Guest
Vi er prøvere på barn nr 2 nå og har foreløbig ikke lykkes (etter 1 år som prøvere). Vekten er den samme som sist og formen min er også bedre enn sist jeg ble gravid.
Greia mi er at jeg hadde en lang og tøff fødsel sist: Jeg hadde termin 20.okt 09, vannet gikk 5 dager over tiden. Jeg fikk ikke rier, men fikk komme inn dagen etterpå til sjekk på fødeavdelingen. Der ble jeg lagt inn fordi jeg skulle settes i gang grytidelig neste morgen og hadde en drøy halvtime å kjøre til sykehuset. Om natten begynte jeg å få rier, men de dabbet av og jeg fikk modningsgele om morgenen. Riene kom med en gang og trengte ikke mer foreløbig.
På ettermiddagen ble jeg flyttet inn på fødestue og jeg fikk en jm som var verdens flinkeste og koseligste. Men når jeg hadde nådd 4cm så stoppet utviklingen og jeg måtte ha epidural og drypp. Jeg fikk også feber og måtte ha antibiotika og febernedsettenede (ble jeg fortalt). Jeg åpnet meg mer, men datteren min kom ikke langt nok ned i bekkenet og jeg måtte bruke 3 timer på å presse henne ned (med hyppige rier). Jeg var utslitt, men endelig kom datteren min ut kl 02.30 om natten.
Da jm skulle sy oppstod det panikk og hun ropte til den ene barnepleieren "Det blør sånn! Hent legen!!" Og hun løpte ut og kom kjapt tilbake igjen med legen. Legen mente at det ikke var noe og gadd ikke en gang å undersøke. Jeg ble trillet inn på barsel med datteren min, men hadde fryktelig vondt. De tre timene etter fødsel som jeg skulle sovet, lå jeg bare å spurte etter mer smertestillende.
Om morgenen var det ei som kom inn for å sjekke om livmoren min trakk seg sammen og jeg kjente at det bare rant masse blod ut og hun løpte for å hente legen, som etter en rask undersøkelse løp for å hente overlegen. Her måtte jeg operers og det fort - det spilte ingen rolle at jeg akkurat hadde spist. Jeg fikk en morfinsprøyte i låret og tenkte "gud så deilig!" når de raste av gårde med meg til operasjonsstua. Jeg fikk aldri vite grunnen til blødningene, men min mor sa at hun blødde mye med både meg og søsteren min så det kan jo kanskje være derfor...
Etter operasjonen var jeg ganske slapp og dårlig og jeg fikk ikke løfte jenta mi, jeg klarte heller ikke å sitte i senga uten at jeg svimte av. Det ble bestemt at jeg måtte ha blodoverføring og jeg fikk noen poser. I tillegg hadde jeg hovnet opp i hele ansiktet pga all væska de hadde gitt meg under operasjonen.
Jeg fikk jern, men følte meg slapp, trøtt og deprimert i vel ett år etter fødselen og min nye fastlege har i ettertid ment at jeg burde hatt jern og B12 jevnlig til verdiene mine ble normale. Men siden jeg ikke fikk det så gikk jeg på en smell når jeg begynte å jobbe igjen og ble sykemeldt fordi jeg ikke orka.
Så nå sitter jeg her da, med et sterkt ønske om et barn nr 2, men en stor del av meg som er livredd for å bli gravid fordi jeg da vet at den ungen må ut en gang......! Jeg lurer også på om denne oplevelsen har skapt problemer for oss for å bli gravide med nr 2 også...
Greia mi er at jeg hadde en lang og tøff fødsel sist: Jeg hadde termin 20.okt 09, vannet gikk 5 dager over tiden. Jeg fikk ikke rier, men fikk komme inn dagen etterpå til sjekk på fødeavdelingen. Der ble jeg lagt inn fordi jeg skulle settes i gang grytidelig neste morgen og hadde en drøy halvtime å kjøre til sykehuset. Om natten begynte jeg å få rier, men de dabbet av og jeg fikk modningsgele om morgenen. Riene kom med en gang og trengte ikke mer foreløbig.
På ettermiddagen ble jeg flyttet inn på fødestue og jeg fikk en jm som var verdens flinkeste og koseligste. Men når jeg hadde nådd 4cm så stoppet utviklingen og jeg måtte ha epidural og drypp. Jeg fikk også feber og måtte ha antibiotika og febernedsettenede (ble jeg fortalt). Jeg åpnet meg mer, men datteren min kom ikke langt nok ned i bekkenet og jeg måtte bruke 3 timer på å presse henne ned (med hyppige rier). Jeg var utslitt, men endelig kom datteren min ut kl 02.30 om natten.
Da jm skulle sy oppstod det panikk og hun ropte til den ene barnepleieren "Det blør sånn! Hent legen!!" Og hun løpte ut og kom kjapt tilbake igjen med legen. Legen mente at det ikke var noe og gadd ikke en gang å undersøke. Jeg ble trillet inn på barsel med datteren min, men hadde fryktelig vondt. De tre timene etter fødsel som jeg skulle sovet, lå jeg bare å spurte etter mer smertestillende.
Om morgenen var det ei som kom inn for å sjekke om livmoren min trakk seg sammen og jeg kjente at det bare rant masse blod ut og hun løpte for å hente legen, som etter en rask undersøkelse løp for å hente overlegen. Her måtte jeg operers og det fort - det spilte ingen rolle at jeg akkurat hadde spist. Jeg fikk en morfinsprøyte i låret og tenkte "gud så deilig!" når de raste av gårde med meg til operasjonsstua. Jeg fikk aldri vite grunnen til blødningene, men min mor sa at hun blødde mye med både meg og søsteren min så det kan jo kanskje være derfor...
Etter operasjonen var jeg ganske slapp og dårlig og jeg fikk ikke løfte jenta mi, jeg klarte heller ikke å sitte i senga uten at jeg svimte av. Det ble bestemt at jeg måtte ha blodoverføring og jeg fikk noen poser. I tillegg hadde jeg hovnet opp i hele ansiktet pga all væska de hadde gitt meg under operasjonen.
Jeg fikk jern, men følte meg slapp, trøtt og deprimert i vel ett år etter fødselen og min nye fastlege har i ettertid ment at jeg burde hatt jern og B12 jevnlig til verdiene mine ble normale. Men siden jeg ikke fikk det så gikk jeg på en smell når jeg begynte å jobbe igjen og ble sykemeldt fordi jeg ikke orka.
Så nå sitter jeg her da, med et sterkt ønske om et barn nr 2, men en stor del av meg som er livredd for å bli gravid fordi jeg da vet at den ungen må ut en gang......! Jeg lurer også på om denne oplevelsen har skapt problemer for oss for å bli gravide med nr 2 også...
