Jeg ser hva du mener, og er noget enig i det grunnleggense, alikevel er jeg nok ganske uenig også.
Noen få bare setter seg ned og syter i tide og utide og over både rimelige og urimelige saker, det er helt klart. Men er det ikke slik at de fleste som syter og klager faktisk har kjempet sin sak i rett fora og over tid først, før de tømmer seg og sin frustrasjon?
Det er mulig det ikke er slik, og at annen syting bare går inn ene øret og ut andre øret hos meg, og at det er derfor jeg sitter igjen med den funderingen..
Jeg tror uansett at de aller, aller, fleste av oss er veldig takknemlig for og bo i Norge, og vet at vi generelt har det veldig bra her. Og selv om noen klager betyr ikke det at de glemmer dette, men at de er frustrert.
Jo bedre velferdssystem man har, jo mer frustrerende og slitsomt er det når det ikke fungerer. Selvfølgelig føler man seg urettferdig behandlet om man ikke får den hjelpen man har krav på. Selvfølgelig blir man sliten for og kjempe for noe man vet man har rett på. Det betyr ikke at man er hverken bortskjemt eller tar alt som en selvfølge, men at man mener at ting ikke fungerer bra nok, nettopp fordi vi er en velferdsstat.
Selv klager jeg nesten daglig på hvor lite hjelp vi har fått i forbindelse med problemene vi har med datteren våres. Og det er ikke fordi jeg sitter på ræva og forventer at noen skal banke på døra og spørre om vi trenger hjelp, men fordi jeg har jobbet aktivt med og skaffe hjelp i mange år. Joda, vi bor i ett velferdssamfunn, og vi får faktisk hjelpestønad pga. problemene hennes. Skal vi da slå oss til ro med det? Eller skal vi kunne forvente at ett barns problemer blir tatt på alvor, og forsøkt gjort noe med?
Og vet du, selv om jeg klager, så VET jeg vi har det godt i Norge i forhold til veldig, veldig, mange andre land. Jeg VET mye fungerer her. Jeg VET mange får det de både trenger, har krav på, og ønsker. Men det hjelper ikke oss. Vi kan ikke sitte og være fornøyd med det, når vi ser datteren vår sliter i hverdagen. Når vi sliter i hverdagen. Det er utrolig krevende, og en stor psykisk påkjenning, og kjempe for den hjelpen du vet du har krav på, og treffe på motgang på motgang alikevel.
Jeg ser i allefall ikke på meg selv som bortskjemt selv om jeg klager!