Athravil og andre som har råd:)

K

*Kolibri*

Forumet er livet
Dette syns jeg er vanskelig, som du beskriver i den andre tråden trenger storesøsknene trygghet på å vite at vi ikke skal bli borte/være på sykehuset igjen.
Slik gjør vi det:
Vi legger vesla 19-19.30 og hun kan ha en lang innsovningsperiode. Ofte kan hun sovne i 20-20.30 tiden. På den tiden roper hun etter meg, hun ber om å få sitte på potte, få vann, mer kos av mamma etc..
Når hun har sovnet har hun flere oppvåkninger hvor hun gråter/sutrer..ikke hysterisk, virker nesten som om hun fortsatt sover og hun roer seg ganske greit når sambo går inn for å roe ned.
Til tider våkner hun en del ila natten, da gråter hun på samme måte..ikke hysterisk og lett å roe ned..nesten som hun sover fortsatt. Sambo går inn da og..hvis hun ikke roes ned raskt har vi en madrass inne hos henne som sambo sover på til morgenen.
Hun våkner mellom 7-8. Hun har kaninklokke som viser at det er morgen kl 7[;)]

Grunnen til at sambo tar støyten er jo fordi jeg har lillebror ila natten som fortsatt ammes..og da fant vi ut at å si at "når kaninen sover, sover mamma og"..noen ganger må sambo bære henne inn til meg for å vise at jeg sover.

Hvis hun ser noen eller bilder av noen som gråter så sier hun at h*n har mistet mamma og pappan sin, og det var det som var marerittet i natt og.
Hun er veldig mammadalt om dagen, vel hun har vært det lenge og ofte sint på sambo. "nei ikke pappa gjøre det!bare mamma!" etc.

Hun trasser ikke med meg, men mye med sambo..og hun kan være ganske fær og f.eks "du får ikke være med" og slike ting til sambo.

Noen råd? tror jeg skal ta en tlf til hs for å høre hva vi kan gjøre, hun har det tydeligvis ikke bra og jeg er i dag så tøtt at jeg ikke klarer å tenke hva jeg ka gjøre.
Hun har jo begynt å tulle med søvnen i bhg og, har dager hvor hun ikke sover. Hun ligger bare helt stille og hviler.
 
Ella våkner ikke mye på nettene, men er ganske likt det du beskriver hvis hun våkner.
 
Hun oppfører seg også helt likt i forhold til dette med mamma vs. pappa. Kun mamma funker når ting "skjærer" seg.
 
Når det skjer ting her, så begynner jeg alltid bare å tulle VELDIG. Og da begynner Ella og le, og så var vi borte fra "den" tingen.
 
Har ikke så mye gode råd, en kan jo fort tenke ut hva det kan være, og så er det jo faktisk ikke sikkert at det er det som er greia. Kanskje det ikke har noe med sykehuset å gjøre i det hele tatt?
 
Kanskje det er en "rar" form for sjalusi av noen slag?
 
Ella oppfører seg helt likt som Aida (på det du skriver ihvertfall), og vi fikk jo nesten 1 år før dere og da var hun igjen bare 1,5 år. Så tenker liksom om det kan være en fase dette her?[:D]
 
ja, jeg er litt forvirra på dette her. Er hun sårbar pga at hun er blitt storesøster, eller er dette noe de fleste går igjennom?
men natten i natt var helt ekstrem, hun fikk ikke ut av hodet at hun har mistet mamman sin..selv da hun satt på fanget mitt og så på meg. Nesten som om hun var redd for å sovne igjen, noe som kanskje ikke er unormalt ved mareritt[8|]
 
De høres veldig like ut i måten de oppfører seg på, bortsett fra at vesla er roligere i forhold til meg og har vært mer pappadalt til tider.

Skriver mer senere, nå må jeg til tannlegen[:@][:'(]
 
Jeg tror at de er i en fase hvor de har mareritt og er begynt å skremme seg selv og skjønne mere av livet.
Noah Leander er jo også blitt storebror men denne fasen han er i nå kom lenge etter at Leon Sebastian kom til.

Vi har også netter der han er våken å "redd" etter ett mareritt, ikke så mye at vi er borte men troll ol.
Han har mest denne perioden om kveldene, )om han har duppet litt i bilen i løpet av dagen er han våken lenge på kveldene etter han har lagt seg) da fabler han om troll, andre unger i barnahagen som tar tingene hans osv.

Han er mamma dalt ,men ikke sånn ekstrem. Blitt mye mere pappa gutt etter at sambo tok pappa perm.
Å ikke minst så har sambo tatt han om natta når jeg ammet LS.

Så tror dette er en fase de går gjennom altså, er rette alderen for unger å begynne å bli redde å skremme seg selv har jeg hørt[;)]
Go klem Kolibri å håper at denne fasen går fort over!
 
ORIGINAL: kolibri

ja, jeg er litt forvirra på dette her. Er hun sårbar pga at hun er blitt storesøster, eller er dette noe de fleste går igjennom?
men natten i natt var helt ekstrem, hun fikk ikke ut av hodet at hun har mistet mamman sin..selv da hun satt på fanget mitt og så på meg. Nesten som om hun var redd for å sovne igjen, noe som kanskje ikke er unormalt ved mareritt[8|]

 
Men kan hun fokusere på det, fordi hun ser at det er noe du tenker på/snakker om? Tenker litt som på den magevondten.
 
Kanskje nå som theo ikke vil ha pupp, at deg og nils kan bytte litt? Har du mye melk? tenker at han blir urolig hvis det ikke er "nok". Prøve med flaske på natta kanskje?
 
Jeg syns det er vanskelig for det kan jo være så mye rart. Det jeg har merket er at hvis pappa har hatt fokus på magevondt, og forteller meg at hun har det (mens hun hører på), så blir alt myyyyye verre.
 
Mens kommer hun til meg og sier hun har vondt i magen, så sier jeg at det er nok fordi magen vil ha mat, og da vil hun ha skive. Spiser og sier; nå er ikke magen vond mer, mamma[:D] 
 
Med tanke på at Ella ble storesøster ganske mye før, og det tydeligvis mye av det samme de går igjennom så tenker jeg enten sjalusi eller en ny 3 års fase (hvis det heter det). 
 
Ja jeg måtte stoppe sambo i natt da han gang på gang nevnte marerittet for vesla og ville at hun skulle fortelle..jeg syns det holder med å bekrefte og trøste kort for å gi trygghet. Kan jo bli litt mye av det gode[;)] På dagtid har vi det fint, og nå er jo lillebror så stor at jeg og vesla kan holde på med aktiviteter bare vi to..som f.eks i går hvor vi laget middag sammen, snakket sammen, dusjet sammen og så film sammen. Jeg tok kveldstellet med henne og la henne i sengen sin..skulle jo ikke tro at hun følte seg tilsidesatt da?

Håper dette er en av de forbaska fasene og ikke at hun faktisk føler at hun har mistet meg.

Men hva gjør dere om natten da? Hun får ikke sove i sengen vår, hun har aldri gjort det etter at hun var baby..men i går prøvde jeg det for hun var utrøstelig så tenkte at da ville hun jo føle at jeg ikke var borte. Hun lå en liten stund ved siden av meg og ba om å få sove i sengen sin, men da hun lå i sengen sin kom hyseriske gråten igjen og så var vi tilbake..selv om sambo lå ved siden avhenne på soverommet var hun hysterisk og jeg tror hun sovnet av utmattelse rett og slett[8|]
Hvordan møter dere dem når de har mareritt? snakker dere om det med barna? går dere bare inn og hysjer eller hva?
 
ORIGINAL: kolibri

Ja jeg måtte stoppe sambo i natt da han gang på gang nevnte marerittet for vesla og ville at hun skulle fortelle..jeg syns det holder med å bekrefte og trøste kort for å gi trygghet. Kan jo bli litt mye av det gode[;)] På dagtid har vi det fint, og nå er jo lillebror så stor at jeg og vesla kan holde på med aktiviteter bare vi to..som f.eks i går hvor vi laget middag sammen, snakket sammen, dusjet sammen og så film sammen. Jeg tok kveldstellet med henne og la henne i sengen sin..skulle jo ikke tro at hun følte seg tilsidesatt da?

Håper dette er en av de forbaska fasene og ikke at hun faktisk føler at hun har mistet meg.

