Angst for babyen min

[MissLilli]

Hei,
Jeg har egentlig siden gutten min ble født vært engstelig, men så gikk det litt over til mer " normal engstelse " da han ble litt større og ikke var såå liten. Men nå, er han 4 måneder, og den siste tiden har jeg følt så fryktelig på angst for at noe skal skje og ikke jeg vet hva jeg skal gjøre! Det er ingenting spesielt som har skjedd, men det er nesten ingenting som skal til for å sette i gang angsten. Hvis han for.eks gråter og plutselig begynner å hoste så får jeg småpanikk og er redd han ikke får puste. Slike ting.. er spesielt redd for pustestopp, besvimelse osv. Har selvfølgelig lest meg opp på masse for å vite ting. Men har mye vonde negative katastrofe tanker. " tenk hvis jeg fryser om noe skulle skje " tenk om jeg ikke gjør rett" osv.

Er vel ikke no sjokk at jeg er førstegangs mamma. Men er en "eldre" mamma. Er det noe normalt i å være så engstelig? Hva kan jeg gjøre for å roe denne angsten? Noen andre som har følt på sånt? Veldig slitsomt..

 

[Lykke23]

Jeg har ikke selv kjent på så sterk angst, men kjente på at jeg var redd for at barnet skulle slutte å puste den første tiden etter fødselen. Men det gikk over når hun ble eldre. Selvom jeg sjekker hun fortsatt innimellom at hun puster hvis jeg synes hun sover litt lenge.
Under graviditeten min ble jeg fra en bekjent fortalt hennes fødsel og barselhistorie. Hun hadde en dramstisk fødsel og utviklet etter dette katastrofe tanker om at noe skulle skje med barnet. Hun fikk hjelp av psykolog på helsestasjonen. Der har de et gratis og lavterskeltilbud for gravide og barselkvinner. Har selv gått pga dramatisk fødsel. Så jeg ville ha tatt kontakt med helsestasjonen din og fortalt hvordan du har det og så kan du få snakke med noen som kan hjelpe deg

 

[Marmil]

Jeg er selv førstegangsmamma og ble helt sjokkert av disse katastrofetankene og angsten som kom da min gutt ble født. Husker jeg bl.a. fikk en angst for at andre som holdt han skulle kaste han i bakken. Altså, ikke miste han, men kaste!
Husker jeg ble både kvalm og svimmel hvis andre bar han.. tok det opp på helsestasjonen og fikk høre det var helt vanlig med katastrofetanker/angst i starten. Det gikk heldigvis over, uten at jeg husker helt når. Han er straks 8 mnd.
Fortsatt engstelig, men ikke på det måten at man føler seg helt «svimeslått». Og det er mer for «normale» ting som f.els. at han skal få ting i halsen eller være for varm/kald. Det hører vel bare med i mammarollen.

 

[Annemor93]

Hei,
Jeg har egentlig siden gutten min ble født vært engstelig, men så gikk det litt over til mer " normal engstelse " da han ble litt større og ikke var såå liten. Men nå, er han 4 måneder, og den siste tiden har jeg følt så fryktelig på angst for at noe skal skje og ikke jeg vet hva jeg skal gjøre! Det er ingenting spesielt som har skjedd, men det er nesten ingenting som skal til for å sette i gang angsten. Hvis han for.eks gråter og plutselig begynner å hoste så får jeg småpanikk og er redd han ikke får puste. Slike ting.. er spesielt redd for pustestopp, besvimelse osv. Har selvfølgelig lest meg opp på masse for å vite ting. Men har mye vonde negative katastrofe tanker. " tenk hvis jeg fryser om noe skulle skje " tenk om jeg ikke gjør rett" osv.

Er vel ikke no sjokk at jeg er førstegangs mamma. Men er en "eldre" mamma. Er det noe normalt i å være så engstelig? Hva kan jeg gjøre for å roe denne angsten? Noen andre som har følt på sånt? Veldig slitsomt..

Jeg tror ikke jeg har snakket med én eneste mamma som ikke har kjent på det samme. Du er ikke alene eller unormal, er det jeg vil frem til Viktigste er at den ikke blir altoppslukende, da kan man snakke med noen for å bare få sortert tankene litt. Ikke nødvendigvis en psykolog men selvfølgelig kan mam det også eller helsestasjonen, men en god og rolig venn med forståelse og som ikke leker "hobby psykolog" og verken prøver å behandle eller diagnosere deg. Noen som har energi og kjærlighet til å være en trygg lytter.

 

[MissLilli]

Jeg tror ikke jeg har snakket med én eneste mamma som ikke har kjent på det samme. Du er ikke alene eller unormal, er det jeg vil frem til Viktigste er at den ikke blir altoppslukende, da kan man snakke med noen for å bare få sortert tankene litt. Ikke nødvendigvis en psykolog men selvfølgelig kan mam det også eller helsestasjonen, men en god og rolig venn med forståelse og som ikke leker "hobby psykolog" og verken prøver å behandle eller diagnosere deg. Noen som har energi og kjærlighet til å være en trygg lytter.

Det er det. I det siste har den nok vært litt for altoppslukende som har gjort meg utslitt, ( noe som ikke hjelper på angsten! ) og jeg vet at jeg må roe ned "hysteriet" , er bare lettere sagt enn gjort. Jeg har fortalt det til noen. Og de sier iallefall at jeg må slutte å Google.

 

[Annemor93]

Det er det. I det siste har den nok vært litt for altoppslukende som har gjort meg utslitt, ( noe som ikke hjelper på angsten! ) og jeg vet at jeg må roe ned "hysteriet" , er bare lettere sagt enn gjort. Jeg har fortalt det til noen. Og de sier iallefall at jeg må slutte å Google.

Det er jo veldig forståelig og naturlig at en slik angst kommer. Å få barn snur opp ned på absolutt alt vi har gjort frem til det tidspunktet. Plutselig er vi ansvarlig for et annet lite menneske. Nei, google er nok ikke et godt verktøy i denne sammenheng nei hehe

 

[Mammatil1jenteog1gutt]

Høres helt normalt ut for min del Broren min er selv slik for sin sønn, men han kan virkelig go all over the top. Sånn ekstrem.

 

[Havstjerne]

Jeg tenker det er veldig vanlig å være engstelig, men hvis det går utover trivsel og hva du gjør eller velger bort i hverdagen, så er det viktig å få hjelp <3