Har endt opp med å bli henvist (frivillig) til Psykisk Helse avdelinga til kommunen. Både jordmor og fastlege er bekymret nå, jeg har virkelig virkelig prøvd å prate i håp om at det hjelper og går over, men føler det blir værre. Hun lille i magen har begynt å bevege seg nå slik at man kan kjenne det. Noe jeg syns er utrolig ubehagelig, jeg får helt noia. Synes ikke det er en koselig ting
Har lyst å begynne å prate med henne, men får det liksom ikke til. Sitter og stirrer på magen og får helt panikk.
I det siste har det vært mye fokus på mobbing på sosiale medier i kretsene jeg følger/er venner med. Noe som IKKE har hjulpet, for nå har jeg sykt dårlig samvittighet for å bringe liv til verden. Jeg er selv offer for mobbing. Nå gruer jeg meg til å bli mor. Unger er faktisk ondskapsfulle og det har jeg tenkt mye på i det siste. Tenk om jenta mi blir mobbet slik som jeg ble? Hvor fælt det må være å skal trøste henne, det å faktisk vite hvor vondt hun har det. Eller... Hun kan jo bli en mobber? Jeg tror faktisk mobbere i dagens samfunn har mindre å gjøre med oppgragelse, det er vanskelig å skylde på det, man kan aldri helt vite hvem som blir mobbere og DET skremmer meg :/ Tenk om jeg gjør alt rett men at jenta mi er en av de som ikke bare psykisk mishandler andre unger, men tyr til fysiske plager også..
Så nå er jeg bare fortvilet. Og enda klarer jeg ikke helt sette meg i morsrollen, jeg klarer ikke se det for meg heller når jeg fantaserer. Jeg klarer se for meg samboeren min med datteren vår, men hver gang jeg skal prøve å sette meg selv inn i fantasien så blir alt helt feil..