Angre på bosted

[amihs]

Hei!

Fo 1,5 år siden flyttet vi fra en storby til et mindre tettsted. Det tar ca 40 min å kjøre til denne storbyen herfra. Vi flyttet fra en liten leilghet til et rekkehus, fordi vi trengte mer plass.

Fra den dagen vi kjøpte rekkehuset satt jeg med en dårlig magefølelse, og hadde ikke lyst til å flytte fra byen i det hele tatt. Samtidig var jeg veldig nysgjerrig på hvordan det nye livet på landet ville bli, og tenkte at det kom til å ordne seg.

Fra barna startet i barnehagen har vi vært engasjerte og tatt kontakt med de andre foreldrene. Vi snakker med naboer og er så engasjerte vi har tid og overskudd til, men allikevel går jeg rundt med en følelse av at vi ikke passer helt inn her. Jeg føler meg veldig isolert og ensom her, blant annet fordi det er lite respons og engasjement fra de andre foreldrene, og det virker som alle har nok med sitt.

Jeg savner byen, og følelsen av å ikke være alene. Her er man stort sett hjemme,og kjører dit man skal. Det er lite aktiviteter, fellesområder og ikke engang et sentrum hvor man har et felles møtested.

Kan det være at denne livsstilen ikke passer helt for meg, at jeg bare er et bymenneske? Det skal også sies at vi får mindre besøk fordi folk syns det er for langt, dette kan jo også påvirke følelsen av å være litt isolert.

Er det noen som har hatt det på samme måte, og eventuelt gått mot strømmen og flyttet tilbake til byen igjen?

 

[Huleboer!]

Vi bodde i en liten leilighet i en storby og flyttet til leilighet i 4-mannsbolig med stor hage og et strøk med mange barnefamilier og småhusbebyggelse ca 30 min fra byen. Det var babyboom året etter vi flyttet dit, og det passet bra fordi vi også ventet barn. Alle naboene og jeg fikk barn på nesten samme tidspunkt. Jeg gledet med til trilleturer og barseltreff, men det ble alltid bare med praten. De gangene vi fikk til en konkret avtale, ble det alltid avlyst. Jeg følte de ikke ville inkludere meg fordi jeg var innflytter. Følte de hadde nok med sine venner og sine liv. De hadde ikke plass til en til. Snart ble jeg gravid igjen og vi trengte større plass. Jeg var ikke lei meg for å flytte. Vi flyttet enda lenger ut. Ut av fylket og her går det nesten ikke busser engang. Trodde det var dumt, men drømmen om enebolig fikk hvertfall i oppfyllelse. HER trives jeg så godt. Naboene er enestående. Inkluderende. De kommer på døra og vi går turer og spiser sammen. Her har jeg endelig fått det nabolaget jeg har savnet. Jeg har virkelig fått nye og gode venner i disse menneskene.
Jeg vet ikke om dette er svar på det du lurer på, men rææva nabolag finner du overalt og det trenger ikke ha med avstanden til byen å gjøre.

 

[lykkesmykke <3]

Jeg flyttet fra byggefelt å ut på landet....det tok noen år å venne seg til det å jeg savner å kunne gå tiø vennene mine i nabolaget av og til....men for å ver ærlig så har jeg blitt så glad i denne plassen att jeg ikke vil flytte tilbakers i ett bråkete byggefelt igjenn
Tror du må ta tiden til hjelp å prøve å finne positive ting med den nye plassen så går det seg til etterhvert

 

[amihs]

Vi bodde i en liten leilighet i en storby og flyttet til leilighet i 4-mannsbolig med stor hage og et strøk med mange barnefamilier og småhusbebyggelse ca 30 min fra byen. Det var babyboom året etter vi flyttet dit, og det passet bra fordi vi også ventet barn. Alle naboene og jeg fikk barn på nesten samme tidspunkt. Jeg gledet med til trilleturer og barseltreff, men det ble alltid bare med praten. De gangene vi fikk til en konkret avtale, ble det alltid avlyst. Jeg følte de ikke ville inkludere meg fordi jeg var innflytter. Følte de hadde nok med sine venner og sine liv. De hadde ikke plass til en til. Snart ble jeg gravid igjen og vi trengte større plass. Jeg var ikke lei meg for å flytte. Vi flyttet enda lenger ut. Ut av fylket og her går det nesten ikke busser engang. Trodde det var dumt, men drømmen om enebolig fikk hvertfall i oppfyllelse. HER trives jeg så godt. Naboene er enestående. Inkluderende. De kommer på døra og vi går turer og spiser sammen. Her har jeg endelig fått det nabolaget jeg har savnet. Jeg har virkelig fått nye og gode venner i disse menneskene.
Jeg vet ikke om dette er svar på det du lurer på, men rææva nabolag finner du overalt og det trenger ikke ha med avstanden til byen å gjøre.

Takk for svar Det er litt sånn det er her og. Det er bare dumt at man ikke alltid vet hvordan det blir på forhånd, og man kan jo ikke flytte rundt hele tiden.

 

[amihs]

Jeg flyttet fra byggefelt å ut på landet....det tok noen år å venne seg til det å jeg savner å kunne gå tiø vennene mine i nabolaget av og til....men for å ver ærlig så har jeg blitt så glad i denne plassen att jeg ikke vil flytte tilbakers i ett bråkete byggefelt igjenn
Tror du må ta tiden til hjelp å prøve å finne positive ting med den nye plassen så går det seg til etterhvert

Takk for svar

 

[Huleboer!]

Takk for svar Det er litt sånn det er her og. Det er bare dumt at man ikke alltid vet hvordan det blir på forhånd, og man kan jo ikke flytte rundt hele tiden.

Nei, man kan jo ikke det, men jeg er glad vi bare ble der i to år, det var lenge nok. Nå har vi endelig funnet et sted vi trives med både naboer og omgivelser fra første dag og kan bli her til vi skal ha pensjonistkåken vår Det er viktig at man trives, det var hvertfall viktig for meg, siden vennene mine bor 1-2 timer unna og vi har to barn med under 1,5 års mellomrom.

 

[MammatilMiaogchris]

Æ e oppvokst på landet og bodd i byen.. Æ kjente ikke naboan i byen og var man ikke aktiv selv å finne en vennekrets så var man aleina.. D samme gjelder på landet.. D krever en del av dæ selv å finne d riktige vennekrets.. Og d kan være at du bare e uheldig med naboan.. Kan hende du må utvide horisonten eller jobbe mer med å få kontakt med de rundt dæ.. Finne en hobby der folk samler sæ, delta i felles ting i byen.. Men av erfaring så bruker de fra byen flytte tilbake til byen etterhvert, veldig sjelden de blir boende på en liten plass.. Akkurat fordi d skjer så lite rundt enn d de er vant til.. Æ savner selv byen men klarer mæ fint på landet inntil videre..

 

[Solfrua]

Hørte en gang at man må gi det hvertfall 4 år for å skape et nettverk på et nytt sted. Det kan kreve mye innsats. Men magefølelsen skal man heller ikke overse helt. Kanskje du er mer et bymenneske? Eller at dere bare har havnet i "feil" nabolag. Vanskelige valg å ta hvis man skal flytte!

 

[MarcusMamma]

Flyttet fra byen og til landet for 2,5 år siden. Kjenner definitivt følelsen av å føle meg alene, ikke høre hjemme og litt lost her. Blir myyyye mindre sosial og har lite nettverk her. Men barna trives og har gode venner så det er viktigst for meg... Men håper vi en dag ihvertfall flytter litt nærmere byen, halvveis kanskje... Men vi vil ha god plass og får dobbelt så mye for prisen her så blir vell boende på landet en del år tenker jeg.