Må bare lufte tankene her om natta.
For å prøve å fortelle litt kort så er jeg gravid med nr 3, og har mye større fødselsangst denne gangen enn ved de to andre. Dette er mest på bakgrunn av dei tidligere fødslene mine.
Fødsel nr 1. Etter å ha gått en hel dag med rier som bare ble sterkere og sterkere og kom tettere og tettere dro vi inn til føden for å sjekke hvordan ting lå ann. Jordmora jeg møtte var mest fokusert på at jeg var førstegangs fødende og at dette kunne ta lang tid. Hun sjekket for åpning og mente den ikke va stor nok for at jeg kunne bli lagt inn. Jeg hadde fortsatt rier hvert 3 min og sprang og spydde i oppholdet mellom riene. Hun sendte meg hjem. Vi dro til mamma for eg trengte trøst og noen andre enn mannen og klage til. Mamma va overrasket over at jeg i det hele tatt ble sendt hjem. Hun mente me burde dra rett ut igjen til føden og forlange å bli lagt inn. Jeg nektet for de ville jo ikke ha meg der ute uansett. Litt senere gikk vannet mitt og mamma ringt til ambulanse, da pressriene allerede var godt i gang. Ambulansen kom og sjekket åpning, og nå var hode på vei ut. Me fikk kjørt til sykehuset og byttet seng. Jeg lå fortsatt og hylte og skrek, men fikk på mottaket beskjed om å slutte å brøle sånn, for sååå vondt var det ikke å føde altså. Sorry TMI men jeg hørte hvordan ting revnet der nede og jentungen kom ut i en fart. Endte på operasjonsbordet i etterkant for å sy sammen. Rift grad 3b.
Fødsel nr 2 forventet jeg bedre oppfølging og forlangte egentlig ks, for hadde lest meg fram til at det var det beste etter en såpass rift med første. Dette var ikke sykehuset enige i, så jeg kunne få en igangsettelse før termin. Var overhodeiikke trygg på den avgjørelsen, men følte meg såpass overkjørt at jeg bare måtte godta det. Når termin nærmet seg, kjente jeg igjen disse rie smertene på kveldene og ville ha sjekk. På første sjekken roet ting seg av seg selv. Ringte igjen dagen etterpå for var livredd for å føde hjemme. Ting roet seg ikke, men de kunne ikke gjøre så mye før riene tok seg opp. Ble lovd ny sjekk to dager senere, selvom de mente det ikke var nødvendig fordi jeg skulle bli satt i gang uken etterpå, så jeg kunne jo bare vente. Kom på ny sjekk der legen kunne tøye til 3-4 cm og vannet gikk mens hun holdt på oppi der. Jeg ble ikke sendt hjem etter, og det gikk flere timer før jentungen kom ut. Fikk ikke så mye rifter denne gangen.
Nå er det snart nr 3 sin fødsel. Jeg var inne på forløsningssamtale på mandag fordi jeg ønsket en mye tryggere fødsel enn ved de to andre. Der jeg verken har følt meg sett eller hørt og har måttet mase mye. Var fast bestemt på at ks er det beste alternativet for meg igjen, for kroppen vrenge seg ved tanken på ny vaginal fødsel. Når jeg kom inn til samme overlege som ved forrige svangerskap, så startet hun med å si at hun husket meg fra sist og at jeg hadde nå fått en fin fødsel forrige gang, at jeg var skapt for å føde osv osv. Før hun kom i snakk om mitt ønske denne gangen. Jeg sa tydelig i fra at jeg ønsket ks for det er den eneste måten dere kan føle meg helt trygge på å føde her igjen. Hu begynte å snakke om komplikasjoner rundt dette med ks og alt som kunne skje, og at det ikke var medisinsk grunnlag nok for at jeg kunne få dette. Hun lirte til og med ut av seg hvordan jeg kunne velge det verste for meg og baby, og at det var det verste valget jeg kunne ta (som om jeg var verdens dårligste mor som faktisk tenker på egen helse og psyke). Hun spurte også om jeg hadde tenkt å få mange barn siden jeg igjen gikk igjennom angsten frivillig. Jeg følte meg ihvertfall ikke hørt, eller trygg nok på å ytre noe som helst når hun lirer sånne kommentarer ut av seg.. Endte med at jeg bare godtok igangsettelse for orker ikke å kjempe mer. Satt bare å grein under hele samtalen. Fikk også datoer til nye samtaler. Så nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre for at jeg skal føle meg trygg til å føde på det hersens sykehuset. Hun avsluttet også med at jeg ikke måtte tenke så altfor mye ang fødsel for babyen må ut uansett.
Så til et spm til dere andre som har slitt med angst, hva har hjulpet? Så jeg slipper å ligge 7 uker til med ubeskrivelige smerter i kroppen, hjertebank og grining..
For å prøve å fortelle litt kort så er jeg gravid med nr 3, og har mye større fødselsangst denne gangen enn ved de to andre. Dette er mest på bakgrunn av dei tidligere fødslene mine.
Fødsel nr 1. Etter å ha gått en hel dag med rier som bare ble sterkere og sterkere og kom tettere og tettere dro vi inn til føden for å sjekke hvordan ting lå ann. Jordmora jeg møtte var mest fokusert på at jeg var førstegangs fødende og at dette kunne ta lang tid. Hun sjekket for åpning og mente den ikke va stor nok for at jeg kunne bli lagt inn. Jeg hadde fortsatt rier hvert 3 min og sprang og spydde i oppholdet mellom riene. Hun sendte meg hjem. Vi dro til mamma for eg trengte trøst og noen andre enn mannen og klage til. Mamma va overrasket over at jeg i det hele tatt ble sendt hjem. Hun mente me burde dra rett ut igjen til føden og forlange å bli lagt inn. Jeg nektet for de ville jo ikke ha meg der ute uansett. Litt senere gikk vannet mitt og mamma ringt til ambulanse, da pressriene allerede var godt i gang. Ambulansen kom og sjekket åpning, og nå var hode på vei ut. Me fikk kjørt til sykehuset og byttet seng. Jeg lå fortsatt og hylte og skrek, men fikk på mottaket beskjed om å slutte å brøle sånn, for sååå vondt var det ikke å føde altså. Sorry TMI men jeg hørte hvordan ting revnet der nede og jentungen kom ut i en fart. Endte på operasjonsbordet i etterkant for å sy sammen. Rift grad 3b.
Fødsel nr 2 forventet jeg bedre oppfølging og forlangte egentlig ks, for hadde lest meg fram til at det var det beste etter en såpass rift med første. Dette var ikke sykehuset enige i, så jeg kunne få en igangsettelse før termin. Var overhodeiikke trygg på den avgjørelsen, men følte meg såpass overkjørt at jeg bare måtte godta det. Når termin nærmet seg, kjente jeg igjen disse rie smertene på kveldene og ville ha sjekk. På første sjekken roet ting seg av seg selv. Ringte igjen dagen etterpå for var livredd for å føde hjemme. Ting roet seg ikke, men de kunne ikke gjøre så mye før riene tok seg opp. Ble lovd ny sjekk to dager senere, selvom de mente det ikke var nødvendig fordi jeg skulle bli satt i gang uken etterpå, så jeg kunne jo bare vente. Kom på ny sjekk der legen kunne tøye til 3-4 cm og vannet gikk mens hun holdt på oppi der. Jeg ble ikke sendt hjem etter, og det gikk flere timer før jentungen kom ut. Fikk ikke så mye rifter denne gangen.
Nå er det snart nr 3 sin fødsel. Jeg var inne på forløsningssamtale på mandag fordi jeg ønsket en mye tryggere fødsel enn ved de to andre. Der jeg verken har følt meg sett eller hørt og har måttet mase mye. Var fast bestemt på at ks er det beste alternativet for meg igjen, for kroppen vrenge seg ved tanken på ny vaginal fødsel. Når jeg kom inn til samme overlege som ved forrige svangerskap, så startet hun med å si at hun husket meg fra sist og at jeg hadde nå fått en fin fødsel forrige gang, at jeg var skapt for å føde osv osv. Før hun kom i snakk om mitt ønske denne gangen. Jeg sa tydelig i fra at jeg ønsket ks for det er den eneste måten dere kan føle meg helt trygge på å føde her igjen. Hu begynte å snakke om komplikasjoner rundt dette med ks og alt som kunne skje, og at det ikke var medisinsk grunnlag nok for at jeg kunne få dette. Hun lirte til og med ut av seg hvordan jeg kunne velge det verste for meg og baby, og at det var det verste valget jeg kunne ta (som om jeg var verdens dårligste mor som faktisk tenker på egen helse og psyke). Hun spurte også om jeg hadde tenkt å få mange barn siden jeg igjen gikk igjennom angsten frivillig. Jeg følte meg ihvertfall ikke hørt, eller trygg nok på å ytre noe som helst når hun lirer sånne kommentarer ut av seg.. Endte med at jeg bare godtok igangsettelse for orker ikke å kjempe mer. Satt bare å grein under hele samtalen. Fikk også datoer til nye samtaler. Så nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre for at jeg skal føle meg trygg til å føde på det hersens sykehuset. Hun avsluttet også med at jeg ikke måtte tenke så altfor mye ang fødsel for babyen må ut uansett.
Så til et spm til dere andre som har slitt med angst, hva har hjulpet? Så jeg slipper å ligge 7 uker til med ubeskrivelige smerter i kroppen, hjertebank og grining..
har du noen andre du kan ta dette opp med? Fastlegen din eller jordmor for eksempel. Kan du bytte lege på sykehuset? Sende inn klage til høyere hold på måten du har blitt behandlet på?
Det at eg hadde satt ord på nøyaktig det eg var redd for, samt laget en plan rundt det var nok!