Hei alle dere!
Jeg har nå registrert meg her inne på nytt, da savnet etter dere ble for stort allikevel. Hvem jeg var som tidligere bruker forteller jeg ikke noe om akkurat nå.
Jeg er bare nødt til å få det ned på papiret, få det ut av systemet det jeg har på hjertet her nå!
Lillebroren min var på besøk hos meg for ca 8 uker siden. Hadde til da hatt det helt strålende i min tilværelse som to barns mamma og kone. Men plutselig den ene dagen satte jeg meg til å tenkte på døden. At jeg skal dø, og at alle jeg kjenner skal dø. Ikke akkurat i dag, men en dag.
Å av disse tankene fikk jeg helt panikk. Jeg kjente det begynte å suse i ørene, og jeg følte at jeg holdt på besvime. Jeg har aldri vært så redd av en tanke før. Det var akkurat som om det gikk opp et lys for meg, at man skal faktisk dø en dag.
Siden den dagen har jeg tenkt på det hver dag, for hver dag som går tenker jeg mer på det, og jeg blir mer borte. Jeg har ikke spist mat på omtrent 6 uker, og jeg har gått ned 7 kilo på 5 uker nå. Jeg gråter ofte fordi jeg tror jeg har fått kreft som er dødelig, og jeg innbiller meg at grunnen til at jeg har dødsangsten er fordi jeg snart skal oppleve det selv.
Jeg har blitt livredd for at Europa skal gå under etter å ha lest ABB sitt manifest opp og ned flere ganger. Uansett hva som måtte være årsaken så skal jeg dø. Jeg skal dø fra barna mine.
Etter at jeg var ute på byen denne helgen, i håp om at å få litt alene tid ville hjelpe meg har jeg fått bevist at alkohol ikke er noe kroppen min skal ha akkurat nå. Jeg bare kranglet med mannen min, og gråt selvfølgelig. Jeg fikk black out, og det siste jeg husker er at jeg gikk til angrep på tre menn jeg møte igjennom gå gaten fordi de viste mannen min sympati fordi jeg var så sint. Jeg husker det ikke...
Men en voksen person skal da ikke være sånn!! Ikke en mamma med to små barn.
Det værste er at jeg ikke lenger klarer å ta vare på barna mine aleine lenger. Jeg har ikke fortalt det til familien, og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Mannen min virker ikke spesielt interessert i å hjelpe meg igjennom dette, så jeg står stort sett aleine. Psykolog har jeg spurt om, og jeg har fått sendt henvisning dit, men ventetiden er lang. Jeg orker ikke miste ungene mine på noen måte, og jeg håper jeg ikke må det. Ungene mine er livet mitt, og jeg trenger dem der for å ha en mening med livet mitt. Jeg er livredd for å miste livet, men samtidig begynner dette å ta så på meg psykisk at jeg føler at snart er det bare en utvei allikevel..
Jeg har så angst, og det er så sinnsykt vondt. Jeg føler meg alle som har slitt mer nerver i mange år, og hvor fælt de må ha hatt det. Nå må jeg få gjort noe med det. Jeg orker ikke flere morgener der jeg gruer meg til å våkne, for det første jeg tenker på er at "Nå er det en dag nærmere den dagen du skal dø..." :(
Kanskje ikke mye sammenheng i hva jeg sier, men jeg må bare få skrevet det ned.
Jeg har nå registrert meg her inne på nytt, da savnet etter dere ble for stort allikevel. Hvem jeg var som tidligere bruker forteller jeg ikke noe om akkurat nå.
Jeg er bare nødt til å få det ned på papiret, få det ut av systemet det jeg har på hjertet her nå!
Lillebroren min var på besøk hos meg for ca 8 uker siden. Hadde til da hatt det helt strålende i min tilværelse som to barns mamma og kone. Men plutselig den ene dagen satte jeg meg til å tenkte på døden. At jeg skal dø, og at alle jeg kjenner skal dø. Ikke akkurat i dag, men en dag.
Å av disse tankene fikk jeg helt panikk. Jeg kjente det begynte å suse i ørene, og jeg følte at jeg holdt på besvime. Jeg har aldri vært så redd av en tanke før. Det var akkurat som om det gikk opp et lys for meg, at man skal faktisk dø en dag.
Siden den dagen har jeg tenkt på det hver dag, for hver dag som går tenker jeg mer på det, og jeg blir mer borte. Jeg har ikke spist mat på omtrent 6 uker, og jeg har gått ned 7 kilo på 5 uker nå. Jeg gråter ofte fordi jeg tror jeg har fått kreft som er dødelig, og jeg innbiller meg at grunnen til at jeg har dødsangsten er fordi jeg snart skal oppleve det selv.
Jeg har blitt livredd for at Europa skal gå under etter å ha lest ABB sitt manifest opp og ned flere ganger. Uansett hva som måtte være årsaken så skal jeg dø. Jeg skal dø fra barna mine.
Etter at jeg var ute på byen denne helgen, i håp om at å få litt alene tid ville hjelpe meg har jeg fått bevist at alkohol ikke er noe kroppen min skal ha akkurat nå. Jeg bare kranglet med mannen min, og gråt selvfølgelig. Jeg fikk black out, og det siste jeg husker er at jeg gikk til angrep på tre menn jeg møte igjennom gå gaten fordi de viste mannen min sympati fordi jeg var så sint. Jeg husker det ikke...
Men en voksen person skal da ikke være sånn!! Ikke en mamma med to små barn.
Det værste er at jeg ikke lenger klarer å ta vare på barna mine aleine lenger. Jeg har ikke fortalt det til familien, og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Mannen min virker ikke spesielt interessert i å hjelpe meg igjennom dette, så jeg står stort sett aleine. Psykolog har jeg spurt om, og jeg har fått sendt henvisning dit, men ventetiden er lang. Jeg orker ikke miste ungene mine på noen måte, og jeg håper jeg ikke må det. Ungene mine er livet mitt, og jeg trenger dem der for å ha en mening med livet mitt. Jeg er livredd for å miste livet, men samtidig begynner dette å ta så på meg psykisk at jeg føler at snart er det bare en utvei allikevel..
Jeg har så angst, og det er så sinnsykt vondt. Jeg føler meg alle som har slitt mer nerver i mange år, og hvor fælt de må ha hatt det. Nå må jeg få gjort noe med det. Jeg orker ikke flere morgener der jeg gruer meg til å våkne, for det første jeg tenker på er at "Nå er det en dag nærmere den dagen du skal dø..." :(
Kanskje ikke mye sammenheng i hva jeg sier, men jeg må bare få skrevet det ned.