FayNani
Forelsket i forumet
Jeg vet ikke hvilken kategori dette går unner derfor valgte jeg å ta det unger generelt..
Jeg fikk mitt første barn for litt over 2 år siden og har hatt store problemer siden. Jeg har aldri søkt om hjelp, men lurer på om det kan være lurt?
Altså, fødselen gikk fryktelig dårlig. 4 jordmødre, 1 overlege og 1 jordmorstudent - likevel gikk det så dårlig at både jeg og min ufødte datter lå for døden. De satt igang fødselen 3 uker før tiden. (Uten grunn - dette har jeg sjekket opp, både jeg og min datter hadde det fint, men den Iranske vikaren fra sverige som var plasser på mitt fødested satt i gang fødselen da vi skulle ha en samtale om keisersnitt. Dette var en krangel mellom jordmødre i senere tid)Jeg lå 16 timer med "mase-rier" uten å få hjelp. De ga meg ingen informasjon, ingen smertelindring, ingen hjelp i det hele tatt. Jeg ble redd hver gang en jordmor kom inn på rommet da jeg visst at nå ville jeg få enda mer vondt. De sjekket åpning uten glidemiddel, de tøyde åpningen hver gang da det ikke skjedde av seg selv og hørte ikke på meg da jeg hylte om at noe var galt. Mannen min og min venninne som var med under fødselen fikk sjokk over behandlingen vi fikk. Men etter 16 timer klarte jeg ikke mer. Jeg klarte ikke stå, gå, prate og slet med å holde øynene åpne. Jeg var sliten og ville, som de fleste, bare få det overstått. Venninnen min løper ut og forteller at noe er galt og at nå MÅ de gjøre noe. jordmor studenten kommer inn igjen og ser at hjertelyden til barnet mitt er veldig dårlig. Det blir akuatt keisersnitt under full narkose. Datteren min hadde hverken lyd, pust, farge eller liknende. hun hadde en svak puls igjen. De klarte heldigvis å få liv i henne. Meg jobbet de mer i 4 timer før de la meg på overvåkning. Selv i dag vet jeg ikke hva som skjedde under fødselen.
Etter fødselen ble jeg behandlet på en måte jeg håper ingen får oppleve. De kjeftet på meg for at jeg hadde vært vanskelig å ha med å gjøre. At dette var min egen feil og at jordmødrene var slitne da de nettopp hadde hatt ferie og hadde første/-og tredje dag tilbake på jobb. Jeg fikk sjokk. som førstegangsfødene og uviten trodde jeg de jordmødrene skulle være UTHVILT etter en ferie og VITE hva de driver med, men jeg tok vel feil... Etter første dagen våknet jeg av at en jordmor presset meg så hard på magen at jeg brakk meg i smerte. Mannen min hoppet opp fra stolen og dyttet henne vekk. Blodet rant fra underlivet og ned på gulvet og alt hun sa var: Dette må gjøres.
(Jeg tok dette opp med en annen jordmor på sykehuset et par måneder senere og hun forklarte at dette må gjøres for at blodet skal ut av livmoren og sårene kan lukke seg. Greit nok det, men vekk meg først og SI IFRA!! Gi beskjed om at dette er ubehagelig!)
Det er nå gått to år og jeg tok motet til meg for krevet legejournalen min hvor jeg leste at det hadde vørt fler komplikasjoner under fødselen som jeg ikke var klar over. Svangerskaps forgiftning, navlestreng på under 30cm og datteren min lå feil. Dette var det INGEN som ga meg beskjed om. Ikke meg, mannen min eller min venninne som var tilstede. Heldigvis ble fødestuen stengt like etter min fødsel da de klarte å ta livet av enda et barn. (Det har skjedd tidligere også)
Jeg har i 2 år prøvd å søke om sterilisering, men det gjøres ikke fordi jeg er så ung. (24) Og jeg er kanskje litt glad for det i dag da jeg faktisk har veldig lyst på et barn til, men jeg tør ikke. Jeg tør ikke bli gravid og jeg tør hvertfall ikke føde på nytt! Hverken normalt eller via keisersnitt. Jeg har kjempe angst og sliter med å bare tenke tanken. Vi har snakket om adopsjon, men mannen min vil så gjerne ha et til som er VÅRT. Og det vil jo jeg også.
Er det noen som har noen liknende erfaringer? Kan man få hjelp til å overvinne frykten? Psykolog eller prate med en jordmor?
- Fay
Jeg fikk mitt første barn for litt over 2 år siden og har hatt store problemer siden. Jeg har aldri søkt om hjelp, men lurer på om det kan være lurt?
Altså, fødselen gikk fryktelig dårlig. 4 jordmødre, 1 overlege og 1 jordmorstudent - likevel gikk det så dårlig at både jeg og min ufødte datter lå for døden. De satt igang fødselen 3 uker før tiden. (Uten grunn - dette har jeg sjekket opp, både jeg og min datter hadde det fint, men den Iranske vikaren fra sverige som var plasser på mitt fødested satt i gang fødselen da vi skulle ha en samtale om keisersnitt. Dette var en krangel mellom jordmødre i senere tid)Jeg lå 16 timer med "mase-rier" uten å få hjelp. De ga meg ingen informasjon, ingen smertelindring, ingen hjelp i det hele tatt. Jeg ble redd hver gang en jordmor kom inn på rommet da jeg visst at nå ville jeg få enda mer vondt. De sjekket åpning uten glidemiddel, de tøyde åpningen hver gang da det ikke skjedde av seg selv og hørte ikke på meg da jeg hylte om at noe var galt. Mannen min og min venninne som var med under fødselen fikk sjokk over behandlingen vi fikk. Men etter 16 timer klarte jeg ikke mer. Jeg klarte ikke stå, gå, prate og slet med å holde øynene åpne. Jeg var sliten og ville, som de fleste, bare få det overstått. Venninnen min løper ut og forteller at noe er galt og at nå MÅ de gjøre noe. jordmor studenten kommer inn igjen og ser at hjertelyden til barnet mitt er veldig dårlig. Det blir akuatt keisersnitt under full narkose. Datteren min hadde hverken lyd, pust, farge eller liknende. hun hadde en svak puls igjen. De klarte heldigvis å få liv i henne. Meg jobbet de mer i 4 timer før de la meg på overvåkning. Selv i dag vet jeg ikke hva som skjedde under fødselen.
Etter fødselen ble jeg behandlet på en måte jeg håper ingen får oppleve. De kjeftet på meg for at jeg hadde vært vanskelig å ha med å gjøre. At dette var min egen feil og at jordmødrene var slitne da de nettopp hadde hatt ferie og hadde første/-og tredje dag tilbake på jobb. Jeg fikk sjokk. som førstegangsfødene og uviten trodde jeg de jordmødrene skulle være UTHVILT etter en ferie og VITE hva de driver med, men jeg tok vel feil... Etter første dagen våknet jeg av at en jordmor presset meg så hard på magen at jeg brakk meg i smerte. Mannen min hoppet opp fra stolen og dyttet henne vekk. Blodet rant fra underlivet og ned på gulvet og alt hun sa var: Dette må gjøres.
(Jeg tok dette opp med en annen jordmor på sykehuset et par måneder senere og hun forklarte at dette må gjøres for at blodet skal ut av livmoren og sårene kan lukke seg. Greit nok det, men vekk meg først og SI IFRA!! Gi beskjed om at dette er ubehagelig!)
Det er nå gått to år og jeg tok motet til meg for krevet legejournalen min hvor jeg leste at det hadde vørt fler komplikasjoner under fødselen som jeg ikke var klar over. Svangerskaps forgiftning, navlestreng på under 30cm og datteren min lå feil. Dette var det INGEN som ga meg beskjed om. Ikke meg, mannen min eller min venninne som var tilstede. Heldigvis ble fødestuen stengt like etter min fødsel da de klarte å ta livet av enda et barn. (Det har skjedd tidligere også)
Jeg har i 2 år prøvd å søke om sterilisering, men det gjøres ikke fordi jeg er så ung. (24) Og jeg er kanskje litt glad for det i dag da jeg faktisk har veldig lyst på et barn til, men jeg tør ikke. Jeg tør ikke bli gravid og jeg tør hvertfall ikke føde på nytt! Hverken normalt eller via keisersnitt. Jeg har kjempe angst og sliter med å bare tenke tanken. Vi har snakket om adopsjon, men mannen min vil så gjerne ha et til som er VÅRT. Og det vil jo jeg også.
Er det noen som har noen liknende erfaringer? Kan man få hjelp til å overvinne frykten? Psykolog eller prate med en jordmor?
- Fay
