At det går an?!

Momme

Momme

Elsker forumet
❤Januarlykke 2022❤
Junibollene 2023
Jeg kjenner at jeg er skikkelig frustrert og oppgitt over ei venninne av meg. Jeg fortalte henne at jeg var gravid i forrige uke, da var jeg 6+0. Hun er ikke blant mine nærmeste venninner, men jeg valgte å fortelle henne om graviditeten fordi vi skulle på ferie sammen og jeg var så dårlig. Jeg hadde på det tidspunktet kun fortalt om graviditeten til mine foreldre og til svigers. Den første reaksjonen jeg møtte fra min venninne var: "Hvor lenge har du visst dette?" (i en snurt tone), og jeg svarte som sant var: "I drøyt to uker". Da fikk jeg en lang preken om hvor skuffet hun var over at jeg ikke hadde sagt noe før, hun trodde faktisk vi var bedre venner enn som så?! Kjente at jeg ble helt matt.. I mine øyne burde hun føle seg fordømt priviligert som fikk vite det så tidlig, og før mine nærmeste venninner.

Og som om det ikke var nok, så har hun understreket flere ganger - i det største alvor - at hun blir dypt skuffet dersom hun ikke blir bedt om å være barnets fadder! Hun har til og med prestert og sagt til moren min at hun skal være fadder for barnet.. Som kronen på verket presterte hun å si på slutten av ferien at hun inderlig håper det blir ei jente, for "jentebabyer er såå mye koseligere enn guttebabyer!"

HVA ER DETTE FOR ET MENNESKE JEG ER VENNINNE MED!? Mulig jeg er ekstremt hormonell om dagen, men jeg er helt sjokkert..
 
Eeehm... Jeg ville nok gjort det klart for henne hvor priviligert hun var som fikk vite det, samt at du ikke er forpliktet til noe som helst. Deretter ville jeg nok kuttet ut hele dama... Det der var litt for voldsomt for meg kjenner jeg. Hadde blitt helt svett jeg.
 
Bimse skrev:
Eeehm... Jeg ville nok gjort det klart for henne hvor priviligert hun var som fikk vite det, samt at du ikke er forpliktet til noe som helst. Deretter ville jeg nok kuttet ut hele dama... Det der var litt for voldsomt for meg kjenner jeg. Hadde blitt helt svett jeg.
Klikk for å utvide …

Enig..
 
Hun har tydeligvis ikke sosiale antenner, når hun blir snurt fordi du ikke har fortalt henne om graviditeten som du kun har visst i 2 uker, og tror at dere er så gode venner, når dere egentlig ikke er det.
Huff, kanskje vanskelig å kutte henne ut når dere har vært på ferie sammen, så går utifra at dere omgås noe?
Jeg hadde prøvd å ta det opp med henne.

Typen og jeg har vært åpne om at vi prøver og var i gang med utredning. Så spurte en kollega av meg hvordan det lå an, også var jeg så dum og fortalte at jeg akkurat hadde fått skyggestrek (dette var for 2 uker siden) så klarte hun å si til avdelingsleder at ting var rundt hjørnet. Kan tro jeg ble ganske forbanna og såret over at hun kunne antyde noe sånt ovenfor sjefen når jeg selv ikke var helt sikker. Virkelig ikke hennes sak å antyde noe sånt.
Jeg tok det iallfall opp med henne, og hun skjønte "alvoret", og hvor dårlig gjort av henne det var.
Kommer til å ta tid før jeg klarer å stole på henne for å si det sånn.

Tenker at venninna di trenger en oppvekker, og at hun ikke bare kan forvente at 1. Du skulle fortalt henne det før. 2. At hun skal bli fadder.
Enkelte mennesker altså
 
Litt av noen holdninger hun har.. Jeg skjønner godt at du reagerer. Hun har kanskje ikke vært i en lignende situasjon selv, siden hun blir skuffa over ikke å få vite det tidligere.

Jeg ville tatt en alvorlig prat med henne og forklart hvordan du reagerte og hvorfor. Og hvis hun ikke viser noe forståelse eller ønske om å se det fra ditt ståsted kan du kanskje vurdere å redusere kontakten med henne. Etter min mening er livet for kort til å bruke tid og energi på mennesker som ikke vil deg godt.

Følg intuisjonen din og gjør det du tror er riktig. Vi her inne kjenner jo ikke hele forhistorien. Kanskje partneren din har noen råd?

Lykke til! :)
 
Tenker hun ikke har barn selv???
Har ei venninne som er sånn jeg også. Hun sladret også til alle mulige, enda jeg sa at det ikke måtte skje. Hun blir nok den siste jeg sier det til denne gangen, for vi er fortsatt venner.

Håper du får banket litt vett inn i venninnen din, det hørtes ikke helt riktig ut.
 
Godt å få bekreftet at det ikke er hormonene mine som har tatt helt av, men at min venninnes oppførsel faktisk er ganske ugrei.

Personlig føler jeg ikke at jeg har noen spesielt god relasjon til denne jenta, men vi har likevel vært venninner i mange år. Hun var tidligere sammen med en nær slektning av meg, noe som gjorde at vi naturlig begynte å omgås i en del familiære settinger. Jeg registrerte tidlig at dette var ei jente med svært få venner og med store problemer med å holde på relasjoner. Hun fremstår som veldig kontaktsøkende (ensom?), og har også hatt en vanskelig oppvekst. Jeg har på et vis alltid hatt litt vondt av henne, og syns det er leit å se at noen ikke har venner og strever sånn med det sosiale. Derfor har jeg forsøkt å være tålmodig, og opprettholdt kontakten med henne til tross for at jeg har "svelget mange kameler".

Dette vennskapet handler for min del mest om min samvittighet. Hun understreker hele tiden at jeg er hennes eneste venninne, og at jeg er den eneste som holder ut med henne.. Jeg ser jo at hun prøver å gå inn i nye vennskap, men at ingen godtar oppførselen hennes på hverken kort eller lang sikt. Jeg har også forsøkt å inkludere henne i sosiale settinger med mine andre venner, men ingen av de orker å forholde seg til henne.

Det er kanskje stygt å si, men jeg har i grunn håpet at hun skulle klare å få seg en ny venn, slik at jeg gradvis kan trekke meg unna. Men det har ikke skjedd, og jeg tror dessverre neppe det kommer til å skje.

Den oppførselen jeg har beskrevet i innlegget, ift min graviditet, er bare toppen av isberget. Jeg er en tålmodig person, og gir alle både en, to og tre sjanser, men kjenner at jeg er ferdig med å finne meg i sinneutbrudd, utallige fornærmelser og lite fintfølende kommentarer, og ikke minst et enormt eiebehov (hun fremstår som svært sjalu og aggressiv ovenfor min samboer og mine øvrige venninner).

Mitt spørsmål til dere er nå: Hvordan kan jeg komme meg ut av dette vennskapet på en mest mulig skånsom måte? Jeg er ikke en konfronterende type, og syns dette er veldig vanskelig fordi jeg i bunn og grunn syns synd på henne - og vet at det absolutt ikke er noen selvfølge at hun klarer å finne nye venner..
 
Bimse skrev:
Eeehm... Jeg ville nok gjort det klart for henne hvor priviligert hun var som fikk vite det, samt at du ikke er forpliktet til noe som helst. Deretter ville jeg nok kuttet ut hele dama... Det der var litt for voldsomt for meg kjenner jeg. Hadde blitt helt svett jeg.
Klikk for å utvide …


Undertegner ...
 
Hun høres bare helt merkelig ut :(
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp