung dame som tok en ny ul og besluttet å skifte elektrode på hodet ettersom de ble enige om at kanskje elektroden satt feil og at det var derfor maskinen ga så rare meldinger. Ultralyden viste fortsatt at prinsen lå litt høyt oppe og da legen satt på ny elektrode sjekket hun åpningen igjen og hun sa følgende: ”Her er det ikke noe 7 cm altså- max 4!” Willy begynte nesten å le- han sa i ettertid at han skulle betalt mye for å ha fått ansiktet mitt på film idet hun sa det----hele verden falt jo sammen for meg og jeg tenkte at okei…….jeg blir liggende her till the end of time!” Er det mulig med noe senere fremgang eller??????????”


Den nye elektroden hjalp IKKE for maskinen meldte fortsatt at lillegutt ikke hadde det bra. Ettersom hjertelyden var helt stabil og ul viste at han hadde det fint, ville de ikke ta maskinen helt seriøst, men de fulgte selvsagt med på den og kunne ikke slå signalene helt fra seg. Jordmor ordnet med kateter på meg ettersom jeg ikke klarte å gå på do og hun trodde det kanskje ville hjelpe å få tømt blæren….det kjedelige var at i prosessen falt elektroden på babyens hode av og der måtte settes på en ny FOR 3. GANG------oh hell!!!!! Jaja……nå var riene så intense og jeg var så sliten at jeg sa til Willy at jeg ikke forsto hvordan jeg skulle ha noen som helst krefter igjen til å presse hvis og når den tiden kom! Jeg hadde også fått drypp, som nok intensifiserte riene en del. Tror jeg nesten falt bort et par ganger og midt inni en av de verste riene sier jordmor plutselig: ”Charlotte- du vet at du ikke trenger å lide sånn, ikke sant? Du KAN få smertelindring hvis du ønsker det!” Jeg våknet litt til og spurte hva jeg kunne få og hun svarte at hun kunne bestille epidural til meg og at det straks var vaktbytte og at hun kunne ordne det med en gang. Minutter senere kom to reddende engler inn døren- legen med epiduralen, samt jordmor på nattevakt- nemlig Rigmor, min egen jordmor som jeg hadde gått til hele svangerskapet! Hun skulle egentlig være teamleder denne kvelden, men byttet med en annen da hun hørte at jeg var der, slik at hun kunne være sammen med meg! SNILLE jordmoren!


Epiduralen ble satt av verdens hyggeligste lege, mens Rigmor støttet meg og strøk på meg. Jeg kjente nesten ikke sprøyten og effekten kom så å si umiddelbart. Etter minutter fikk jeg et nytt liv og alle tankene om at jeg ikke kom til å holde ut var borte som dugg for solen! Jeg spøkte og pratet og så frem mot neste fasen da jeg visste at NÅ måtte det hele snart være over. Det skulle imidlertid vise seg å dra ut i flere timer enda. Maskinen som registrerte lillegutts trivsel kom fortsatt med rare meldinger om at han ikke hadde det så bra. Rigmor spøkte etter hvert med at denne prinsen kom til å komme ut med mobilen i hånden ettersom han sendte så mange meldinger. I epiduralrusen slo det meg at prins OG iphone samtidig hadde vært litt av en bonus, men undertonen i stemmen hennes antydet at disse meldingene ikke var bare til å spøke bort og etter hvert ble lege tilkalt IGJEN. Etter hvert ble det også klart at en av grunnene til at lillegutt ikke sank bedre ned i bekkenet var at han lå feil vei. Dette var det Rigmor som la merke til da hun skulle kjenne på åpningen min og hun forsikret seg ved å tilkalle lege, som kjente og var uenig med henne og som til slutt tok en ny ultralyd for å avgjøre veddemålet. Rigmor vant og det ble fastslått at vi hadde med og gjøre en liten stjernekikker! Riene slo fortsatt ujevnt ut på måleren og epiduralen hemmet dem dessverre enda mer. De var med andre ord intense, men ikke effektive, så epiduralen måtte skrues en del ned etter hvert og smertene begynte å ta seg opp igjen. Dette med formål og håp om at lillegutt skulle skru seg videre nedover i bekkenet og havne riktig vei etter hvert!


Det ble snart langt over midnatt, fortsatt ingen baby og knappe 6 cm åpning. Jeg var utslitt, selv om epiduralen fortsatt tok av for det verste av smertene. Jeg hadde nå hatt rier i over 18 timer, blitt tøyd og bøyd- hadde ikke spist siden kl. 11 og hadde nesten ikke fremgang. Plutselig begynte legene å komme frem og tilbake veldig mye og der ble tatt en blodprøve av meg ”i tilfelle vi må iverksette noen tiltak”. Jeg spurte jordmor hvilke tiltak det var snakk om og hun sa at hvis den lille ikke snudde seg riktig vei snart og synker lengre ned, og hvis maskinen ikke slutter å melde, så måtte vi muligens vurdere et keisersnitt.


Til slutt kom legen inn for ørtende gang og han studerte skjermen nøye før han sa: ”Charlotte- denne maskinen har meldt fra om at den lille ikke har det så bra i timesvis. Grunnen til at vi ikke har gjort noe før er fordi vi ikke helt stoler på maskinen ettersom alt annet tyder på at den lille har det bra. Nå har imidlertid meldingene pågått så lenge og nå forverrer det seg litt, så vi kan ikke overse det lenger. Vi er helt sikre på at han vil ha det helt fint så snart han kommer seg ut, men nå er han stresset og vi beslutter derfor å ta et hastekeisersnitt!”


Nå var jeg så pumpet og jeg har heldigvis ikke noe sykehusangst og stoler på at legene og jordmor vet bedre enn meg, så alt jeg svarte var: ”okei” og det slo meg at jeg var minutter unna å møte den lille. Rigmor sa ”1-2-3” og så trykket hun på en knapp som utløste en høylydt alarm. Hun tok seg videre av min kjære mann, som forholdt seg med olympisk ro, strøk meg på pannen og smilte og sa at NÅ har vi ham snart!  Jeg ble kjørt bort fra dem og inn på en operasjonssal hvor der sto et titalls mennesker og ventet på meg. En stakk en kanyle i den hånden jeg ikke hadde en fra før, en gav meg et glass saltvann jeg skulle drikke, noen hang opp forheng, legen som hadde satt epiduralen skrudde den opp og pratet til meg hele tiden- han strøk på meg med en våt bomullsdott og spurte om jeg kjente den som kald eller varm- på armen var den kald, på magen varm- og han forklarte at der jeg kjente det som varmt kjente jeg ikke smerte.


Et par minutter senere kom Rigmor og min kjære Willy inn i rommet og like etterpå kjente jeg et par små røsk i magen før vi hørte rasende babyskrik på andre enden av forhenget! Tårene fosset da legen ropte: ”For et vakkert barn” og gratulasjonene hørtes som ekko i veggene mens jeg og Willy gråt ut alldeles lettet, utslitt og overlykkelige. Sekunder senere fikk jeg kysse den lille prinsen min og kjenne ham på brystet før de tok ham ut for å vaske, veie og måle ham. Fikk ham tilbake etter en stund og fikk ham lagt oppå meg lenge og morslykken fikk strømme gjennom meg.


Det at å føde som andre gangs skulle gå mye raskere og lettere ble en myte for meg, men det som er helt sikkert er at det var SÅ verdt smertene, timene og jobben. Det å bli foreldre er det største i hele verden og vi er nå verdens lykkeligste tobarns foreldre til verdens vakreste barn!

VELKOMMEN TIL VERDEN, VIDUNDERLIGE SEBASTIAN, F. 16.08.09, KL. 02:10. L: 52 CM, V: 3550 G.
Tusen takk for at du ville lese!
 

Ca. 1 time etter forløsning.
 
Da skriver jeg min fødselshistorie her, som ble litt annerledes enn forventet. Men alt gikk bra tilslutt :)
 
    Dagen da Aaron måtte se dagens lys ,6 uker førtiden      
 
17 juli begynte jeg å bli litt utolig for spiren. Han har aldri egentlig sparket noe særlig mye, men jeg har kjent han litt hver dag (nevnt dette til lege og jordmor flere ganger at jeg var bekymret for at han ikek rørte seg ne særlig, men de bare avblåste det hver gang). Vi kjørte hjem fra ferie hos svigers den dagen (bor noen timer med bil unna her). Skulle egentlig være der over helgen men så skulle snuppa mi til far sin den fredagen, så da ble det tiligere.
Uansett, så kom vi hjem den kvelden å jeg stupte i meg masse sjokolade og Cola for å fålillen til å reagere, men neida. vi gikk å la oss i 12 tiden, å det var på kveldene han pleide å sparke litt mer, men kjente ikke noe da heller[X(] sa ikke noe til mannen for ville ikke bekymre han heller.
 
Neste dag kom, å vi hadde planlagt shoppingtur for å handle inn siste rest til lille'n. Min kjøre's datter var hos oss den helgen. Men på morgenen så var det heller ikke noe livstegn til lille, å nå kjente jeg en sterkere følelse enn tidligere på at noe var galt, så jeg ringte føden å en hyggelig jordmor sa at hun ville ha oss inn på sjekk. Da fortalte jeg det til mannen som ble stressa å litt irritert for at jeg ikke hadde sagt ifra tidligere, men ok. Jeg gikk å ordnet meg, tok meg god tid, for regnet med det skulle bli som de andre gangene, en sparketest å så sendt hjem igjen. Mannen ordnet slik at min søster ble med å skulle være med dattra hans, slik at hu ikke skulle vite at vi var litt redd å sånt.
 
Vi kom på sykehuset ca klokka 11, å ble der møtt av samme jordmor som jeg prata med på tlf og hun var kjempehyggelig og borforklarte ikke at det var lite bevegelse med at det var vanlig å alt slikt, men satte igang med sparketest. Lå der å hørte hjertelyden hans, å med den greia i hånda som jeg skulle trykke på ved hvert spark... tiden gikk... så fikk jeg ett glass med sterk saft.. tiden gikk enda mer,, kl 1130 kom jm inn å så på registreringen , å likte ikke helt at den ikke rørte seg , men hun snakket rolig, å jeg måtte snu meg over på den harde benken (auauauau bekkenløsning og snuing[&o]). etter jeg hadde snudd meg på begge sidene så tok jm
å rista noe vannvittig på magen min (så inni H***** vondt, for damen var sterkere enn hu så ut til å være). Da ble vi bedt om å gå å spise lunsj å slikt, for å se om det fikk han til å våkne. Gikk å spiste sammen med søster å mannens datter. Fprtalte henne at vi skulle opp å snakke md damen igjen ( var veldig bevisst på at hu ikke skulle vite hva som skjedde).
 
