Angst, depresjon og gravi

PinUp-Mama

Glad i forumet
❤ Juliskattene 2018 ❤
Flere her som lider av angst og depresjon som er gravid?
Hvordan takler dere graviditeten? Føler dere at depresjonen går utover dette?
Klarer du å glede deg/være glad for graviditeten eller er du bekymret/trist?
 
Jeg personlig er sånn midt i mellom. Verken super glad eller trist. Hvor tenker du at du selv ligger på denne skalaen? Er det noe spesielt som trigger det ene?
 
Akkurat nå er jeg mer midt på. Fikk vite kjønnet forrige uke, kjente ikke noe særlig av følelser, men det er første kontroll hvor jeg ikke har strigrått.

Jeg kjenner at stress trigger meg veldig og jeg tåler ikke stress like bra som før. Det går straks over i en nedover spiral som bare fortsetter og fortsetter. Eneste jeg har merket som hjelper, som også var det eneste som hjalp før graviditeten, er å være i nærheten av samboer. Da er jeg mye mer avbalansert og rolig og jeg klarer håndtere angsten og alt det negative mye bedre. Når han reiser på jobb på havet så mister jeg helt kontroll. Det er ikke bra å føle seg så avhengig av en person, samtidig så er det første gang i mitt liv at jeg føler noe faktisk har "hjulpet" mot all kaoset i hodet. Så det er både positivt og negativt at jeg er så "avhengig" av ham.
 
Fikk dårlig samvittighet overfor samboer fordi han ble helt overlykkelig over kjønnet og han er så herlig, han koser på magen, snakker med babyen og sier han elsker oss begge. Føler meg helt dust som ikke er like overlykkelig som ham, men det virker ikke som om han bryr seg så mye om det. Han ser hvor glad jeg blir for at i det minste han er glad. xD Så selv om jeg ikke snakker med babyen enda eller synes disse luftboblene er noe særlig, så synes jeg det er flott hvor engasjert han er. Kanskje det kan smitte litt over til slutt?
 
Var glad for graviditeten med en gang. Men utkjørt og sengeliggende for det meste. Det var ett veldig tungt og hardt svangerskap. Jeg gikk til legen oftere, prøvde dps (men likte ikke hu jeg skulle prate med). Hu beste var faktisk psykiatrisk jordmoren på sykehuset. Hu var fantastisk på alle måter. Gikk ofte til hu. Hu var også med under fødsel og avlyste alt annet den dagen. Kun fokus på meg [emoji169] Hadde det ikke vært for hu hadde jeg sikkert gravd meg ett hull
 
Jeg begynte med turbulent første og andre trimester, angsten og håpløsheten er jeg flink til å dytte bort, men har også rømt litt i min rosa boble. (Og syntes ikke det var stas i det hele tatt å være gravid, før i tredje trimester) Men nå i tredje begynner jeg å ha mer og mer «sorte» dager, snakker med andre om dette. Men har begynt å gråte mer hver gang jeg snakker med babyen i magen(og jeg elsker å snakke/synge med/til han) men nå føler jeg en sorg og en skyldfølelse at jeg bringer han inn i denne verdenen. Vet det «bare» er depresjonen min og ikke realitet, men er ikke lett å snu. Nå jobber jeg hardt med å snu humøret, snakke om det og prøve å ikke se mer enn her og nå, og fokusere på de små positive tingene jeg finner selv om det kan være tungt. Liker å prate med jm, men venninner er bedre.
Jeg vet dette går over, men ikke uten å faktisk jobbe med seg selv, be om hjelp og prøve å se på ting i forskjellige perspektiv, ikke bare den «sorte/depressive» måten. Og det er lov å ikke være lik alle andre alltid, og lov å ha de følelsene man har, dette er veldig viktig å vite og å tenke. Det er greit å ikke hoppe av glede, men når man har det vondt må man snakke om dette.
(Snakker fra meg selv med erfaring og har jobbet med folk med psykiske lidelser i mange år). Lettere å hjelpe andre når man selv har vært igjennom det [emoji173]️[emoji4]
 
Flere her som lider av angst og depresjon som er gravid?
Hvordan takler dere graviditeten? Føler dere at depresjonen går utover dette?
Klarer du å glede deg/være glad for graviditeten eller er du bekymret/trist?


Jeg føler at depresjonen går utover svangerskapet.
Er mye bekymret og trist. Gledene varer i veldig kort tid.
 
Har endt opp med å bli henvist (frivillig) til Psykisk Helse avdelinga til kommunen. Både jordmor og fastlege er bekymret nå, jeg har virkelig virkelig prøvd å prate i håp om at det hjelper og går over, men føler det blir værre. Hun lille i magen har begynt å bevege seg nå slik at man kan kjenne det. Noe jeg syns er utrolig ubehagelig, jeg får helt noia. Synes ikke det er en koselig ting :( Har lyst å begynne å prate med henne, men får det liksom ikke til. Sitter og stirrer på magen og får helt panikk.

I det siste har det vært mye fokus på mobbing på sosiale medier i kretsene jeg følger/er venner med. Noe som IKKE har hjulpet, for nå har jeg sykt dårlig samvittighet for å bringe liv til verden. Jeg er selv offer for mobbing. Nå gruer jeg meg til å bli mor. Unger er faktisk ondskapsfulle og det har jeg tenkt mye på i det siste. Tenk om jenta mi blir mobbet slik som jeg ble? Hvor fælt det må være å skal trøste henne, det å faktisk vite hvor vondt hun har det. Eller... Hun kan jo bli en mobber? Jeg tror faktisk mobbere i dagens samfunn har mindre å gjøre med oppgragelse, det er vanskelig å skylde på det, man kan aldri helt vite hvem som blir mobbere og DET skremmer meg :/ Tenk om jeg gjør alt rett men at jenta mi er en av de som ikke bare psykisk mishandler andre unger, men tyr til fysiske plager også..

Så nå er jeg bare fortvilet. Og enda klarer jeg ikke helt sette meg i morsrollen, jeg klarer ikke se det for meg heller når jeg fantaserer. Jeg klarer se for meg samboeren min med datteren vår, men hver gang jeg skal prøve å sette meg selv inn i fantasien så blir alt helt feil..
 
Har endt opp med å bli henvist (frivillig) til Psykisk Helse avdelinga til kommunen. Både jordmor og fastlege er bekymret nå, jeg har virkelig virkelig prøvd å prate i håp om at det hjelper og går over, men føler det blir værre. Hun lille i magen har begynt å bevege seg nå slik at man kan kjenne det. Noe jeg syns er utrolig ubehagelig, jeg får helt noia. Synes ikke det er en koselig ting :( Har lyst å begynne å prate med henne, men får det liksom ikke til. Sitter og stirrer på magen og får helt panikk.

I det siste har det vært mye fokus på mobbing på sosiale medier i kretsene jeg følger/er venner med. Noe som IKKE har hjulpet, for nå har jeg sykt dårlig samvittighet for å bringe liv til verden. Jeg er selv offer for mobbing. Nå gruer jeg meg til å bli mor. Unger er faktisk ondskapsfulle og det har jeg tenkt mye på i det siste. Tenk om jenta mi blir mobbet slik som jeg ble? Hvor fælt det må være å skal trøste henne, det å faktisk vite hvor vondt hun har det. Eller... Hun kan jo bli en mobber? Jeg tror faktisk mobbere i dagens samfunn har mindre å gjøre med oppgragelse, det er vanskelig å skylde på det, man kan aldri helt vite hvem som blir mobbere og DET skremmer meg :/ Tenk om jeg gjør alt rett men at jenta mi er en av de som ikke bare psykisk mishandler andre unger, men tyr til fysiske plager også..

Så nå er jeg bare fortvilet. Og enda klarer jeg ikke helt sette meg i morsrollen, jeg klarer ikke se det for meg heller når jeg fantaserer. Jeg klarer se for meg samboeren min med datteren vår, men hver gang jeg skal prøve å sette meg selv inn i fantasien så blir alt helt feil..

