Angst

[beibisen]

Hei, jeg har hatt periodevis depresjon og angst en god stund nå som ble bedre nylig. Men blusset opp nå etter ny graviditet.
Hadde SA ifjor, og nå er det spire igjen.
Panikken slo seg inn for at ting kan gå galt og gruer meg til ultralyd.
Og det er ikke mange å snakke med enda. Kanskje det er fler her som trenger å snakke om sånne følelser? Eller hvis noen blir engstelig pga tråden, så fjerner jeg den.

Hva gjør man for å dempe disse følelsene, å betrygge seg selv? Har ikke noe erfaring å være gravid utenom den korte perioden ifjor

 

[Nukis]

♡

 

[Furutre]

Jeg kjenner på endel følelser rundt det at det kan gå galt, og tør ikke helt å glede meg enda. Kanskje det kan være lurt å ta en samtale med lege eller jordmor, for å få luftet tankene dine litt?

Bare ventiler her også, det er fint å få det ut på en måte.

 

[adventsgaven]

Jeg er livredd. MA som ble oppdaget i uke 10+5, et år senere er jeg 4+1. Kjempe redd for at det skal skje igjen..

Prøver å minne meg selv på at det stort sett går bra og sannsynligheten er størst for det..

 

[beibisen]

Jeg kjenner på endel følelser rundt det at det kan gå galt, og tør ikke helt å glede meg enda. Kanskje det kan være lurt å ta en samtale med lege eller jordmor, for å få luftet tankene dine litt?

Bare ventiler her også, det er fint å få det ut på en måte.

Går helsigvis til psykolog som har hjulpet i det siste mndene, men skulle egentlig trappe ned litt på de nå. Men må nok ta opp tråden igjen der ja.
Jeg gruer meg veldig til bare å dra til legen, vil liksom helst bare gå uviten enn å vite på en måte. Men jeg vil jo egt ikke det heller. Så det er merkelig følelse. Håper akutt panikkfølelsen går over når jeg får både se at det lever oog ta blodprøver jevnlig for å følge med

 

[beibisen]

Jeg er livredd. MA som ble oppdaget i uke 10+5, et år senere er jeg 4+1. Kjempe redd for at det skal skje igjen..

Prøver å minne meg selv på at det stort sett går bra og sannsynligheten er størst for det..

Skjønner jeg veldig godt. Det gjør nok det, og det er vell umulig å bli helt avslappet på dette før babyen er ute.. jrg krysser fingrene for oss alle!

 

[Prøver_etter_dødfødsel]

Kjenner på en del frykt selv.. mistet mitt første barn (som også var første graviditet) i dødfødsel desember 2024. Ble gravid igjen forrige måned, men endte i kjemisk. Føles derfor veldig skummelt nå.. både disse første ukene før ting er «tryggere», men også de senere ukene mtp hva som skjedde sist.. Håper jeg klarer å glede meg etterhvert og tro på at jeg kan få et levende barn

 

[Prøver_etter_dødfødsel]

Hei, jeg har hatt periodevis depresjon og angst en god stund nå som ble bedre nylig. Men blusset opp nå etter ny graviditet.
Hadde SA ifjor, og nå er det spire igjen.
Panikken slo seg inn for at ting kan gå galt og gruer meg til ultralyd.
Og det er ikke mange å snakke med enda. Kanskje det er fler her som trenger å snakke om sånne følelser? Eller hvis noen blir engstelig pga tråden, så fjerner jeg den.

Hva gjør man for å dempe disse følelsene, å betrygge seg selv? Har ikke noe erfaring å være gravid utenom den korte perioden ifjor

Det er ikke godt å ha det sånn…
Syns det er vanskelig selv, men prøver å trøste meg med at det stort sett går bra. Og at man dessverre ikke får gjort noe med utfallet selv uansett… hvor frustrerende enn det kan være, kjente veldig på den frustrasjonen ifbm dødfødsel.. Men jeg krysser fingrene for at det går bra med oss og at alle får levende, friske babyer i november/desember

 

[Furutre]

Kjenner på en del frykt selv.. mistet mitt første barn (som også var første graviditet) i dødfødsel desember 2024. Ble gravid igjen forrige måned, men endte i kjemisk. Føles derfor veldig skummelt nå.. både disse første ukene før ting er «tryggere», men også de senere ukene mtp hva som skjedde sist.. Håper jeg klarer å glede meg etterhvert og tro på at jeg kan få et levende barn

Stakkars deg og dere, det må ha vært forferdelig <3

Håper på frisk&fin baby for deg i desember.

 

[sentute84]

Ja, mye angst... Hadde en senabort etter det ble oppdaget trisomi21 på alt fra Nipt, fostervannsprøve, og morkakeprøve. Jordmor klarte ikke se noen av markørene de kikker etter. Heller ikke overlegen på Rikshospitalet... Mye frem og tilbake.. Jeg er mer redd for å finne noe galt, enn å gjennomføre graviditet. Trur ikke jeg klarer og slippe katastrofe tanker om dette.

 

[beibisen]

Det er ikke godt å ha det sånn…
Syns det er vanskelig selv, men prøver å trøste meg med at det stort sett går bra. Og at man dessverre ikke får gjort noe med utfallet selv uansett… hvor frustrerende enn det kan være, kjente veldig på den frustrasjonen ifbm dødfødsel.. Men jeg krysser fingrene for at det går bra med oss og at alle får levende, friske babyer i november/desember

Helt forferdelig å måtte gå igjennom noe sånt, kan ikke forestille meg engang.. Sjangsen for at det skal skje igjen er vell ikke stor, men det hjelper nok ikke før ungen kommer ut gråtende. Heier på dere!!

 

[beibisen]

Ja, mye angst... Hadde en senabort etter det ble oppdaget trisomi21 på alt fra Nipt, fostervannsprøve, og morkakeprøve. Jordmor klarte ikke se noen av markørene de kikker etter. Heller ikke overlegen på Rikshospitalet... Mye frem og tilbake.. Jeg er mer redd for å finne noe galt, enn å gjennomføre graviditet. Trur ikke jeg klarer og slippe katastrofe tanker om dette.

Tenker å ta nipt selv, er veldig spent på hvordan jeg takler det selv. Myye stress som man «påfører» seg selv, men utrolig bra at det går ant å at de fant ut av det skal du ta ny nipt test igjen?

 

[sentute84]

Tenker å ta nipt selv, er veldig spent på hvordan jeg takler det selv. Myye stress som man «påfører» seg selv, men utrolig bra at det går ant å at de fant ut av det skal du ta ny nipt test igjen?

Ja det vil jeg gjøre., rett og slett for å få svar på om det kan være noe. Vi fikk jo høre at det kunne være en feilaktig positiv. Selv om det er veldig liten sannsynlig. Eller at det kunne ha vært en tvilling, og at fostervannet hadde tatt dna eller sånn til den. Men så kom svar på morkakeprøve også positiv.. Hele mai mnd ifjor var helt sinnsyk... 2mai time hos jordmor. Og alt så fint ut, fikk med bilder og fortalte det til venner og kolleger. Gikk 5dager og så kom svar på Nipt testen. Da beskjeden kom var jeg helt aleine på en fremmed plass uten noen kjente i jobbsammenheng. 5-6dager etter dette så var vi og tok fostervannsprøve, svaret kom helga etter 17mai. Fikk ny time til morkakeprøve ca en uke etter, tok og noen dager føre vi fikk svar. Deretter søke nemd for å få lov til å ta abort. Måtte møte i nemnda, enda jeg fikk beskjed at det ikke var nødvendig. Men de pusha så på at jeg måtte. Klarte ikke få fram at jeg absolutt ikke ville. Men ønsket heller ikke fullføre svangerskapet så følte meg presset i et hjørne.
Gjennomførte abort siste helga i mai, tenkte at dette skulle gå lett. Inn på sykehus også fort hjem. Ble to netter og narkose og utskrapning. Tre uker etterpå blei jeg tante.. Noen mnd gikk og så kom det brev på nav.no om støtte til gravferd. Jeg skjønte ingenting... Følte ting gikk bedre, men ble kastet tilbake til alle følelser igjen... Snart er det mai mnd og redd jeg kommer til å gå inn i en depresjon..