Så gikk vi opp igjen , og ble lagt på den harde benken igjen, på siden denne gangen- Hjertelyden dunket, men sparkene uteble. Kjente noe, men er i ettertid usikker på om det var luft eller spark faktisk.. somsagt, så var ikke babyn vært noe aktiv i det hele tatt i svangerskapet. Fikk sterk saft denne gangen og, og damen tok "vekk-opp-baby-grepet" som hun kalte det, men nei , ikke noe forandring.Lå der nesten 50 minutter. Så hun sa rolig at hun skulle konfrontere legen med dette. Hun merka vel at jeg ble litt bekymra å hun sa at ungen sov nok ,men hun ville sjekke med legen . Tror ikke det tok 5 minutter før hun og legn kom inn igjen å sa at vi skulle ta UL, men jeg måtte bare slappe av.
 
Kom på UL ca klokken 13. Der lå babyn vår, men eneste som rørte på seg var hjertet, og såvidt brystkassen ( ett helt forj** syn [:(] skal nevnes at jeg har vært med ei når hun fikk bekreftet at babyn hennes i magen var død, så har sett lignende før, så det var hardt). Legen undersøkte babyn, å så undersøkte hun blodgjennomstrømmingene. Hun var litt usikker virket det som , men sa jeg bare måtte slappe av . Men hun gjentok at de skal ikke ha soveperiode så lenge som det . hun og Ristet ogherjet hardt med magen , men nukk tegn til bevegelse enda[:o] Så trakk hun ne buksen min litt mere å så målte hun gjenomstrømmingene via lysken min (hun forklarte hvorfor, men jeg kan ikke påstå at jeg husker hva hun sa). Etter det så sa hun at dette måtte følges med på , å ett alternativ kunne være KS, men jeg skulle bli lagt inn på observasjon, å jeg måtte okke være redd , dette gikk bra. Fra der gikk jeg som en robot. husker ikke så mye men skriver det jeg husker.
 
Etter dette ble vi vist til ett rom, å så ble vi stående alene litt. Jeg begynte å gråte. Etter to minutter kom JM inn, og spurte meg om jeg var informert om hva som skulle skje nå. Jeg vet hva som kan skje ja, svarte jeg da. å da sier hun "Det blir KS nå, du blir kjørt opp om 15 minutter. Så gikk hu ut for å hente folk som skulle klargjøre meg, både jeg og mannen gråt litt, for skjønte jo at babyn ikke hadde det bra. Han gikk for å informere min søster å ringte hans datter sin mor slik at hun kom å henta jentutta, å da kom legen inn å forklarte meg litt. At baby'n ikke hadde det bra inni magen min nå, å at de vill eikke ette igang fødselen for det kunne ta flere dager å det var for lenge, babyn hadde ikke så god tid[:(] så var det barbering og insetting av kateter og kanyler å alt det der, å så ble man kjørt opp på operasjonssalen .
 
Der oppe satt de spinalbedøvelse(eller hva det heter), å jeg mista følelsen i bena og oppover, svært spesiellt. Mannen kom etterhvert inn, så gla for at han fikk være med. Så hang de foran trekket, og sa at de startet. Jeg kjente ikke det. Å sp ble jeg kjempekvalm og merka selv at jeg snøvla å prata om alt mulig rart som ikke hang sammen, så da hadde jeg visst ett blodtrykksfall, men det ordna de fort. Svært flinke damer som stod sammen med meg og forklarte alt som skjedde, å plutselig hørte vi en surklelyd og så sa de at nå kommer de til å ta ut han, å så røska det litt, å litt mer surklelyd å etter litt hørte vi ett kraftig skrik før det ble stilt igjen. "det er en gutt" hørte jeg, å jeg bryter ut "HÆ"? TUILLE DÅKK?"[8D] å tårene rant. Så kom de bort med han så jeg fikk en liten kos av han før de gikk ut med han , å mannen ble med dit. Jeg lå å grein litt, å ble sydd igjen.
så kom mannen inn igjen. jeg trodde han var der for moralsk støtte igjen, men i ettertid har han fortalt at når de skulle til å ta med gutten ned på avdelingen så hadde en av de andre reagert på hudfargen hans, å da ble det fart i sakene , og mannen ble sendt ut derfra[:o]
 
Etter noen  timer kom jeg ned fra observasjonen, og fikk rom på barsel. Da fikk jeg mere beskjed om hvordan ting stod til med gutten. Å det var ikke positive beskjeder man fikk . Han var svært dårlig å det var snakk om å legge han i respirator å sende han til st.olavs[:(]Han ble lagt på Cpap inni kuvøse fordi han hadde veldig dype inndragninger , å de fant vann på lungene, pluss at det var endel andre ting som også feilte han da, men jeg husker ikke. kjempefælt å ligge der å ikke kunne gjøre noe.
Helt ærlig så husker jeg ikke så mye mere derfra, men etter noen dager snudde han ivertfall helt om, å det oppholdet på kuvøsen som ble spådd å vare ivertfall til min termindato 26 august, det varte bare i 2 uker[:D] å nå vokser lille Aaron og har det bare bra [:)] 
 
Så det var hardt mens det stod på , men godt å tenke på hvor bra det gikk. Legene har jo og sagt at hadde vi ventet ett døgn til så hadde vi mistet aaron[:(] men det gjorde vi ikke, å jeg takker høyere makter for at han klarte seg ,  å nå koser jeg meg hjemme med de to deilige barna mine, å dattra til mannen annenhver helg da [:)]
 
 
*snoker fra juniforum*

Du får meg til å grine, Malin! :( Ufattelig trist men fin historie:')
 
Her er min fødsels historie
 


I over en måned hadde jeg maserier og falske alarmer, så når det først skjedde hadde jeg ingen tro på det. Det begynte på søndagskvelden med samme type rier som jeg hadde hatt lenge, men likevel så var det noe med dem som fikk meg til å lure.. Så jeg satt oppe for å se om det utviklet seg.. Men i fire tia på natta var jeg så trøtt at jeg tenkte at jaja.. jeg kunne jo legge meg å se om jeg fikk sove, og om jeg ville våkne opp til sterkere rier eller ei..
Jeg fikk sånn halvveis sove.. Mannen sa jeg hadde ligget å stønnet og oyet meg i søvne, så rier hadde jeg hatt.. Og klokken halv syv om morgenen våknet jeg til ei kjempevond ri..
(Jeg har ei venninne som hadde så lyst å være med mannen å meg på fødselen, og med tanke på at han ikke snakker norsk enda, og at det kunne bli dramatisk på føden for en som ikke forstår språket, så kunne hun være god å ha. Hun går under Saga99 her på BV forresten.. Termin i desember..)
Jeg tenkte at det måtte jo være så typisk om det hele startet på første skole dag for både mann og barn.. Vi sto opp, og jeg syns nå disse riene kom merkelig ofte.. Og mannen ble nå usikker på om han burde gå ifra.. Men jeg sa til ham at det sikkert ikke var ekte, men skrev nå et brev til lærerne hans om at han måtte få ha mobilen framme i tilfelle jeg måtte tilkalle ham.. Jeg kontaktet Saga99 og forberedte henne på å ta seg fri fra jobb for å komme å telle rier om de ble sterkere.. Jeg fikk flere sterke rier mens vi snakket i telefonen, og hun mente dette var ekte og bestemte seg for å komme med en gang. Jeg trodde fremdeles ikke på dette her..
Men så snart vi la på telefonen følte jeg de ble merkelig sterke og kom merkelig ofte, så jeg ringte til ei annen venninne i gata her for å være med meg til saga99 kom.Jeg hadde flere rier på over to minutt og begge venninnene maste om at nå måtte vi ringe å få hjem mannen og komme oss på sykehuset.. Men jeg var i totalt fornektelse.. Hadde kjempestort håp, men var overbevist om at det snart ville slutte slik som alle de andre gangene hehe.. Men i 10 tiden ringte ringte saga99 til ham, og sa fra, mens jeg lå der å protesterte.. Og jeg protesterte visst så høylytt at han ble værendes på skolen.. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg skjønte at nå er det så vondt at han må komme..
Så jeg ringte mannen selv til ham å sa: Kom hjem nå! Hehe.. Er du sikker spurte han og jeg sa ja.. Han kom hjem og vi gjorde oss klar til å dra..
Vi var vel ikke på føden før i halv tolv tia fordi jeg protesterte sånn.. Hadde så utrolig vondt, og rier hvert minutt men fremdeles i fornektelse.. rart..
Riene var så sterke, lange og ofte da jeg kom inn at jeg fikk fødestue med en gang.. Jeg var bare takknemlig for å slippe undersøkelses rommet med CTG og hele greia..
Kom opp i føde senga og var snar med å hyle ut alt jeg ville ha.. Badekar, lystgass, og epidural.. Og hva mer de hadde å tilby.. Badekar var det ikke tid til for jeg måtte ha epidural med en gang sa jordmor. Jeg hadde 5 cm åpning da jeg kom inn.
Mannen var vettskremt mens Saga99 syns det var kjempespennende og gliste vel stort sett hele tiden hehe..
Anesesti teamet kom, og epiduralen skulle settes.. Men fytti rakkeren så vondt det gjorde! Du å du, så de pirket og styrte på bak i ryggen der.. Så viste det seg at pga jeg har en tattoering i korsryggen så måtte de prøve å stikke utenom den, og dermed stakk de feil plass, og brukte for kort nål, og rør, og måtte tilkalle en annen anesesti lege for å gjøre det på ny.. Nei huff så vondt det var.. Det skulle normalt ta to minutt men de brukte over tyve minutt.. Det viste seg og at han første som stakk meg var student ennå.. og med hylene mine så ble jo han og nærvøs
Og dermed gjorde han feil.  Den andre anesesti legen kom og han var heldigvis rask og effektiv.. Fikk ikke med meg så mye av det de snakket om, men fikk med meg at han sa til jordmor at hun bare kunne gi meg en bonusdose etter tyve minutt om jeg trengte det..
Minuttene gikk og gradvis forsvant riene.. og etter 15- 20 minutt var de helt borte. Gud så takknemlig jeg var der og da for en pause fra alt..
