Artikkel

[Maur Asto]

I siste nummer av Mamma er det en reportasje om ei som mistet tvillingene sine i uke 22. Syns den var fin å lese for de som orker. "Hun sørger like sterkt som om barna hadde vært fullbårne og født levende" står det. Og hvordan omverdenen ikke behandler det som det, men tenker på barnet som liksom aldri var.
 
Akkurat det siste er veldig viktig for meg. At folk anerkjenner at Milli faktisk var til i nesten et halvt svangerskap. Jeg rakk jo å bli godt kjent med henne!
 
Hilsen Maur

 

[Grokka]

Akurat dette har egentlig vært et problem for meg ovenfor andre..

Jeg føler innimellom de fnyser av det, og jeg blir så inmari lei og føler meg sviktet..

Det var mitt barn, jeg kjente henne, og det var et velskapt barn!

Jeg kan forstå at noen ikke liker å prate om å miste et barn, men at de rett og slett bare feier det bort og prater videre om noe helt annet er direkte sårende..

Det er mulig vanskelig å snakke om et barn som andre ikke fikk møte, men vi som bar på dem var virkelig glade i ungen vår, og da må det være mulig å få snakke om dem... og i beregne dem i familien..

Jeg føler det er så utrolig mye folk som ikke viser denne type forståelse..

Huff..