Huff dette blei langt! Men og hatt endel kontakt med sosionom på Riksen, for samtaler. Tatt gentest av meg og samboer og ingenting funnet. Og sjansen for trisomi 21 igjen er veldig lite sannsynlig at skjer. Tenker ta opp tråden med Riksen til uka igjen. For å høre om oppfølging. Jordmor i kommunen har vært helt fraværende!!!

 

[Moonstone]

Vi har prøvd 1,5 år og i den tiden hatt en SA mellom uke 10 og 11, og en kjemisk nå nylig. Nå greier jeg ikke å glede meg eller føle at det er virkelig i det hele tatt. De siste dagene har jeg hatt mindre og mindre symptomer. Det var sånn det var sist SA også, så går rundt og har dårlig følelse. Jeg vil ikke ta TUL for tidlig og ikke se hjertelyd og gå og uroe meg mer. Skal prøve å bestille TUL til 7+4 i påsken, men sist hadde vi TUL 8+0 og så hjertelyd og litt lite foster men der det likevel gikk galt, så jeg tror ikke jeg greier å ha det bra selv om vi ser hjertelyd denne gangen. Den kjemiske var lettest å takle da det hadde gått så kort tid, men jo lengre tid det tar denne gangen jo mer håp får jeg og jo mer redd blir jeg for å miste. Har ikke fortalt noen om graviditeten, og føler jeg har ingen å snakke med. JEr veldig ensomt. Prøver å ikke ta sorgene på forhånd, men vanskelig å bare vente.

 

[beibisen]

Ja det vil jeg gjøre., rett og slett for å få svar på om det kan være noe. Vi fikk jo høre at det kunne være en feilaktig positiv. Selv om det er veldig liten sannsynlig. Eller at det kunne ha vært en tvilling, og at fostervannet hadde tatt dna eller sånn til den. Men så kom svar på morkakeprøve også positiv.. Hele mai mnd ifjor var helt sinnsyk... 2mai time hos jordmor. Og alt så fint ut, fikk med bilder og fortalte det til venner og kolleger. Gikk 5dager og så kom svar på Nipt testen. Da beskjeden kom var jeg helt aleine på en fremmed plass uten noen kjente i jobbsammenheng. 5-6dager etter dette så var vi og tok fostervannsprøve, svaret kom helga etter 17mai. Fikk ny time til morkakeprøve ca en uke etter, tok og noen dager føre vi fikk svar. Deretter søke nemd for å få lov til å ta abort. Måtte møte i nemnda, enda jeg fikk beskjed at det ikke var nødvendig. Men de pusha så på at jeg måtte. Klarte ikke få fram at jeg absolutt ikke ville. Men ønsket heller ikke fullføre svangerskapet så følte meg presset i et hjørne.
Gjennomførte abort siste helga i mai, tenkte at dette skulle gå lett. Inn på sykehus også fort hjem. Ble to netter og narkose og utskrapning. Tre uker etterpå blei jeg tante.. Noen mnd gikk og så kom det brev på nav.no om støtte til gravferd. Jeg skjønte ingenting... Følte ting gikk bedre, men ble kastet tilbake til alle følelser igjen... Snart er det mai mnd og redd jeg kommer til å gå inn i en depresjon..

Huff dette blei langt! Men og hatt endel kontakt med sosionom på Riksen, for samtaler. Tatt gentest av meg og samboer og ingenting funnet. Og sjansen for trisomi 21 igjen er veldig lite sannsynlig at skjer. Tenker ta opp tråden med Riksen til uka igjen. For å høre om oppfølging. Jordmor i kommunen har vært helt fraværende!!!

For en heftig runde dere har hatt gitt! Høres betryggende ut at det er liten sjangse og en fin gen test, men man vet nå aldri. Men hvis nipt testen er fin nå da så kanskje det kan hjelpe på litt Mye følelser tilknyttet Mai nå da, håper du får støtte og oppfølgning. Er så utrolig viktig! Og utrolig dårlig av jordmor oppi det hele her da? Håper du har mulighet til å bytte jordmord, synd at det ble sånn..

 

[beibisen]

Vi har prøvd 1,5 år og i den tiden hatt en SA mellom uke 10 og 11, og en kjemisk nå nylig. Nå greier jeg ikke å glede meg eller føle at det er virkelig i det hele tatt. De siste dagene har jeg hatt mindre og mindre symptomer. Det var sånn det var sist SA også, så går rundt og har dårlig følelse. Jeg vil ikke ta TUL for tidlig og ikke se hjertelyd og gå og uroe meg mer. Skal prøve å bestille TUL til 7+4 i påsken, men sist hadde vi TUL 8+0 og så hjertelyd og litt lite foster men der det likevel gikk galt, så jeg tror ikke jeg greier å ha det bra selv om vi ser hjertelyd denne gangen. Den kjemiske var lettest å takle da det hadde gått så kort tid, men jo lengre tid det tar denne gangen jo mer håp får jeg og jo mer redd blir jeg for å miste. Har ikke fortalt noen om graviditeten, og føler jeg har ingen å snakke med. JEr veldig ensomt. Prøver å ikke ta sorgene på forhånd, men vanskelig å bare vente.

Skjønner gleden blir borte.. Har du tenkt på å ta hcg prøver? Altså før en evnt tul. Kanskje det er lettere å få svar på noen verdier før man tar ultralyd og man får det i fleisen der. Jeg fikk heller ikke mer symptomer etter SA ifjor, da var jeg ca uke 8 når jeg blødde. Men fosteret var på str i uke 6 ellernoe tror jeg. Så rakk ikke å kjenne så mye.. jeg valgte også å være åpen om graviditeten tidlig, og hdde god støtte i både arbeidsledern min og i venner og familie rundt meg. Det føltes mye mindre ensomt ut, og snakket med andre som da også har hatt sånne erfaringer. Men selvfølgelig ikke alle er komfortable med å være åpent om et så ømt tema heller.. jeg forralte det tidlig nå til noen venner og familie, for da får jeg gledet meg over det mens det varer hvertfall. Og evnt bare ta sorgen om den tid kommer. Håper du får snakket med noen hvertfall, hørtes ikke noe kjekt å stå i disse følelsene alene <3

 

[Furutre]

Vi har prøvd 1,5 år og i den tiden hatt en SA mellom uke 10 og 11, og en kjemisk nå nylig. Nå greier jeg ikke å glede meg eller føle at det er virkelig i det hele tatt. De siste dagene har jeg hatt mindre og mindre symptomer. Det var sånn det var sist SA også, så går rundt og har dårlig følelse. Jeg vil ikke ta TUL for tidlig og ikke se hjertelyd og gå og uroe meg mer. Skal prøve å bestille TUL til 7+4 i påsken, men sist hadde vi TUL 8+0 og så hjertelyd og litt lite foster men der det likevel gikk galt, så jeg tror ikke jeg greier å ha det bra selv om vi ser hjertelyd denne gangen. Den kjemiske var lettest å takle da det hadde gått så kort tid, men jo lengre tid det tar denne gangen jo mer håp får jeg og jo mer redd blir jeg for å miste. Har ikke fortalt noen om graviditeten, og føler jeg har ingen å snakke med. JEr veldig ensomt. Prøver å ikke ta sorgene på forhånd, men vanskelig å bare vente.

Kjenner meg så igjen i det du skriver! Forrige gang jeg var gravid var jeg nervøs helt til vi så liv i uke 8 og 10, for da var jeg over ukene jeg har mistet før. Da ble MA oppdaget på ordinær tidlig ultralyd i uke 12. Nå vet jeg ikke når jeg tør å glede meg.

 

[Moonstone]

Skjønner gleden blir borte.. Har du tenkt på å ta hcg prøver? Altså før en evnt tul. Kanskje det er lettere å få svar på noen verdier før man tar ultralyd og man får det i fleisen der. Jeg fikk heller ikke mer symptomer etter SA ifjor, da var jeg ca uke 8 når jeg blødde. Men fosteret var på str i uke 6 ellernoe tror jeg. Så rakk ikke å kjenne så mye.. jeg valgte også å være åpen om graviditeten tidlig, og hdde god støtte i både arbeidsledern min og i venner og familie rundt meg. Det føltes mye mindre ensomt ut, og snakket med andre som da også har hatt sånne erfaringer. Men selvfølgelig ikke alle er komfortable med å være åpent om et så ømt tema heller.. jeg forralte det tidlig nå til noen venner og familie, for da får jeg gledet meg over det mens det varer hvertfall. Og evnt bare ta sorgen om den tid kommer. Håper du får snakket med noen hvertfall, hørtes ikke noe kjekt å stå i disse følelsene alene <3

Tusen takk for svar Det hjelper å dele litt her og føler jeg får mye støtte. Legen min er vanligvis grei, men jeg har spurt om å ta blodprøver for å hjelpe på bekymringene eller få det bekreftet og ev. ta TUL tidligere, men legen vil ikke ta blodprøver hvis det ikke er indikasjon. Altså bare hvis jeg blør eller har uvanlige smerter. Har prøvd å bestille time men ikke fått svar. Fikk heller ikke henvisning sist fordi jeg bare hadde mistet to ganger. Trøsten nå er at hvis det skjer noe så får jeg utredning. Samtidig er det følelsen av at dette kanskje kan unngås hvis jeg hadde fått utredning tidligere og kanskje fått støttemedisiner. Jeg synes det er trist at man skal gå gjennom så mye vondt før man får hjelp. Jeg er vanligvis ganske åpen med mine nærmeste men når dette er tredje gang så kjennes det bare så slitsomt. Pluss jeg har familie og venner som kan si litt insensitive ting og jeg vil ikke at de skal stresse meg mer. Skal fortelle de uansett hvordan det går på TUL, men orker ikke å høre ting nå som gjør meg mer redd eller får meg til å føle det er min feil. Har en søster som går gjennom fertilitetsproblemer selv så vil heller ikke belaste henne selv om hun er god å snakke med. Jeg går til psykolog og det hjelper men er ca. 3 uker mellom hver gang. Takk til dere som orker å lese dette

 

[Babypie]

Har gradvis sneket seg på en følelse av angst her. Kjenner meg litt utenfor meg selv akkurat nå og finner ikke roen. Tar meg i å dissosiere en del på dagtid, blir helt passiv og handlingslammet. Når ungene er hjemme på ettermiddagen går det i stresspising og scrolling. Rett og slett for mange tanker som surrer om det kommer til å gå bra eller ikke. En ting er bekymringen for spontanabort, men tanken på at det skal skje på nytt at fosteret har en alvorlig diagnose… det har tatt litt overhånd de siste dagene. Prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt og akseptere at jeg ikke har kontroll, men det er lettere sagt enn gjort. På godt og vondt å lese at flere er i samme båt. Ønsker ingen slike bekymringer, men setter veldig pris på alt dere har delt og muligheten for å dele selv