Jordmor forlot rommet, og saga99, mannen min og jeg var alene og begynte å få det riktig så koselig der.. Flirte og lo..  Jordmor kom innom et par ganger og spurte om jeg hadde fått rier igjen, og jeg sa nei.. ingenting her..  Ettersom timene begynte å gå, begynte jeg og å lure på hva som skjedde nå.. og når Jordmor kom inn igjen sa hun at hun skulle ta vannet for å se om det hjalp på litt, og hvis ikke, sette meg på drypp for å fremkalle riene.
Hun tok vannet og sjekket åpning. Og sa ja du har tydeligvis hatt rier for du har 9 cm åpning nå.. Jeg ble helt paff, for jeg hadde jo ikke kjent noen ting..
Vi lo og synes jo dette måtte jo være en himmelsk fødsel hehe.. Mannen var jo vettskremt, til tross for at jeg ikke hadde noen smerter, var i godt humør og bare slappet av.. da lo vi igjen og sa til ham at han bare skulle visst hvor lett han hadde sluppet unna hehe.. Så tikket det en sms inn i fra mutteren som nå syns det hele begynte å dra ut i tid, og begynte å bli bekymret, og at jeg måtte ringe så snart det var over.
Så jeg fikk det for meg at jeg måtte ta en telefon til henne der og da..
Jeg ringte. Og hun svarte spent halloooo.. Jeg sa bare ”Ja, han er ikke ute ennå..” Hæ sier hun.. Ja sier jeg og ler.. Og jeg hørte på stemmen hennes at hun ble forvirra, og jeg lo og sa: ”Ja vil du tro meg om jeg sier jeg har full åpning nå?”  Hun: - Hæ?? Ja men hvordan i all verden klarer du å ringe til meg da? Igjen lo jeg, og forklarte at, jo.. disse anesesti legene hadde visst gitt meg en for stor dose, så jeg var så å si lammet fra livet og ned.. Trodde riene hadde stoppet, men så hadde jeg hatt dem hele tia uten å kjenne de.. Mutteren ble bare mer nervøs, og sa at dette var jo ikke normalt.. om det ikke var farlig og hvordan skulle jeg da få ut gutten osv.. Men jeg forklarte at de ville fremkalle vonde rier om jeg ikke ville klare å presse han ut selv. Så kom jordmor inn igjen og jeg måtte legge på..
Litt mer tid gikk og jeg kjente at det trykket på nede, men ingen smerter. Jordmor spurte om jeg ville presse. Jeg sa at jeg kunne presse om jeg ville men følte ikke at jeg måtte liksom..
Og så begynte pulsen til lillegutt å synke og et nytt team med jordmødre og lege kom inn i rommet, og fant ut at det hastet med å få lillegutt ut nå.. Jeg hadde hatt drypp en stund nå for at jeg skulle kjenne pressriene litt, men kjente ikke særlig. Dryppet var da på 75. Og så sa en av de nyankomne i rommet til jordmor at hun skulle sette dryppet til 200.
Og så sto flere av de klar til å legge seg over magen min samtidig for å få han ut.
Bare det var så nifst for meg, at jeg satte i noen kjempe press selv når jeg ikke hadde pressrier.. Ble jo redd selv og ville ha han ut fortere enn svint.. Presset meg både gul, blå, grønn, og rød, i ansiktet, men når en ikke kjenner smertene som en skal, så er det ikke lett.. Det gikk på ren viljestyrke.. Jeg hørte jordmor si: ja nå ser jeg hodet.. Jeg tenkte Puhh.. hun bare lyger.. det er bare noe hun sier for å få meg til å fortsette pressingen.. hehe.. ( mannen hadde fått streng beskjed om å holde seg oppe med mitt ansikt, mens saga99 sto å kikka der nede og forklarte) Så etter en stund sier saga99 at hun og så hodet, og i samme sekund sier hun hodet er ute.. Da trodde jeg på det, og tenkte at pressrie eller ei.. nå gjelder det bare å presse til han er ute.. Og Vips så var han ute.. Jeg satt meg litt opp for å se han, og begynte å stortute og skrek ut ååhh: Han er jo bare helt perfekt!! Og gråt som en unge hehe..
Trykketiden var på 14 minutt. Han var ute kl: 16.14. den 17 august 2009. Veide 3530gr, 48 cm lang og H.O på 36 cm. 
Vi snakket om denne epuduralen igjen og lurte på hvorfor den ikke hadde hatt noe effekt de 2 forrige svangerskapene mine.. fikk jo ikke svar.. men kom vel fram til at om alle hadde fått en fødsel som dette så hadde vel folk fått 20 unger hver minst..
Saga99 sa selv at hadde hun ikke vært med på fødselen og selv sett at jeg ikke hadde vondt osv, så hadde hun aldri trodd meg.. Og det skjønner jeg, for jeg har selv ikke trodd på dem som har sagt de har hatt smertefri fødsel..
Himmelsk fødsel er alt jeg kan si hehe.. Men jaggu så har jeg fått det igjen etterpå.. Fikk spinal lekkasje etter epiduralen og måtte ha boodpatch.. Så korsrygg problemer etter bloodpatchen, så disse sammentrekningene..etter riene, så brystbetendelse i ene brystet..  Uken etter fødselen har vært et rent Helv.... Og nå.. lenge etterpå kommer den der bankingen nedentil.. Sydde ikke mye, hadde bare en overfladisk rift lenger bak. Men lurer på om det ikke er det jeg har begynt å kjenne nå.. men jaja.. En kan jo ikke slippe helt unna.. Etter en sånn fødsel så kan jeg ikke klage.. 
Leon Ilyas kom mandagen og fredagen fikk vi reise hjem..
 