Godt du får hjelp[emoji173]️ Kan ikke si annet enn jeg sender deg masse gode klemmer og husk du gjør ditt beste nå så ikke ha dårlig samvittighet for at du har det tungt[emoji173]️ Bra du tar vare på deg selv, og håper du finner din vei ut av dette[emoji173]️ Du er fantastisk akkurat som du er, og tru meg du greier helt sikkert utfordringene som kommer i fremtiden, mitt triks akkurat nå er at jeg må fokusere her og nå ellers er det veldig mørkt og vanskelig for meg også. Bra du skriver om det og bra du har noen å prate med[emoji173]️
 
Hadde svangerskaps depresjon og fortsatte etter fødselen. Slet veldig de 8 første ukene, så ille at forholdet holdt på å knekke. Men går i behandling og skal i par terapi etter påske, for det er så vanskelig når vi krangler så ofte. Og det handler mye om at jeg er deprimert og sliter.

Men hele svangerskapet var et mareritt, hadde ingen venner, ingen familie i rundt meg. Jeg hadde heldighvis et godt team med psykologer som fulgte meg opp
 
Hadde svangerskaps depresjon og fortsatte etter fødselen. Slet veldig de 8 første ukene, så ille at forholdet holdt på å knekke. Men går i behandling og skal i par terapi etter påske, for det er så vanskelig når vi krangler så ofte. Og det handler mye om at jeg er deprimert og sliter.

Men hele svangerskapet var et mareritt, hadde ingen venner, ingen familie i rundt meg. Jeg hadde heldighvis et godt team med psykologer som fulgte meg opp

God du følger det opp med terapi[emoji173]️ Høres veldig tungt ut, har du noen venner å snakke med på tlf da? Ser du skriver at du hadde ikke venner eller familie rundt deg, men kan du snakke med de selv om de ikke et der? Håper virkelig at du finner dine knagger/gulrøtter/ det som kan få deg ut av dette. For det er virkelig en indre jobb som er hard[emoji173]️ sender deg masse gode tanker og håper virkelig at du får den støtten og hjelpen du trenger [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
 
God du følger det opp med terapi[emoji173]️ Høres veldig tungt ut, har du noen venner å snakke med på tlf da? Ser du skriver at du hadde ikke venner eller familie rundt deg, men kan du snakke med de selv om de ikke et der? Håper virkelig at du finner dine knagger/gulrøtter/ det som kan få deg ut av dette. For det er virkelig en indre jobb som er hard[emoji173]️ sender deg masse gode tanker og håper virkelig at du får den støtten og hjelpen du trenger [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Familien min er ganske fucka (moren min er bipolar og narsisist) faren min jobber utelands og er borte hele friperioden. Resten av den familien skal jeg ikke nevne.. Svigers bor i utlandet, vennene mine dumpa meg under graviditeten. Så er ganske alene ellers, men får det til å gå i rundt på en måte. Jeg har 2 barn og har nok å henge fingrene i, da trenger jeg ikke egoistiske "venner" i rundt meg. Vår og sommer perioden er like rundt hjørnet og satser på hage prosjekter:)
 
Familien min er ganske fucka (moren min er bipolar og narsisist) faren min jobber utelands og er borte hele friperioden. Resten av den familien skal jeg ikke nevne.. Svigers bor i utlandet, vennene mine dumpa meg under graviditeten. Så er ganske alene ellers, men får det til å gå i rundt på en måte. Jeg har 2 barn og har nok å henge fingrene i, da trenger jeg ikke egoistiske "venner" i rundt meg. Vår og sommer perioden er like rundt hjørnet og satser på hage prosjekter:)

Huff hørtes ikke bra ut[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️ Har bipolar mamma selv, men har brukt mye tid på vår relasjon så vi har det greit, men hun kan heller ikke være støtte. Ofte kan bipolare kun se hva de vil og glemme andre så forstår at det ikke er mye støtte. Huff høres ikke bra ut å ha sånne venner heller. Ja med to barn har du nok å gjøre ja, men alle trenger egenpleie og tid for seg selv også. Det finnes mange fine folk her inne, kanskje man kan møte folk fra termingruppen eller fra barselgruppen sin? Hvor bor du? Kanskje det er noe sosialt som du kan møte folk på der?
Hageprosjekt er jo kjempe gøy å kunne gjøre, gleder meg selv til sommeren til babyen og kunne gjøre ting med planter og pynte ute[emoji295]️. Sol og sommer gjør mye for humøret, håper du finner din glede og noe for deg som gjør deg glad så er det sikkert flere som deler den interessen [emoji173]️
 
Back
Topp