Angst for å være aleiene med lille?

Heffalompenbaby

Elsker forumet
Jeg har slitt siden fødselen for 2, 5 år siden med angst for å være aleine med lille når mannen er på jobb.
Familie og venner har alltid stilt opp for meg, og noen dager kan jeg være hjemme aleine i 4 t uten at det har gjort noe.
Men andre dager klarer jeg det ikke..
Flere som har det sånn?
 
Hei!

Huff, det er ikke noen god situasjon du er i. Den angsten er ikke lett å takles med.

Har du tenkt på hva du er redd for, og faktisk "plukket det fra hverandre" litt?
Er det følelsen av å ikke strekke til? Av å ikke være en god nok mor? Av at noe skal skje som du ikke kan takle?
Er det andre ting du har angst for?
Klarer du å se at det har gått bra de gangene det faktisk gjør det?

Kanskje en samtale med familievernkontoret og/eller en i psykiatrien kunne hjulpet deg litt til å få mindre angst, og bedre selvtillit rundt denne situasjonen?
Angst er jo sjeldent rasjonell, men en rasjonell tilnærming med støtte i en ekspert kan hjelpe mye. :)
 
Hei!

Huff, det er ikke noen god situasjon du er i. Den angsten er ikke lett å takles med.

Har du tenkt på hva du er redd for, og faktisk "plukket det fra hverandre" litt?
Er det følelsen av å ikke strekke til? Av å ikke være en god nok mor? Av at noe skal skje som du ikke kan takle?
Er det andre ting du har angst for?
Klarer du å se at det har gått bra de gangene det faktisk gjør det?

Kanskje en samtale med familievernkontoret og/eller en i psykiatrien kunne hjulpet deg litt til å få mindre angst, og bedre selvtillit rundt denne situasjonen?
Angst er jo sjeldent rasjonell, men en rasjonell tilnærming med støtte i en ekspert kan hjelpe mye. :)


Takk for fint svar. :)

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er egentlig heller.
Det kan skje plutselig, jeg tenker : viss han skriker så skriker jeg og!
Men det kan og komme en slags panikkangst viss sambo sier han skal jobbe overtid, feks. Og viss han sier han skal ut med kompiser/jobben.
Da blir det så gale at jeg gråter og spyr om en annen... Og det vanskeligste er at jeg ikke kan sette helt fingeren på hva jeg er redd...
Familie og venner bor 3 min unna så alltid noen som kan hjelpe meg...
 
Sender deg ein stor klem, men også eit lite spark bak;)
Dette er ikkje greit tenker eg, og er noko du må ta tak i saman med legen din. Fastlegen kan henvise videre til terapi, og det tenker eg absolutt er nødvendig.
Masse lykke til:)
 
Back
Topp