Men hva gjør dere om natten da? Hun får ikke sove i sengen vår, hun har aldri gjort det etter at hun var baby..men i går prøvde jeg det for hun var utrøstelig så tenkte at da ville hun jo føle at jeg ikke var borte. Hun lå en liten stund ved siden av meg og ba om å få sove i sengen sin, men da hun lå i sengen sin kom hyseriske gråten igjen og så var vi tilbake..selv om sambo lå ved siden avhenne på soverommet var hun hysterisk og jeg tror hun sovnet av utmattelse rett og slett[8|]
Hvordan møter dere dem når de har mareritt? snakker dere om det med barna? går dere bare inn og hysjer eller hva?


Vi har prøvd sånn som dere å ta han inn til oss, men da styrer han enten på å vekker lillebror eller vi inn i senga si igjen.
Så vi går inn til hanog trøster han, prater minst mulig, men hysjer å sier at han må sove og at alt går bra.
Da sovner han som regel ganske med en gang.
 
dobbelt posting
 
mammaå lillegutt: ja tror det er neste steg hvis det skjer igjen[;)] kort beskjed og ut av rommet.
Er ihvertfal glad for å ha sengen for meg selv, ikke måtte dele den med vesla. Godt hun sover best i egen  seng[;)]
 
Det er akkurat som å høre om Leah[&o] Hun våkner jo mange ganger i løpe av natten og sitter som regel da i senga og roper sårt på mamma...høres ut som det står om liv og død noen ganger.
Jeg har sagt til sambo at vi må prøve å ikke dulle så mye når vi går inn, selvsagt skal hun få trøst om hun er redd. Men det hjelper som regel og si at mamma er her, nå må du sove, legge henne ned og bre på dyna igjen. Noen ganger sitter jeg litt på en stol ved siden av henne, mens andre ganger går jeg bare ut igjen.
I sommer når vi alle hadde ferie var det bedre enn periode, og vi hadde mange netter hvor hun sov sammenhengende...nå har det vært en periode hvor hun har vært mye våken igjen. Hun vil ikke sove i senga vår, virker som hun trenger bekreftelse på at vi er der bare..andre  ganger er hun rett og slett bare overtrøtt og finner ikke roen selv igjen.

Når du sier dette med sykehus, så ble hun faktisk litt mer våken på natta etter den uka jeg var innlagt på sykehuset pga hjernehinne betennelse for 4 uker siden ca. Spesielt med at hun roper mamma når hun våkner og pappa er ikke alltid god nok...

Er vanskelig dette, for vet liksom ikke HVORFOR...vært så mye enklere å hatt tiltak når man hadde vært sikker på grunnen til at de våkner.

Merker på Leah alle fall at det blir værre hvis vi nevner mareritt, ikke være redd, det er ikke skummelt osv...men vi sier bare at det går bra, mamma og pappa er her, drømte du litt osv.
 
Er enig i at det kan være en fase og kanskje den er blitt styrket med redsel for at mamma blir borte pga av alt som har skjedd. Hun er kanskje også påvirket av å se at du er så mye lei deg? Nå tror ikke jeg det er galt for de små å se at mor/far er lei seg, syke, sinte osv, men jeg tror også at det er lurt å snakke med dem også om at "nå er jeg lei meg, derfor gråter jeg litt, men det blir litt bedre etterpå".
Det er iallefall et resonnement som vesla sier veldig ofte.

Hun har nok også en del mareritt, men er vel egentlig bare en gang hun har bekreftet at hun hadde en vond drøm. Mye hysterisk gråt og super sinna når jeg prøvde å finne ut om hun var redd eller hadde vondt... Da hun endelig klarte å roe seg litt fikk hun fram at hun ville på do. På do snakket vi litt dvs jeg spurte og hun nikket/ristet på hodet og klemte kosekatten tett inntil seg. Drømte du? *nikk* Var det skummelt? *nikk* Vil du fortelle hva du drømte? *riste på hodet* Var katten med? *nikk* Passet katten på deg? *nikk* Oi, så fint at katten passer på deg både i senga og i drømmen din! *nikk og et lite smil* Det fine med drømmer er at skumle drømmer blir borte når man våkner *nikk* Og så kan du bare kose ekstra med katten eller rope på mamma og pappa om du er redd *nikke og smile* Vil du legge deg igjen nå? *nikk*


Til frokost fikk vi en lang avhandling om at hun hadde drømt skummelt men at katten passet på, så gikk hun på do og drømmen ble borte!

Som regel er det nok å bare gå inn og si at det er natta, alt er bra og finne smokk og bamser til henne så sover hun igjen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp