Attpåklatten blir storebror?

[AilOn]

Får oppdatere denne litt da, det føles godt å ha ett utløp for alt kaoset.
Jeg laget denne dagboken i 2022, når jeg for første gang i livet ble prøver.
Jeg har to barn fra før, men de ble aldri prøvd på. Her er både p-piller, hopp av i svingen og angrepille innvolvert. Jeg har altså vært ekstremt heldig, men jeg var også ung, og disse barna er 12 og 15 nå.

Jeg er 36 år nå, mannen er noen år yngre enn meg. Vi har vært gift siden 2021, og startet prøvingen på attpåskatten i 2022.
Han satt på 1PP, 14 dager etter at spiralen var fjernet og tre dager før jul kom verdens vakreste skatt, frisk og rask.
Man kan vel trygt si at jeg har følt meg uovervinnelig sånn befruktningsmessig?

Når jeg nå ble (uplanlagt) gravid etter en saftig Halloweenfest hadde jeg ikke en tanke om at dette ville gå galt en gang. Skulle vel egentlig skjønt at en kvinnelig Joker ikke burde lage barn med en zombie tømmerhogger.


Dette svangerskapet endte dessverre i MA, og vi to, som egentlig var ferdig med barn og venter på at mannen skal klippe strengen - har bestemt oss for å prøve igjen. Jeg er litt overrasket selv, men det er utrolig hvor mye man rekker å se for seg, og se fram til, på noen uker som gravid.

Så her er vi da. Prøvere.

2022
PP1 - Gravid, født desember 22.

2025
UPP1(? ) - MA, utvikling stoppet 6+5.

 

[AilOn]

Meg, når jeg vurderer å teste for 2.gang, 10 dpo, selv om forrige test var blenda hvit.

 

[AilOn]

Jeg skjelver, jeg er glad, jeg er så forventningsfull og redd for å bli skuffa. Jeg hadde aldri hørt om en skyggestrek før jeg kom inn her, så hadde jeg ikke vært her inne så hadde jeg helt klart tatt dette som en positiv test. Finnes det noen måte å se forskjell på skyggestrek og vanlig? Jeg kan nesten ikke vente til apoteket åpner!

er 11 dpo, sånn ca.

 

[Fiffii]

Jeg skjelver, jeg er glad, jeg er så forventningsfull og redd for å bli skuffa. Jeg hadde aldri hørt om en skyggestrek før jeg kom inn her, så hadde jeg ikke vært her inne så hadde jeg helt klart tatt dette som en positiv test. Finnes det noen måte å se forskjell på skyggestrek og vanlig? Jeg kan nesten ikke vente til apoteket åpner!

er 11 dpo, sånn ca.

Jeg ville ansett denne som babystrek!Jeg tror metode er ganske lite «skyggete» og slår ut sent også, så dette må jo love godt!

 

[AilOn]

Jeg ville ansett denne som babystrek!Jeg tror metode er ganske lite «skyggete» og slår ut sent også, så dette må jo love godt!

Sitter nå med tre tester (metode strimler), alle sammen med «skyggestrek». Kan det virkelig være!

 

[Fiffii]

Sitter nå med tre tester (metode strimler), alle sammen med «skyggestrek». Kan det virkelig være!

Så stas! Det høres jo veldig lovende ut da! Hvisker gratulerer! Skal du teste med digital senere, for å få det svart på hvitt?

 

[AilOn]

Så stas! Det høres jo veldig lovende ut da! Hvisker gratulerer! Skal du teste med digital senere, for å få det svart på hvitt?

Har veeeldig lyst, men vet ikke helt om det er for tidlig enda når strekene er så svake på strimlene ? Tenkte hvertfall å kjøpe en clear blue early test.

 

[Fiffii]

Har veeeldig lyst, men vet ikke helt om det er for tidlig enda når strekene er så svake på strimlene ? Tenkte hvertfall å kjøpe en clear blue early test.

Det tror jeg absolutt ikke, jeg tok digital med ukesindikator, da babyplan tidlig hadde svakere strek enn det du har (og den slo ut), første gang jeg ble gravid

 

[AilOn]

Herregud jeg vil hyle høyt, rope og fortelle det til alle! RFSU tidlig var negativ, men nå har jeg en positiv CB, og 5 positive strimler. (alle veldig svake!) Det er nesten flaut om dette har gått på 1. forsøk..

Tar en digital i morgen, på morgenurin

 

[AilOn]

Fortsatt veldig svake strimler, men digital slo ut. Redd for kjemisk, men trur jeg bare må senke skuldrene og vente å se. (Lett å si..)

 

[Fiffii]

Fortsatt veldig svake strimler, men digital slo ut. Redd for kjemisk, men trur jeg bare må senke skuldrene og vente å se. (Lett å si..)

Krysser fingrene for deg!

 

[AilOn]

Denne dagboken ble jo kortvarig sist. Heldige meg tenker jeg. Ble gravid på første forsøk og fikk en fantastisk gutt.

Så ble jeg gravid igjen. Ikke planlagt. Passet ikke, men vi ville beholde. Redd, etter at babytiden med 22 barnet var ett mareritt. Nå er han snart tre år og sover fortsatt ikke. Jeg har tenkt på en til, men vi har jo tre. Skulle vi fått en til ville jeg hatt Max 3 år imellom, jeg begynner å bli gammel, bla bla bla. Så ble jeg gravid. 3 år og 7 mnd imellom. Perfekt. Mye tanker om vi ville taklet det, tenk om vi får en til av 22 gutten, der jeg satt 8 timer om dagen på en yogaball med han i bæresele og mannen som jobbet borte.

Vi bestemte oss for at vi ville gjøre det. Selvfølgelig skal vi det. Jeg takler det. Lammende kvalme fra uke 5. Full dose xoneva og postafen. Nå husker jeg hvordan det har vært. Må spise kontinuerlig, sover hele dagen. Litt bedre i andre og tredje trimester men fortsatt kvalm hele døgnet.

Ultralyd i uke 6+2. Viser foster på størrelse med 5+5, og en svakt bankende hjerte. Var ikke planlagt, kan ikke være hundre prosent sikker på termin, og hjertet banket ikke fort i starten. Men det er jo der. Alt ser bra ut.

For en uke siden begynte jeg å få en ekkel magefølelse. Ingen spesiell grunn, fortsatt like lammende kvalm. Fortsatt trøtt, og jeg har tilogmed begynt å gå mage. Ikke bare oppblåst mage, men mage mage, en liten kul helt nederst. Men jeg merker at jeg dras mot innlegg om MA og SA. Leser meg opp på informasjon, det er noe annet enn bare en normal forbigående bekymring. Jeg ber om en ultralyd, men får ikke. Får blodprøver. Tre dager på rad.
Den første viser høyt HCG. Alt bra. Den andre viser økning. God økning. Den siste viser nedgang.
Får melding av legen min i går (lørdag), siste prøve viser nedgang, vi bør ta en kontroll på mandag. Jeg svarer at jeg ikke skal ha noen flere blodprøver, jeg skal ha en ultralyd. Han vil ta blodprøve.

Jeg vet jo hva som har skjedd. Jeg orker ikke vente mer. Orker ikke gå rundt med kvalme og gravidmage uten noe inni. Bestiller privat ultralyd i Oslo, eneste plassen i nærheten som har åpent for sånt på lørdager, så vi tar lett den turen, selv om det tar noen timer. Vi orker ikke å ikke vite.

Det er umulig (!!) å finne fram i Oslo sentrum for oss bygdefolk, så vi kommer for seint. Haster oss med i stolen, og jeg ser momentant på skjermen at dette er feil. Ett stort hulrom, ingenting som blinker. Ingen liten bønne med anlegg for armer og ben. Kroppen min er gravid, og fortsetter å lage plass til babyen, men babyen er bare noen celler og vev som sluttet å banke 2 dager etter at vi først så det.

Jeg kommer meg ut derifra med en time på sykehuset på mandag, takker høflig for meg, betaler 1800kr for den verste beskjeden jeg kunne fått, å går mot bilen. Holder på å bli påkjørt i ett overgangsfelt. Øynene er så fulle av tårer at jeg ser ingenting og skjønner ingenting. Jævla oslo. Mannen henger litt etter, han ville vel ikke bli påkjørt antagelig. Dess nærmere bilen jeg kommer dess mer gråter jeg. Prøver å la være. Det er ingen stor greie, dette skjer jo med folk før uke 12, jeg vet jo det. Prøver å få laderen ut av bilen, skjønner at jeg river febrilsk og forbanna i noe som ikke vil bevege seg. Hører mannen si navnet mitt, og da knekker jeg bare sammen. Midt der. I Oslos gater, på en lørdag klokka 14.30. En mann åpner vinduet sitt, jeg skjønner at mannen min tror han spørr om det går bra, og han svarer «jada». Jeg hørte at fyren i bilen spurte om vi skulle dra. Det er vel kanskje det som er fint med sånne store byer. Du kan ha ett sammenbrudd midt på gata, og folk er mer opptatt av å finne en ledig parkeringsplass enn deg. Hvertfall er det bra for sånne som meg, sånne som ikke klarer å vise svakhet forran andre.

Men jeg er knust. Helt knust. Jeg er fylt av skyld og skam, sorg og raseri. Hodet mitt går i hundre for å prøve og finne en grunn til dette. Hva som gikk galt. Hva jeg gjorde feil, hva jeg skulle gjort annerledes.

Og oppi alt dette vet jeg at det ikke er min feil, og at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Men jeg klarer ikke tenke det: klarer ikke forstå det og føles som det vakuumet jeg lever i nå, med ett dødt foster i magen, aldri noen gang vil ta slutt. Jeg skulle bli mamma. Lille vennen min skulle bli storebror. Jeg har tilogmed kjøpt ting til babyen. Jeg har aldri mistet før og trodde aldri at det kunne skje meg.

Hvordan kommer jeg videre fra dette, og hvordan skal jeg tørre å prøve igjen, når jeg nå vet at jeg kan risikere å gå å tro jeg er gravid i mange mnd før ultralyd. Jeg har vært på en ultralyd allerede. Jeg har sett hjerte slå. Jeg har sett at alt var bra. Helt til det ikke var det, ingen tegn, ingen varsel. Kun en rar magefølelse. Magefølelsen som først sa at jeg ventet en jente, gikk over til å si at noe er galt. Bekymringen som man normalt har ble altoppslukende, selv om ingenting tilsa at noe var galt. Sånn sett kan man vel si at kvinnekroppen er helt utrolig.

Jeg måtte bare skrive det her. Jeg har sagt til alle min nærmeste at jeg ikke vil snakke om det. Vil ikke at de skal nevne det. Vil late som det ikke eksisterer. Det er en sånn person jeg er for mine nære. Når jeg fikk svar på blodprøva i går så gikk det tre timer før jeg sa til mannen at det har gått galt. Jeg klarer ikke dele ting som gjør vondt.
Så da gjør jeg det her. Her som kanskje ingen leser det. Og om noen leser, så kjenner de meg ikke. Jeg kunne ønske jeg ikke var så innmari opptatt av å være sterk. Kunne ønske jeg ikke bagatelliserte dette i andres øyne. JEG tenker ikke at folk må ta seg sammen å tåle det om de mister. Men jeg tenker at folk tenker det om meg. Så det er det jeg gjør. Tar meg sammen.

I am not ok.

 

[AilOn]

Tankene som ikke slipper taket.

Jeg kan ikke se for meg hvordan damer som går igjennom dette gang på gang har det. Hvordan systemet fungerer. Hvordan leger nekter å henvise til ultralyd når de vet det har gått til helvette. For å spare penger. Ikke for å gjøre det som er mest skånsomt for kvinnen, men for å spare penger. Fordi en abort før uke 12 betyr ingenting. Men fy som det betyr noe for meg. Og garantert for så mange andre kvinner.

Jeg gråter. Så planlegger jeg. Optimistisk. Pessimistisk. Jeg er sikker på vi klarer det på første forsøk nå. Vi har en historie som sier at det ikke vil være ett problem. Men da var jeg ikke 36. Tenk om vi må vente mange måneder. Da blir det ikke noe heller. Vi har gitt oss selv ut 2026. Fødsel ut 2026. I desember 26 blir mini 4 år. Jeg 37.

Det gir oss ekstremt kort tid å prøve på.
Nå vil jeg bare bli ferdig med dette. Orker ikke tenke mer på at jeg er gravid men egentlig ikke. Kvalm men uten grunn. Den konstante kverningen på medisinsk vs kirurgisk, hvorfor dette skjedde og hva jeg kunne gjort annerledes. Får jeg i det hele tatt kommet i gang i dag, eller er dette bare en time før de skal ta nye blodprøver, eller vente for å se om det starter av seg selv. Da vet jeg ikke hva jeg gjør, det har ikke startet av seg selv på mange uker. I natt kom jeg på at han på tidlig ultralyd brukte Doppler for å se om han kunne høre hjertelyden. Og to dager etterpå stoppet hjertet. Jeg forstår at det ikke er derfor. Jeg forstår at dette ikke var en frisk celle, eller egg. Men. Hva om.

Det hadde vært så mye bedre om jeg bare ikke hadde gått å vært gravid i flere uker etter at jeg ikke lengre hadde ett voksende foster i magen. Da hadde jeg ikke rekt å si det til så mange, og hvertfall ikke kjøpt ting. Hard lærdom dette med å tro at du er uovervinnelig og at sånt ikke skjer med deg.

Tusen takk til dere som har lest den forrige posten min og vist kjærlighet. Jeg har alltid vært flinkere å skrive enn å prate, så jeg er glad jeg fant fram denne igjen.

Så håper jeg at når det blir en prøvedagbok, så går det like fort som sist.

 

[AilOn]

Ventetid

Når jeg skriver dette så ligger jeg i sykehussenga å venter. Og venter. Og venter. Har fått noen tabletter som gjør at jeg har intense menssmerter som aldri slipper taket, og har ikke sett en sjel på 4 timer. Har fasta i over 12 timer. Ikke at det er noen big deal, men om dere hadde møtt meg når jeg var sulten hadde dere hatt litt ekstra omtanke for mannen min nå. Når jeg fikk disse pillene for å putte oppi skjeden for fire timer siden sa de at det kunne bli noe venting men at det pleide å gå fort. Når mannen var ute i gangen å spurte om jeg kunne få smertestillende fikk han beskjed om at jeg var nummer 5 i køen, og det var om det ikke kom noe akutt.. Det er jo helt forståelig, men jeg spiser snart senga mi.

Jeg som hadde overtalt mannen til å dra på Pincho nation etterpå, sånn når vi først var her liksom, og har barnefri for første gang på ett år.
(Hilsen ho som aldri har vært i narkose før og tror det bare er opp og hopp!)

I’ve been waiting 84 years…..
(Eller ca 40 minutter siden jeg skrev de to forrige avsnittene)

Jeg har helt latterlig vondt, men nå skal jeg heldigvis få smertestillende. Ho sykepleieren var helt sjokkert over at jeg ikke hadde bedt om det før. Akkurat som jeg har gjort dette før og vet hva som er kutyme. Og de har jo ikke akkurat velsignet meg med sitt nærvær de siste timene.

Jeg kan i det minste meddele at det er ekstremt ubehagelig å ha forstoppelse samtidig som dette. Ikke tørr jeg å gå på do heller, skyter vel de tablettene veggimellom her med den pressingen som må til.

…..

Nå dro mannen. Operasjon blir mest sannsynlig i natt, jeg blir her til i morgen. Han er ryggoperert for få uker siden og uansett hvor mye han vil, så kan han ikke sitte i den stolen i timevis. (Mer enn de 6 timene han alt har sittet der, uten å spise, i solidaritet. En ekte helt der altså).

Dessuten så har vi glemt nissefest i barnehagen i morgen, og handlet antrekket i dag, som nå befinner seg en time unna der nissegutten befinner seg.
Han skal sove hos tanta si. Veldig spent på det, det er kun jeg og svigermor som klarer å legge han. Ikke mannen

Denne dagboken vet jeg jammen ikke hva kommer til å bli. En emosjonell søplekasse for mitt kaotiske ADHD sinn.
Den som kjeder seg veldig vil kanskje se noen underholdningsverdi i det.
Så da! Håper de smertestillende funker snart. Håper de funker litt for godt, så kanskje jeg sovner.

Vi snakkes på andre siden. CD1 siden. Eller før, om jeg blir ensom igjen.

 

[OsloSol]

Jeg håper det går bra med deg. Og operasjonen blir gjennomført uten at du må vente så lenge.
Det var veldig bra skrevet det du skrev. Jeg så meg selv i det. Jeg hadde blødning, hadde SA/MA noen dager etter å ha sett bankende hjerte på privat UL, og blødde i en evighet (fra desember til februar). Etter det ble jeg gravid igjen i april og nå i uke 34+.
Det var vanskelig da det sto på. Men det gikk over. Ønsker deg masse lykke til og håper spiren kommer og sitter snart

 

[AilOn]

Jeg håper det går bra med deg. Og operasjonen blir gjennomført uten at du må vente så lenge.
Det var veldig bra skrevet det du skrev. Jeg så meg selv i det. Jeg hadde blødning, hadde SA/MA noen dager etter å ha sett bankende hjerte på privat UL, og blødde i en evighet (fra desember til februar). Etter det ble jeg gravid igjen i april og nå i uke 34+.
Det var vanskelig da det sto på. Men det gikk over. Ønsker deg masse lykke til og håper spiren kommer og sitter snart

Hei. Så fint at du kunne kjenne deg igjen i det jeg har skrevet. Fint at det jeg skriver er gjennkjenbart for andre, men vondt at du har mått gå igjennom det.

Så herlig å høre at du er gravid igjen, og har kommet så langt! Følte du deg utrygg i starten av ett nytt svangerskap?

Tusen takk Det er min tur neste, så da krysser vi fingrene for at det ikke blir så lenge etter midnatt . Selv om jeg begynner å grue meg nå, og har mått google overlevelsen statistikken for narkose. Den var heldigvis ganske bra

 

[OsloSol]

Hei. Så fint at du kunne kjenne deg igjen i det jeg har skrevet. Fint at det jeg skriver er gjennkjenbart for andre, men vondt at du har mått gå igjennom det.

Så herlig å høre at du er gravid igjen, og har kommet så langt! Følte du deg utrygg i starten av ett nytt svangerskap?

Tusen takk Det er min tur neste, så da krysser vi fingrene for at det ikke blir så lenge etter midnatt . Selv om jeg begynner å grue meg nå, og har mått google overlevelsen statistikken for narkoseje. Den var heldigvis ganske bra

Jeg følte utrygg i starten ja. Hadde ikke gledet meg ordentlig før TUL i uke 12.
Jeg fikk henvisning til en veldig snill og dyktig gynekolog (hun har phd). Og hun sa at dette ikke kom til å påvirke mitt neste svangerskap (det var mitt første SA). Og ba meg om å ringe og bestille UL med henne når jeg ble gravid igjen i uke 6-7. Hun hadde rett, det går veldig bra
Jeg tror på at du overlever narkose
Håper du får bra oppfølging etter operasjonen. God bedring og masse masse lykke til når du kommer i gang igjen med prøving

 

[Tuuli]

Ventetid

Når jeg skriver dette så ligger jeg i sykehussenga å venter. Og venter. Og venter. Har fått noen tabletter som gjør at jeg har intense menssmerter som aldri slipper taket, og har ikke sett en sjel på 4 timer. Har fasta i over 12 timer. Ikke at det er noen big deal, men om dere hadde møtt meg når jeg var sulten hadde dere hatt litt ekstra omtanke for mannen min nå. Når jeg fikk disse pillene for å putte oppi skjeden for fire timer siden sa de at det kunne bli noe venting men at det pleide å gå fort. Når mannen var ute i gangen å spurte om jeg kunne få smertestillende fikk han beskjed om at jeg var nummer 5 i køen, og det var om det ikke kom noe akutt.. Det er jo helt forståelig, men jeg spiser snart senga mi.

Jeg som hadde overtalt mannen til å dra på Pincho nation etterpå, sånn når vi først var her liksom, og har barnefri for første gang på ett år.
(Hilsen ho som aldri har vært i narkose før og tror det bare er opp og hopp!)

I’ve been waiting 84 years…..
(Eller ca 40 minutter siden jeg skrev de to forrige avsnittene)

Jeg har helt latterlig vondt, men nå skal jeg heldigvis få smertestillende. Ho sykepleieren var helt sjokkert over at jeg ikke hadde bedt om det før. Akkurat som jeg har gjort dette før og vet hva som er kutyme. Og de har jo ikke akkurat velsignet meg med sitt nærvær de siste timene.

Jeg kan i det minste meddele at det er ekstremt ubehagelig å ha forstoppelse samtidig som dette. Ikke tørr jeg å gå på do heller, skyter vel de tablettene veggimellom her med den pressingen som må til.

…..

Nå dro mannen. Operasjon blir mest sannsynlig i natt, jeg blir her til i morgen. Han er ryggoperert for få uker siden og uansett hvor mye han vil, så kan han ikke sitte i den stolen i timevis. (Mer enn de 6 timene han alt har sittet der, uten å spise, i solidaritet. En ekte helt der altså).

Dessuten så har vi glemt nissefest i barnehagen i morgen, og handlet antrekket i dag, som nå befinner seg en time unna der nissegutten befinner seg.
Han skal sove hos tanta si. Veldig spent på det, det er kun jeg og svigermor som klarer å legge han. Ikke mannen

Denne dagboken vet jeg jammen ikke hva kommer til å bli. En emosjonell søplekasse for mitt kaotiske ADHD sinn.
Den som kjeder seg veldig vil kanskje se noen underholdningsverdi i det.
Så da! Håper de smertestillende funker snart. Håper de funker litt for godt, så kanskje jeg sovner.

Vi snakkes på andre siden. CD1 siden. Eller før, om jeg blir ensom igjen.

Eg ville først ikkje skrive noke fordi eg var så imponert over måten du skriv på at eg følte ein melding ville ødlegge dagboken men du har lov å vere sint og lei deg. Heldigvis så ser det ut som at å bli gravid ikkje er eit stort problem så eg vil håpe at ein til kommer om ikkje så lenge. Lykke til!

 

[AilOn]

Eg ville først ikkje skrive noke fordi eg var så imponert over måten du skriv på at eg følte ein melding ville ødlegge dagboken men du har lov å vere sint og lei deg. Heldigvis så ser det ut som at å bli gravid ikkje er eit stort problem så eg vil håpe at ein til kommer om ikkje så lenge. Lykke til!

Det er bare koselig at dere skriver Tusen takk

 

[AilOn]

Jeg følte utrygg i starten ja. Hadde ikke gledet meg ordentlig før TUL i uke 12.
Jeg fikk henvisning til en veldig snill og dyktig gynekolog (hun har phd). Og hun sa at dette ikke kom til å påvirke mitt neste svangerskap (det var mitt første SA). Og ba meg om å ringe og bestille UL med henne når jeg ble gravid igjen i uke 6-7. Hun hadde rett, det går veldig bra
Jeg tror på at du overlever narkose
Håper du får bra oppfølging etter operasjonen. God bedring og masse masse lykke til når du kommer i gang igjen med prøving

Så fint at du fikk en ekstra ultralyd i det minste! Ser for meg at pengene på private ultralyd kommer til å kreve en egen sparekonto pga all uroen jeg kommer til å føle, selv om alle har sagt til meg at én MA ikke betyr at det vil skje igjen.

Tusen takk Blir spennende med prøving!