angstfølelse.....

lillenurket

lillenurket

Andre møte med forumet
Jeg var for et par år tilbake sykemeldt nesten et halvt år pga utbrenthet/stressreaksjon. Opplevde for første gang i mitt liv masse angst og ble deprimert. Bruke antidepressiva og ble bedre og har vært i jobb etter det. Jeg er nå gravid i 8. uke og sluttet på medisinene rett før graviditeten. Nå har jeg opplevd mange av de samme symptomene jeg hadde da jeg var syk og jeg er livredd for at jeg skal havne der igjen. Har hatt en ganske stressende periode på jobb den første mnd av svangerskapet og følte meg ganske tømt rett før påske. Jeg har fått hvilt meg litt nå i påsken men jeg kjenner meg stadig nervøs og urolig (uten at det er noen grunn til det liksom). Har hatt et par tre tilfeller med noe pustebesvær, det knyter seg i magen. Skjønner ikke hva dette kommer av. Graviditeten var planlagt og vi er veldig lykkelige for det.Kan det være at hormonene nå i starten av svangerskapet kan forsterke slike ting (+ jobbstress i tillegg)? Noen som har lignende erfaringer? Noe man kan gjøre for å få det bedre?
Jeg håper bare at jeg blir bedre og kan nyte denne tiden.... Slik det er nå er jeg veldig slapp og blir helt matt... Svimmel og rar liksom. Noe kvalm også og det gjør det ikke bedre.

Vil gjerne gå en lykkelig vår og sommer i møte med struttende mage!:)
 
Synes du skal høre om du kunne få snakke med en jordmor som har erafring med slikt. Hun kan gi deg egne timer for å snakke om dette, gi deg gode råd, og samtidig lager hun en såkalt "grønn mappe" på deg om du ønsker det, slik at de/den som skal hjelpe deg under svangerskapet er forberedt om du skulle få reaksjoner.
Det er ikke unormalt å få tilbake slike plager når man blir gravid og/eller etter fødselen. Det er nok hormonene som hjelper til, for du greier ikke styre denne reaksjonen selv; enn hvor mye du ønsker å ha det fint i svangerskapet. Det du kan gjøre selv, er (og jeg synes du er langt på vei allerede, som er så bevisst dette) å snakke med de du stoler mest på, også din mann, og fortell hvordan du har det. Kanskje synes noen det er vanskelig å forstå, men at du kan betro deg til en person, lette hjertet ditt, kan hjelpe litt på trykket. Ikke vær redd for å gråte om du føler for det, for det siste du må gjøre er å stenge det ute/fortrenge det, og tviholde på at du "skal ha det bra".
Det er ikke gitt at man skal være lykkelig under svangerskapet, heller ikke etterpå, og vhis det blir påtvunget blir det enda verre. Hvis du tillater deg at du har det slik, kan det kanskje også på sikt hjelpe deg å løsne på taket. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, da kommer du i en ond sirkel. Kjenn på hvordan du har det, og prat angsten "ihjel".. Du har kommet deg igjennom det før, du skal greie det igjen, selv om det må bli uten medisiner.
Om angst er det jo greit å ha i bakhodet at det er en ubegrunnet frykt for et "noe" som ikke er reell. Tenk deg sterkere enn dette "noe", og når nervøsiteten/ pustebesværet, etc, kaster seg over deg, så prøv å trekke pusten inn med nesen, og ut med munnen i rolig tempo.
Og ikke minst: angst er ikke dødelig. Så selv om det kan føles ut som om du ikke vil komme levende fra et angstanfall, fordi du tror hjertet vil stanse eller hoppe ut av deg i ren frykt, så har det faktisk aldri skjedd.. tenk bare på sist gang. Hvordan kom du deg ut av det? Gikk det over av seg selv? Overlevde du?
Det finnes ingen enkel oppskrift, fordi det er bare du som kan gjøre noe med det ved å hjelpe deg selv aktivt. Få forstår hvordan det er uten å ha opplevd det selv, så snakk med noen du vet forstår. Angst er veldig utbredt i befolkningen, men likefullt et tabu område.
 
Ønsker deg alt godt, og lykke, lykke til! Jeg har tro på at du greier det[;)]
 
 
de/den som skal hjelpe deg under svangerskapet
ORIGINAL: Linnemi
 
Rettelse: de som skal hjelpe deg under fødselen mente jeg.