 
hadde termin 31 juli og hadde etter mye overtalelser fra svigerfamilien planlagt langhelg til kristiansand 3 uker før termin.
mandagen før me reiste var eg hos jordmorå og det var 2 cm og det var moden..men ein kan jo vær moden lenge før det egentlig skjer noe [:-] eg og jordmorå spøkte også litt om fødsel i kristiansand.

dagen me skulle reise beygynte eg å pakke og styre. leverte gutten i barnehagen for noen timer bare. begynte å kjenne litt vondter ein gang i blant. kjentes ut som ein mild versjon av rier. har aldri hatt kynnere før,verken i forrige svangerskap eller denne så eg begynte å lure litt på om det kunne være noe på gang. men så var det 3 uker før tidå og forrige gang fekk eg jo 4 dager etter. dessuten så var det så svake vondter og de kom sjeldent. trudde derfor at de kunne være forberedelses kynnere. ringte ei vennine og hørte på bv og det virka som om det var det det kunne være. ville heller ikke ødlegge noe ferie tur og vondtene begynte å gi seg så derfor drog vi som planlagt avgåtde i 15 tiden. med svigers i baksetet og heile pakka.

kom fram på hotellet i kristiansand i 22 tiden. møtte svigerinna mi og hennes familie og eg var bare heilt utkjørt. hadde ikke hatt noe vondt i bilen men var bare klar for sengå. blei ikke soving før 1 på nattå for 2åringen min ville ikke legge seg!! kjente eg hadde lavere terskel enn vanlig og var skikkelig sur!!!! på natta blei eg vekt av og til av disse "forberedelses kynnerene" som eg på fint kalte de for. mellom de så sove eg jo som ein stein. i 6 tiden på morningen var det slutt på nattesøvnen for "kynnerene" kom kver tiende minutt og begynte å gjøre vondt! eg låg der drit stressa og prøvde å ikke lage ein lyd for å ikke vekke guttungen. etter ein time måtte eg vekke sambo. forklarte han situasjonen. kunne virkelig ikke forestille meg at det kunne være noe på gang allerede.

i 8 tiden døypte eg kynnerene til rier [8D] ville ha meg ein dusj men fikk søren ikke til det eingang. guttungen satt på golvet og lekte mens han sa "mamma har vondt i magen sin hu" stakkars liten. hjalp heller ikke at hotell rommet var 4 kvadratmeter [8D] med 3 min mellomrom og med 50 sek varighet måtte eg la sambo ringe sjukehuset. eg var livredd for å lage oppstyr på ferien og at det var falsk alarm osv.. alltid redd for å være til bry eg. me fekk beskjed om å komma på sjukehuset for undersøkelse. leverte guttungen på hotellrommet til svigerinna mi og kjørte avgårde. sambo måtte få forklart veien av broren i tlf som er kjent i kristiansand. eg satt og pusta og peste på sidå av og gubben kjørte på rødt lys og greier.

var framme på sjukehuse ca klokka 09. jordmora undersøkte og sa"her er det 5 gode cm.. her er det fødsel ja! og dette kommer til å gå fort". hjelpes tenkte eg. eg får vel ikke tid å få epidural da. var det einaste eg tenkte på. fekk lystgass på fødestua. lenge leve lystgassen sie bare eg. riene var VONDE men de varte ikke så lenge. "takk gud".

klokka 10 hadde eg fått 6 cm og hode hadde seget skikkelig langt ned. hu lurte meg jo først med å si: "oioi her er det klart" og eg rakk så vidt juble før hu beklagte seg meg at det var visst bare 6 cm allikavel. endte da med litt akupunktur istdenfor. noe eg syns e dritvondt!! hehe[;)] kver gang eg fekk ei ri så drog i tak i hånda te sambo, og han satt bare der å gliste det drittsekken.. [8D] akkuratt som forrige fødsel. fekk tlf fra svigers. guttungen va i dyreparken og koste seg.

klokka 11 var det fortsatt 6 cm så hu bestemte seg for å ta vannet. svooooosj sa det og DER kom helvetesriene som eg huska fra forrige fødsel. men eg kan ikke klage for eg fekk bare to stykk. men reiv nesten av armen te gubben da mens eg peip "hjelp meg". så var det bare å presse på! og 11.24 kom Tristan ut! blå i trynet men nydelig som få. og da blei det jaggu meg ein sørlending, 3 uker før tidå men 3510 gram og 49 lang.

jordmorå syns det va stas i heimen at me va turister og det samma syns resten av barsels avdelingen virka det som. men like godt at me reiste for at det var ikke jordmor vakt i sauda den helgå i tilegg te at eg måtte låge i sjukebilen og kavt i 2 timar og det var min største mareritt på forhånd!
 
hei igjen jenter!

tenkte kanskje det var på tide å fortelle min fødselshistorie nå, Max er blitt 8 dager gammel og vi storkoser oss her hjemme:)

det begynte egentlig på selve termindatoen, mandag 17.august. jeg gikk hele mandagen og tirsdagen med modningsrier og det kom masse seigt rosa slim hver gang jeg var på do.
Mange ganger satte jeg meg ned for å telle minutter og rier, men de ble liksom aldri sterke nok, varte ikke lenge og dabbet av hver gang jeg la meg nedpå..

på onsdag 19. august tok jeg det med ro og sov ganske lenge på morgenen. var blitt veldig slitsomt med disse modningsriene og jeg var så sliten så sliten..

så rundt litt sånn på formiddagen begynte de igjen disse forbanna modningsriene...jeg gråt og var ganske så frustrert, ringte jordmor og ba henne om råd, nå ville jeg ha babyen ut!!
hun ba meg kjøpe meg et miniklyster (microlax) og se det an utover kvelden, så skulle jeg komme innom henne imorgen og bli strippa igejn om ingenting skjedde...

vel, noe skjedde...jeg satt ca en time på do og fikk tømt meg skikkelig, (hadde nok vært noe forstoppelse på gang ja...)

jeg fikk stadig vondere og vondere sammentrekninger, de kom med ca 5 til 10 min mellomrom, men varte bare i 30 til 40 sek. jeg skreiv inn her om akkurat dette, fordi jeg syntes disse riene begynte å bli nokså vonde å puste seg igjennom.
jeg tok tiden og skreiv ned hver rie og tilslutt var det 3-5 min mellom hver, men de varte liksom ikke mer enn 30 sek, så jeg trodde egentlig dette bare var JÆKLA vonde modningsrier enda

fikk svigermor til å komme å passe barna i 11 tiden på kvelden, for nå var det så vondt at jeg ville iallefall inn på sykehuset for en sjekk, tenkte seriøst at jeg ville bli sendt hjem igjen, så jeg tok det ganske så med ro..

jeg og mannen min kom inn på føden, og ble tatt inn på et undersøkelsesrom der der de målte rie-aktivitet og babyens hjerteslag. JM sjekket meg og jeg hadde da 2 min mellom hver rie..(varte fremdeles bare i 30 sek) og jeg hadde 4-5 cm åpning!!!

dum som jeg er spør jeg jordmor om dette betyr at jeg er i fødsel??? eh..ja ler hun, du blir mamma om noen få timer du

jeg fikk epidural, for nå var det så innigranskauen vondt at jeg lå å ropte Nei!! Nei!! Nei!! for hver ri som kom...
epiduralen ble satt og jeg kom til paradis, stod på siden av sengen fra klokken 01 til klokken 04 for babyen lå så høyt oppe..
klokken fire tok de vannet og da begynte det etter en stund å gjøre veldig vondt igjen...
lå med lystgass og pustet og pustet og var veldig konsentrert..husker ikke veldig masse akkurat mellom kl 04:30 og til ca kl 06, jeg lå bare og pustet inn lystgass og var visst en veldig flink fødende ble jeg fortalt av jordmor

jeg var blitt noe hoven inni der, så jeg fikk ikke lov å presse da jeg fikk pressriene, og det var ganske så forbanna vondt å ligge der å ikke kunne presse...fikk instruksjoner av jm om hvodan jeg skulle puste...noe som hørtes ut som et brøl fra en elgokse i brunsttida for at jeg skulle la være å presse...det hjalp at jm brølte sammen med meg..


kl 07:25 fikk jeg endelig lov å presse og etter nøyaktig to minutter kom lille Max ut og ble lagt oppå magen min

alt i alt en fantastisk fødsel, jeg fikk ikke en eneste rift!!

vi reiste hjem dagen etterpå og nå koser vi oss masse med en fantastisk herlig gutt

Vår kjære lille Max 3600 g og 48 cm

_____________________________
 
Limer den inn her jeg[:D] (hadde egen tråd)

Jeg har heile tida sagt at Trym kom til å bli født natt til 07. august.Derfor hadde jeg et stort behov for å være "organisert" denne dagen.

Min mor som egentlig skulle passe dei 2 eldste under fødselen,var i Oslo med min søster som var innlagt på sykehus (Chriz på oktoberforumet).
Siden jeg har hatt styrtfødsler tidligere og samboeren var på jobb denne uken (2 mil unna), ringte jeg min x-mann og hørte om han kunna ha våres 2 barn fra torsdag 06.06 til lørdag 08.08
FOR JEG SKULLE FØDE ILØPET AV DISSE DAGENE.... det var greit for han

Jeg har igjenom hele svangerskapet hatt kraftige kynnere og rier.
Men siden det nærmet seg termin og samboer var 30 min unna med bil OG at han måtte få noen til å komme å jobbe for seg om noe skulle skje..
- så avtalte vi at jeg skulle sende melding så fort jeg hadde antydning til rier så han fikk varslet "bakmannen" om å være i beredskap..(han jobber på bar)

Torsdag den 06.08
Vaskedama kommer klokka 15.00
Samboer drar samtidig på jobb
X-mannen henter barna klokka 16.00
Vaskedama er ferdig 17.15
Jeg får da dagens første kynner...
hun sier: ja, du skal vel føde no når huset er vaska
Jeg bare flirer og sier at det bare er en kynner
Vaskedama drar og jeg går på kjøkkenet og tar meg et pizzastykke
Når jeg er nesten ferdi å spise det får jeg dagens første rie
Som avtalt sender jeg for første gang i svangerskapet meld til min kjære: rie
Jeg spiser opp og kjenner jeg må på do

Å der var det blod
Slik startet min første fødsel i 2001 (den begynte med dotur og blod litt over klokken 08 om morgenen og jenta var født klokka 13.35)
Jeg regnet derfor med at dette kunne ta noen timer siden det var 7 år siden siste fødsel (august 2002, styrtfødsel).

KLOKKA 17.30
Jeg ringte samboer og sa at han måtte begynne å organisere noen andre til å komme på jobb og at han måtte komme hjem.
Sa at jeg trodde det kunne dra litt ut og at det ikke var hastverk

Så ringte jeg føden.
Sa fra at siste fødselen min var styrtfødsel i 2002, men at denne startet som første fødsel i 2001 og at det kansje drog ut litt..
Jeg ble registrert og det var bare å komme når jeg følte meg klar.

Riene kom tett dei: 2- 3 min mellom dei og dei varte i 90 sec
Men dei var ikke "vonde" nok
Les: jeg brettet klær, la på plass klær, tørket ferdig støv på barneromma, dusjet, klipte negler, lakket negler, flettet fiskeflette på meg selv...osv
Du har ikke vonde rier når du klarer dette!!

Kjæresten kom inn døra litt over klokka 19
Jeg skulle til å sminke meg..(noe jeg egentli gjør sjelden..)
Han tok tida på riene mine og ble bekymret..
Dei varte i over 2 min og pause på under 1 min....
MEN JEG HADDE IKKE VONDT NOK!!
Så jeg sminket meg
Pusset tennene (han tok bilde av meg klokken 19.15, da satt jeg på facebook med tannbørsten i munnen og skreiv:"reiser på føden i løpet av kvelden"

For jeg HADDE IKKE VONDT nok!


Å gud han maste: kan vi dra no?? kan vi dra???
Dette var hans første og mitt 3. barn.....
Jeg hadde LITT mer is i magen en han
"Gidder ikke være lenger på sykehuset en nødvendig", gnalt jeg
Og peste frem og tilbake over stuegulvet og hadde fremdeles ikke vondt nok!

Men så hadde jeg plutsli LYST til å presse, måtte ikke, men hadde lyst for det føltes mer behageli
OBS!! tenkte jeg, tenk om det gå litt for fort..hmm..

"ok, kjære, om jeg får ha med meg pcn utover skal jeg reise på føden no"
Har aldri sett mannen reagert så fort før Ut i bilen og kjørte

Vi var ikke engang pasert postkassa vår før jeg sa: gi bånn gass på langstrekkene!
(han hadde fått beskjed, for ikke å snakke om opplæring i hvordan han skulle kjøre denne dagen:SAKTE OG FORSIKTI!)
Vi har heldigvis bare 1 mil til sykehuset.

Halveis på veien kjenner jeg at kroppen er klar til å presse
Jeg ringer føden, forteller at jeg er på vei og at jeg vil presse
Hun svarer på tlf: IKKE PRESS!! PUST SOM EN FLODHEST, MEN IKKE PRESS!! BE MANNEN DIN KJØRE STRAKE VEGEN, VI MØTER DEG I MOTTAKELSEN!


Har aldri knepe så lenge før.. og var sjeleglad når vi stoppet i mottakelsen og der stod en rullestol og ei seng og ventet på meg OG 4 PERSONER..
Gubben var på veg ut av bilen for å hjelpe meg, men jeg ba han om å skynte seg å parkere bilen og komme etter. Og at han måtte skrive meg inn.......

Klokka 19.47
Jeg gikk ut av bilen og blei spurt om jeg ville ha senga eller rullestolen.
Jeg sklei sidelengs ned i stolen og spurte om jeg fikk presse
NEI!
Også sprang dei med meg i sykehusgangane
ÅÅÅÅÅÅÅÅ, det var deili med trekk i ansiktet, så jeg spurte om dei kunne springe fortere og slo ut med armane mine,,, og dei sprang fortere

Inn på fødestua, bråstopp, kom meg opp av stolen og sank sammen over nattbordet.
Jeg hadde holdt igjen så lenge at jeg kjente jeg måtte spy, trykket var for stort.
"Bøtte, må spy", sa jeg.
Bøtta stod selfølgeli på den andre siden av senga..........
Så jeg karret meg rundt, fikk bøtta i armane.."no kan du få presse" sa jordmora
-og jeg bare slapp bekkenbunnen.. bøtta gikk i gulvet, kroppen pressa og der kom det noe ut av meg kjente jeg......

"du kan ikke stå der å føde" sa jordmora
"jo, det kan jeg" freste jeg..
det er faktisk ikke så lett å bevege se når det står noe ut av skjeden

Ho kom bort til meg, tok tak i baken min, dyttet meg opp i senga, så jeg gikk på tryne i puta og rompa i været.
Tok tak i buksa og trusa på meg og drog ned
SKAL LOVE DERE JEG VAR RASK OG SNU MEG DA JA!!
Var ei vannbløre som stod ut av meg

Så kom pressrie nr 2
Da gikk vannet og hodet kom ut.
Samboer kom inn døra, såg hode, satt fra seg veskene og nærmet seg sengen
-da kom pressrie nr 3 og Trym kom til verden klokken 19.52
Jordmora måtte stoppe han for han seilte på fostervannet som ikke hadde rukket å trekke ned i underlaget.

Fort gjort kan man vel si;).

Heldigvis glemte samboer å skrive meg inn, ellers hadde han ikke rukket frem.
Vi har tullet i ettertid og sagt at blir det flere barn må han melde seg på keeperkurs;)


1 time senere kom x`en min med storesøster og storebror så dei fikk holde lillebror.

Vi reiste hjem fra føden litt over klokka 01 natt til 07. august
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp