Angst i graviditet

[Juni16+desember18<3]

Hei.

Er det noen andre her inne som også sliter med angst? Jeg fungerer greit til vanlig da jeg går på medisiner, men sluttet på disse når jeg fikk positiv test for å unngå at lille i magen skal ta noe skade av det. Gjorde det samme sist, men da hadde vi jo ikke barn fra før. Jeg har det de kaller invalidiserende angst (panikkangst, sosial fobi og agorafobi). Har klart å holde hodet over vannet så langt, men nå siste uka er det verre enn noen gang. I dag fikk jeg et panikkanfall fordi jeg skulle ut med søpla.. Jeg får på grensa til fulle panikkanfall hver dag ved henting og levering i bhg og jeg ligger her nå å får ikke sove fordi hele kroppen er anspent og full av angst.. har samtaler med psykolog annenhver uke, men føler ikke dette hjelper stort. Føler meg som en helt elendig mamma som plutselig ikke klarer vanlige ting sammen med det garnet jeg allerede har! Og skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal komme meg til desember. Dette blir vårt andre og siste barn på grunn av dette og andre helserelaterte ting. Jeg fungerer som sagt fint på medisiner og kan være et fullverdig medlem av familien. Jeg hadde lova meg selv at barnet jeg har ikke skulle merke noe til dette, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men er det noen andre her som har erfaring med samme? Vet liksom ikke hva jeg kan gjøre for å komme videre nå, selv om det er så kort tid igjen
Unnskyld langt rotete innlegg og takk hvis du har orket å lese alt ❤

 

[Limabø]

Hei.

Er det noen andre her inne som også sliter med angst? ❤

Hei. Jeg har ikke angst i den grad at jeg får medisiner for det. Det jeg kan kjenne på innimellom er dødsangst og sykdomsangst. Jobber stadig med tankene når det kommer til håndtering av ulike situasjoner som dukker opp.

Du skriver at du går til psykolog annenhver uke. Har du testet flere psykologer? Eller annen form for terapi? Du trenger ikke skrive evt. ja og hva du har testet, men jeg har aldri hatt god erfaring med psykologer, det ble for klinisk for meg. Vet ikke hvor stor grad du behøver klinisk hjelp, men for min del hjalp det med en gestaltterapeut som var riktig kjønn, riktig alder og riktig kjemi.

Det høres virkelig ikke godt ut det du beskriver. Hvordan håndterer partneren din det? Likegyldig? Støttende? Har du kontaktet legen din om situasjonen som nå har forverret seg? Hvis du er redd for at barnet du har skal merke det, hva tenker du om å ta en husmorferie et sted du trives? Har du teknikker som fungerer for å håndtere det, f.eks. legge merke til fem ting i rommet, fem forskjellige lyder du hører o.l. Du trenger ikke svare hvis du ikke ønsker. Det er ikke sikkert det var et slikt svar du ønsket deg. Selv kan jeg bli litt forbanna når jeg sier noe og så kommer det mange tips og råd som «bare gjør sånn så fikser det seg....» eller «jeg gjorde bare slik og da løste det seg, gjør nøyaktig det samme så ordner det seg for deg også....».

Vet ikke helt hva jeg vil med svaret heller, men som du sier er det kort tid igjen. Jeg håper du finner en måte å holde ut på. Ønsker deg veldig mye lykke til

 

[Juni16+desember18<3]

Hei. Jeg har ikke angst i den grad at jeg får medisiner for det. Det jeg kan kjenne på innimellom er dødsangst og sykdomsangst. Jobber stadig med tankene når det kommer til håndtering av ulike situasjoner som dukker opp.

Du skriver at du går til psykolog annenhver uke. Har du testet flere psykologer? Eller annen form for terapi? Du trenger ikke skrive evt. ja og hva du har testet, men jeg har aldri hatt god erfaring med psykologer, det ble for klinisk for meg. Vet ikke hvor stor grad du behøver klinisk hjelp, men for min del hjalp det med en gestaltterapeut som var riktig kjønn, riktig alder og riktig kjemi.

Det høres virkelig ikke godt ut det du beskriver. Hvordan håndterer partneren din det? Likegyldig? Støttende? Har du kontaktet legen din om situasjonen som nå har forverret seg? Hvis du er redd for at barnet du har skal merke det, hva tenker du om å ta en husmorferie et sted du trives? Har du teknikker som fungerer for å håndtere det, f.eks. legge merke til fem ting i rommet, fem forskjellige lyder du hører o.l. Du trenger ikke svare hvis du ikke ønsker. Det er ikke sikkert det var et slikt svar du ønsket deg. Selv kan jeg bli litt forbanna når jeg sier noe og så kommer det mange tips og råd som «bare gjør sånn så fikser det seg....» eller «jeg gjorde bare slik og da løste det seg, gjør nøyaktig det samme så ordner det seg for deg også....».

Vet ikke helt hva jeg vil med svaret heller, men som du sier er det kort tid igjen. Jeg håper du finner en måte å holde ut på. Ønsker deg veldig mye lykke til

Jeg har gått til en del behandling tidligere da jeg har slitt med dette i over 10 år, så har prøvd litt av hvert egentlig og vet jo så veldig godt hva det er og hvorfor det er sånn osv. Hun jeg snakker med nå er kanskje ikke psykolog, men psykisk sykepleier eller noe i den duren. Ble egentlig henvist til dps, men fikk avslag (der jeg har vært før) så endte opp i det kommunale noe selv hun jeg går til nå synes var rart med tanke på hvor kraftig angsten er.
Jeg har masse rare teknikker for å komme meg ut av det. Gangetabellen forlengs og baklengs, kjører jeg bil legger jeg sammen alle tall fra alle skilter jeg ser for å få hue til å ikke kunne tenke på noe annet. Høres jo ut som jeg er skikkelig koko, men stort sett så funker det

Samboeren min er forståelsesfull, men skjønner nok ikke helt hvor ille det er nå, kanskje også fordi jeg holder litt igjen ovenfor de rundt meg.

Det hadde vært utrolig deilig å komme meg vekk litt, men det er ikke så lett med en 2 åring hjemme som er ekstremt mammadalt. Men har mest lyst til å gå å gjemme meg bort nå siste 11 ukene. Det tar så mye energi å være så anspent 24/7. Det synes jo ohså på vekta. Jeg starta på 57kg og er nå 59kg. Man kan se jeg har blitt mye tynnere og har jo null energi.

Tusen takk for svar❤ jeg blir også ofte veldig irritert når folk kommer med sånt, men da spesielt når det kommer fra folk som ikke aner hva de snakker om og sier at "kan du ikke bare fortelle hue at det går bra? Sitter jo bare mellom øra, hva er det verste som kan skje?". Hadde det vært så enkelt hadde det ikke vært et så stort problem! Men skjønner jo det er vanskelig for folk å forstå for de ser meg jo ikke når jeg er på det verste og ellers er jeg veldig flink til å skjule det. Jeg vet jo at jeg blir bra igjen så fort jeg får medisiner, men det er vanskelig å virkelig tro på sånn det er nå:/

 

[Silje_V]

Jeg er psykolog selv, ironisk nok, men har også slitt en del med angst oppgjennom, da med helseangst og frykten for å dø, som også har resultert i panikkanfall. Jeg er et kontrollmenneske av rang, på kanten til OCD, noe som ikke akkurat har hjulpet på behovet om å «kontrollere døden.» De siste årene; og med god hjelp fra både terapien og antidepressiva, har jeg gradvis blitt bedre og nå er jeg så frisk som jeg kommer til å bli. Man blir kanskje aldri helt fri angsten, men man kan lære seg å leve med den- slik at den ikke tar opp et for stort fokus i livet. Teknikken blir å lære seg å ta kontroll på tankene; man kan ikke styre tankene- men du kan velge hvilke tanker du vil gi næring til.

Det høres ut som om du har det veldig trasig for tiden og siden tilknytningen til babyen allerede starter i fosterstadiet så blir mors psykiske helse desto viktigere! Du skal ha det bra med deg selv gjennom denne graviditeten, og du skal ikke gå rundt å ha det slik du har det nå.

Jeg ville ha tatt kontakt med fastlegen for å vurdere om du heller burde startet opp på en lav dose med antidepressiva igjen, selv om du nå er gravid. Jeg tenker at fordelene ved disse oppveier for de mulige risikoen når du har det slik du har det nå. I tillegg vil jeg anbefale deg å prøve en annen form for behandling, noe som heter EMDR. Det er mange psykologer som praktiserer denne metoden i dag og forskning har vist gode effekter av denne, forholdsvis nye, behandlingsmetoden.

Jeg ønsker deg alt godt og sender over mange gode klemmer din vei.

 

[Lillevenn17]

Jeg tenker at når du blir så dårlig av å ikke gå på medisiner, så veier helsefordelene for deg opp for eventuelle ulemper for babyen i magen. Jeg har vært borti flere mødre som har stått på sine faste medisiner gjennom svangerskapet og amming. Sluttet du selv, eller var det fastlegen som ba deg slutte? Sjekk med relis/tryggmammamedisin for om det er trygt å bruke din medisin. Felleskatalogen er veldig DÅRLIG på akkurat det, fordi det er legemiddelprodusentens egen vurdering, og de helgarderer seg.

 

[Juni16+desember18<3]

Jeg er psykolog selv, ironisk nok, men har også slitt en del med angst oppgjennom, da med helseangst og frykten for å dø, som også har resultert i panikkanfall. Jeg er et kontrollmenneske av rang, på kanten til OCD, noe som ikke akkurat har hjulpet på behovet om å «kontrollere døden.» De siste årene; og med god hjelp fra både terapien og antidepressiva, har jeg gradvis blitt bedre og nå er jeg så frisk som jeg kommer til å bli. Man blir kanskje aldri helt fri angsten, men man kan lære seg å leve med den- slik at den ikke tar opp et for stort fokus i livet. Teknikken blir å lære seg å ta kontroll på tankene; man kan ikke styre tankene- men du kan velge hvilke tanker du vil gi næring til.

Det høres ut som om du har det veldig trasig for tiden og siden tilknytningen til babyen allerede starter i fosterstadiet så blir mors psykiske helse desto viktigere! Du skal ha det bra med deg selv gjennom denne graviditeten, og du skal ikke gå rundt å ha det slik du har det nå.

Jeg ville ha tatt kontakt med fastlegen for å vurdere om du heller burde startet opp på en lav dose med antidepressiva igjen, selv om du nå er gravid. Jeg tenker at fordelene ved disse oppveier for de mulige risikoen når du har det slik du har det nå. I tillegg vil jeg anbefale deg å prøve en annen form for behandling, noe som heter EMDR. Det er mange psykologer som praktiserer denne metoden i dag og forskning har vist gode effekter av denne, forholdsvis nye, behandlingsmetoden.

Jeg ønsker deg alt godt og sender over mange gode klemmer din vei.

Ja, jeg har gått på medisiner en stund etter å lenge ha prøvd forskjellige metoder for å klare det på egenhånd, men med diagnosene sosial fobi, panikkangst, agorafobi og dystymi så var ikke det helt enkelt:/ har prøvd flere ganger å trappe ned eller slutte på medisinene etter lange gode perioder, men faller alltid tilbake til start.

På medisiner har jeg det veldig bra, angsten er jo der og jeg vil aldri bli en supersosiaø og spontan person, men jeg kan leve sånn jeg vil. Derfor er det nesten enda tyngre når jeg har hatt det og så faller tilbake igjen!:/

Har vært inne på tanken, men er så redd det vil påvirke lille og hadde aldri klart å tilgi meg selv hvis det skjedde på grunn av medisiner jeg går på!:/

Tusen takk for tips, skal undersøke det!

Takk ❤

 

[Juni16+desember18<3]

Jeg tenker at når du blir så dårlig av å ikke gå på medisiner, så veier helsefordelene for deg opp for eventuelle ulemper for babyen i magen. Jeg har vært borti flere mødre som har stått på sine faste medisiner gjennom svangerskapet og amming. Sluttet du selv, eller var det fastlegen som ba deg slutte? Sjekk med relis/tryggmammamedisin for om det er trygt å bruke din medisin. Felleskatalogen er veldig DÅRLIG på akkurat det, fordi det er legemiddelprodusentens egen vurdering, og de helgarderer seg.

Den jeg gikk på nå før svangerskapet skal ikke brukes under svangerskap/amming. Den jeg gikk på før kunne brukes, men det var forskning som viste økt forekomst av barn som ble født stresset, fikk ADHD senere i livet, konsentrasjon problemer osv. Legen min da sa at "det kan jo gå helt fint". Men det følte jeg ikke var bra nok. Og sist gikk det jo også greit fordi jeg kunne trekke meg unna og det gikk ikke utover andre enn meg, men denne gangen har jeg jo en 2 åring og jeg sliter virkelig med hverdagslige ting som å levere/hente i bhg.

Vil på en måte ikke gi meg nå som det er så kort tid igjen. Jeg ammet ikke sist og skal ikke det nå heller sånn at jeg kan starte opp med medisiner igjen samme dag. Men skal snakke litt med psykologen min. Fastlegen min er håpløs så der er det ikke noe å hente. (Har byttet, men må vente til 1 oktober).

Alt er bare så teit nå og føler meg helt ubrukelig og som en stor byrde for alle rundt meg, så viser ingen hvor ille det faktisk er nå, men det tar jo enda mer energi jeg ikke har.

 

[Lille Mirakel 18]

Ville bare sende deg en klem- for det høres utrolig tøft ut å ha det slik[emoji173]️
Jeg har litt angst, men på langt nær så alvorlig. Ta vare på deg[emoji173]️

 

[Juni16+desember18<3]

Ville bare sende deg en klem- for det høres utrolig tøft ut å ha det slik[emoji173]️
Jeg har litt angst, men på langt nær så alvorlig. Ta vare på deg[emoji173]️

Takk ❤

 

[Lykkekløver]

Den jeg gikk på nå før svangerskapet skal ikke brukes under svangerskap/amming. Den jeg gikk på før kunne brukes, men det var forskning som viste økt forekomst av barn som ble født stresset, fikk ADHD senere i livet, konsentrasjon problemer osv. Legen min da sa at "det kan jo gå helt fint". Men det følte jeg ikke var bra nok. Og sist gikk det jo også greit fordi jeg kunne trekke meg unna og det gikk ikke utover andre enn meg, men denne gangen har jeg jo en 2 åring og jeg sliter virkelig med hverdagslige ting som å levere/hente i bhg.

Vil på en måte ikke gi meg nå som det er så kort tid igjen. Jeg ammet ikke sist og skal ikke det nå heller sånn at jeg kan starte opp med medisiner igjen samme dag. Men skal snakke litt med psykologen min. Fastlegen min er håpløs så der er det ikke noe å hente. (Har byttet, men må vente til 1 oktober).

Alt er bare så teit nå og føler meg helt ubrukelig og som en stor byrde for alle rundt meg, så viser ingen hvor ille det faktisk er nå, men det tar jo enda mer energi jeg ikke har.

Hei!
Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å gå tilbake på noe medisin i samhandling med lege.
Når du stresser hele tiden, økes kortisol nivå i kroppen, og langvarig stress påvirker barnet med sikkerhet; medikamenter kan ha det som bivirkning.
kronisk stress hos mor fører til redusert hjerneutvikling hos baby, lav fødselsvekt, konsentrasjonsvansker og mer emosjonell ustabilitet hos foster. Dette er det forsket mye mye på .

Jeg har selv slitt med stress og har etter at vi oppdaget graviditeten roet enormt ned, og har noen dager jeg bare gjør ingenting annet enn å slappe av.

Om du har en såpass ille angst så vil jeg tro det påvirker barnet, og deg, mye verre enn medisin kanskje kan gjøre.

Sjekk det ut/snakk med legen din Les gjerne litt om farene ved angst/stress/urolighet hos mor også, er veldig mye solid forkning på området.

 

[Juni16+desember18<3]

Hei!
Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å gå tilbake på noe medisin i samhandling med lege.
Når du stresser hele tiden, økes kortisol nivå i kroppen, og langvarig stress påvirker barnet med sikkerhet; medikamenter kan ha det som bivirkning.
kronisk stress hos mor fører til redusert hjerneutvikling hos baby, lav fødselsvekt, konsentrasjonsvansker og mer emosjonell ustabilitet hos foster. Dette er det forsket mye mye på .

Jeg har selv slitt med stress og har etter at vi oppdaget graviditeten roet enormt ned, og har noen dager jeg bare gjør ingenting annet enn å slappe av.

Om du har en såpass ille angst så vil jeg tro det påvirker barnet, og deg, mye verre enn medisin kanskje kan gjøre.

Sjekk det ut/snakk med legen din Les gjerne litt om farene ved angst/stress/urolighet hos mor også, er veldig mye solid forkning på området.

Jeg blir nøye fulgt opp av lege, jordmor, sykehus og psykolog. Får også ekstra kontroller av lillemann i magen og nå som det bare er under 8 uker til termin vil ikke de "trygge" medisinene rekke å fungere før fødsel uansett. Men så langt ser alt veldig fint ut med lillemann, det er kun meg det har gått utover. Jeg startet på ca 57kg og er nå 32+4 og veier 60kg så jeg kommer nok til å være veldig tynn etterpå. Med kraftig reflux og bekkenløsning på toppen av dette kjenner jeg at jeg er veldig ferdig med å være gravid nå og har blitt anbefalt av legene om å ikke få flere barn :/

Men tusen takk for svar ❤