Synes du skal høre om du kunne få snakke med en jordmor som har erafring med slikt. Hun kan gi deg egne timer for å snakke om dette, gi deg gode råd, og samtidig lager hun en såkalt "grønn mappe" på deg om du ønsker det, slik at de/den som skal hjelpe deg under svangerskapet er forberedt om du skulle få reaksjoner.
Det er ikke unormalt å få tilbake slike plager når man blir gravid og/eller etter fødselen. Det er nok hormonene som hjelper til, for du greier ikke styre denne reaksjonen selv; enn hvor mye du ønsker å ha det fint i svangerskapet. Det du kan gjøre selv, er (og jeg synes du er langt på vei allerede, som er så bevisst dette) å snakke med de du stoler mest på, også din mann, og fortell hvordan du har det. Kanskje synes noen det er vanskelig å forstå, men at du kan betro deg til en person, lette hjertet ditt, kan hjelpe litt på trykket. Ikke vær redd for å gråte om du føler for det, for det siste du må gjøre er å stenge det ute/fortrenge det, og tviholde på at du "skal ha det bra".
Det er ikke gitt at man skal være lykkelig under svangerskapet, heller ikke etterpå, og vhis det blir påtvunget blir det enda verre. Hvis du tillater deg at du har det slik, kan det kanskje også på sikt hjelpe deg å løsne på taket. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, da kommer du i en ond sirkel. Kjenn på hvordan du har det, og prat angsten "ihjel".. Du har kommet deg igjennom det før, du skal greie det igjen, selv om det må bli uten medisiner.
Om angst er det jo greit å ha i bakhodet at det er en ubegrunnet frykt for et "noe" som ikke er reell. Tenk deg sterkere enn dette "noe", og når nervøsiteten/ pustebesværet, etc, kaster seg over deg, så prøv å trekke pusten inn med nesen, og ut med munnen i rolig tempo.
Og ikke minst: angst er ikke dødelig. Så selv om det kan føles ut som om du ikke vil komme levende fra et angstanfall, fordi du tror hjertet vil stanse eller hoppe ut av deg i ren frykt, så har det faktisk aldri skjedd.. tenk bare på sist gang. Hvordan kom du deg ut av det? Gikk det over av seg selv? Overlevde du?
Det finnes ingen enkel oppskrift, fordi det er bare du som kan gjøre noe med det ved å hjelpe deg selv aktivt. Få forstår hvordan det er uten å ha opplevd det selv, så snakk med noen du vet forstår. Angst er veldig utbredt i befolkningen, men likefullt et tabu område.

Ønsker deg alt godt, og lykke, lykke til! Jeg har tro på at du greier det[;)]

 
Hei kjenner meg igjen! Har selv sliti med angst i flere år. Var sykmeldt i to år pga det. Slutta med antidepressiva og sovetabletter når jeg ble gravid. Det har gått rimelig greit men jeg må si att jeg har sånne to tredagers perioder hvor jeg blir skikkelig langt nede. Da mener jeg laaaangt, ikke lyst spise, dusje,snakke, være våken,,ja kunne like gjerne vært dø. Da får jeg utrolig skammelig følselse av att jeg er utakknemlig og att jeg burde være superlykkelig. Har snakket med lege og jordmor og det er veldig naturlig att vi som har psykiske plager kan få det "ekstra hardt" i svangerskapet. Jeg skjønner veldig godt att du synes det er skummelt uten medesiner nå. Jeg vet hvordan du har det; man går liksom kjenner etter hele tiden om angten er på full vei tilbake....det er ganske så slitsomt.

Mitt beste råd er ialfall å snakke med noen om det og ta dag for dag. Ikke press deg for mye i denne tiden, ikke still for høye krav til deg selv!Jeg må gjøre ditt, jeg må klare datt... Må også legge til att både jordmor og lege har sagt til meg att blir det KRISE ILLE med meg er det beste alternativet å bruke antidepressive. Ikke aner jeg om det er bra men prøver å leve med mine nedturer så lenge det holder. Jeg har for det meste gode dager og det bør jeg være fornøyd med.

Jeg håper det går bra med deg fremover!
Klem fra Irene
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp