Anger issues og verpesyk

[Rufse]

Selv om jeg nylig (et år siden) fikk barn, er jeg utrolig verpesyk. Pappaen vil også ha et barn til, men vi har en ting som stopper oss (han).

Jeg har sinneproblemer. Jeg kan bli rasende hvis ungen tuller med maten (tar skjeen fra meg og kaster den fra seg), såpass at jeg har kastet fra meg skålen med mat. Jeg ville ALDRI funnet på å utøve vold mot NOEN, særlig ikke mitt eget barn. Ellers kan jeg bli dritforbanna av småting, som at ungen ikke vil sove når den skal. Dette stopper han fra å ville ha flere barn med meg.

Jeg har prøvd flere psykologer uten hell og jeg er ikke interessert i å prøve flere. Føler jeg aldri vil kunne få flere barn fordi temperementet mitt er for stort

 

[Sylvanas]

Du må bare fortsette å prøve, for det barnet du allerede har. Har du prøvd kurs for sinnemestring? Har du funnet ut hva det sinnet bunner i? Jeg forstår godt at far setter stopp her. Kan du bruke det som motivasjon?
Av og til har man dårlig kjemi med psykologen, andre ganger er det feil arbeidsmetode. Men du må bare fortsette å lete etter det som kan funke. Jeg tror ikke du er en tapt sak. Du tar jo problemet ditt på alvor, og da er mye gjort bare der. Du må bare finne de riktige verktøyene for jobben du har framfor deg

 

[Rufse]

Du må bare fortsette å prøve, for det barnet du allerede har. Har du prøvd kurs for sinnemestring? Har du funnet ut hva det sinnet bunner i? Jeg forstår godt at far setter stopp her. Kan du bruke det som motivasjon?
Av og til har man dårlig kjemi med psykologen, andre ganger er det feil arbeidsmetode. Men du må bare fortsette å lete etter det som kan funke. Jeg tror ikke du er en tapt sak. Du tar jo problemet ditt på alvor, og da er mye gjort bare der. Du må bare finne de riktige verktøyene for jobben du har framfor deg

Jeg prøver så godt jeg kan, jeg bare føler det ikke er godt nok for barnet mitt jeg vil jo så gjerne ha tette barn også. Begynner å få panikk nå som ungen snart runder året (ville ha dem såpass tette). Jeg bor i en liten bygd og jeg spurte psykologen om sinnemestringskurs finnes her, men det gjorde det ikke.
Jeg vet ikke hva sinnet bunner i. Tror nok det har med at jeg sliter på jobb, og i tillegg komme hjem til husarbeid og det at jeg på det meste får 2 timer fritid i løpet av uken så jeg kan få dra på trening. Så når jeg hver kveld skal legge lille (som kan ta opp til 2 timer), i tillegg til å gå tur i vogn, gi mat osv, så får jeg ikke akkurat så mye tid til meg selv. Jeg har sagt fra til far, men han forventer at jeg er opplagt til både det ene og andre og forteller meg hvor sliten han er av å passe på lille mens jeg er borte.

 

[HappyMom**]

Er et stort skritt på vegen at du innrømmer det! Høres ut som om du kanskje bør utsette tanken på familieforøkelse selv om du har veldig lyst. Jeg er enig med samboeren din at det er feil tidspunkt, er jo barna det går utover. Dermed blir det egoistisk... Aldri opplevd det selv, men kan tenke meg at uforutsigbarheten ifm sinneproblemene kan sette dype spor i barnesinn... Men som sagt, synes det er stort av deg å være så ærlig og det finnes helt sikkert hjelp der ute et sted! Fastlegen bør kunne henvise deg til rett instans?

 

[87'modell]

Hvis det er mangelen på fritid, og at dere er slitne som gjør at du er så sint, vil jo et barn til bare gjøre det mye verre, da både svangerskapet og tiden etterpå kan bli veldig tung.
Har psykologene du har vært hos forsøkt å finne en mulig diagnose, og evt. henvist deg til en spesialist?
Det finnes det overalt, men det kan være man må reise litt for å få hjelp, noe som jo ikke er et problem når det er for barna sin del en gjør det.

Det er veldig, veldig viktig at du får hjelp, for som forrige man her skriver, er uforutsigbarhet og slike utbrudd veldig skummelt og utrygt for et barn.
Psykologen bør kanskje få et brev av deg i forkant av behandlingen, hvor du forteller med egne ord hvordan du er/har det, hva du trenger hjelp til, og hva som ikke har funket før.
Det tar tid å gå i behandling for slike ting, og man må være tålmodig selv om det føles som om man ikke kommer noen vei.

I mellomtiden kan kanskje familievernkontoret være en god idé, så du har noen å snakke med, og så dere kan bedre kommunikasjonen mellom dere, og kanskje bli litt mindre slitne av familielivet?
Kanskje en sykemelding også hadde vært lurt, til du kommer deg litt ovenpå igjen?

 

[Rufse]

Hvis det er mangelen på fritid, og at dere er slitne som gjør at du er så sint, vil jo et barn til bare gjøre det mye verre, da både svangerskapet og tiden etterpå kan bli veldig tung.
Har psykologene du har vært hos forsøkt å finne en mulig diagnose, og evt. henvist deg til en spesialist?
Det finnes det overalt, men det kan være man må reise litt for å få hjelp, noe som jo ikke er et problem når det er for barna sin del en gjør det.

Det er veldig, veldig viktig at du får hjelp, for som forrige man her skriver, er uforutsigbarhet og slike utbrudd veldig skummelt og utrygt for et barn.
Psykologen bør kanskje få et brev av deg i forkant av behandlingen, hvor du forteller med egne ord hvordan du er/har det, hva du trenger hjelp til, og hva som ikke har funket før.
Det tar tid å gå i behandling for slike ting, og man må være tålmodig selv om det føles som om man ikke kommer noen vei.

I mellomtiden kan kanskje familievernkontoret være en god idé, så du har noen å snakke med, og så dere kan bedre kommunikasjonen mellom dere, og kanskje bli litt mindre slitne av familielivet?
Kanskje en sykemelding også hadde vært lurt, til du kommer deg litt ovenpå igjen?

Jeg tror det er mer forventninger fra far. Han forventer flere timer "me-time" i uka, han forventer jeg skal lage middag når jeg kommer hjem, det forventes også at jeg gjør husarbeid samt bruke mye tid med barnet. Samtidig hvis jeg skal ut å trene, må jeg ikke være så lenge borte og må alltid være tilgjengelig. Det hjelper ikke snakke med han eller helsesøster.

Jeg har ikke mulighet til å reise da mannen ikke har inntekt og jeg er lærling med 30% lønn... Hadde gjerne gjort det, men jeg må forsørge familien min med det lille jeg har jeg gjør absolutt alt jeg kan for å bli bedre, men om jeg har hatt ei dårlig natts søvn og en dårlig dag på jobben, eksploderer jeg voldsomt lett. Før denne jobben hadde jeg sjeldent dette problemet.

Føler ikke jeg kan ta sykemelding da jeg begynte i jobben bare for en måned siden.

 

[FruFranzen]

Jeg tror det er mer forventninger fra far. Han forventer flere timer "me-time" i uka, han forventer jeg skal lage middag når jeg kommer hjem, det forventes også at jeg gjør husarbeid samt bruke mye tid med barnet. Samtidig hvis jeg skal ut å trene, må jeg ikke være så lenge borte og må alltid være tilgjengelig. Det hjelper ikke snakke med han eller helsesøster.

Jeg har ikke mulighet til å reise da mannen ikke har inntekt og jeg er lærling med 30% lønn... Hadde gjerne gjort det, men jeg må forsørge familien min med det lille jeg har jeg gjør absolutt alt jeg kan for å bli bedre, men om jeg har hatt ei dårlig natts søvn og en dårlig dag på jobben, eksploderer jeg voldsomt lett. Før denne jobben hadde jeg sjeldent dette problemet.

Føler ikke jeg kan ta sykemelding da jeg begynte i jobben bare for en måned siden.

Det høres tøft ut! Mannen min er litt på samme måte, og man blir SLITEN av å skulle være den ansvarlige hele tiden og alltid måtte "spørre om lov" for å få egentid. Jeg synes ikke du skal bry deg om hvor lenge du har hatt jobben, det høres ut som om du trenger en pause for å komme deg litt ovenpå igjen. Du gjør ingen god jobb dersom du sliter deg ut heller. Synes også det høres lurt ut å forsøke familievernkontoret for å virkelig få snakket ut om ting, kanskje mannen din kan innse at du trenger mer egentid?

 

[87'modell]

Jeg tror det er mer forventninger fra far. Han forventer flere timer "me-time" i uka, han forventer jeg skal lage middag når jeg kommer hjem, det forventes også at jeg gjør husarbeid samt bruke mye tid med barnet. Samtidig hvis jeg skal ut å trene, må jeg ikke være så lenge borte og må alltid være tilgjengelig. Det hjelper ikke snakke med han eller helsesøster.

Jeg har ikke mulighet til å reise da mannen ikke har inntekt og jeg er lærling med 30% lønn... Hadde gjerne gjort det, men jeg må forsørge familien min med det lille jeg har jeg gjør absolutt alt jeg kan for å bli bedre, men om jeg har hatt ei dårlig natts søvn og en dårlig dag på jobben, eksploderer jeg voldsomt lett. Før denne jobben hadde jeg sjeldent dette problemet.

Føler ikke jeg kan ta sykemelding da jeg begynte i jobben bare for en måned siden.

La meg se om jeg forstår dette riktig:

Han går hjemme, men forventer at du skal jobbe fullt i tillegg til å holde huset og ta deg av babyen?
Uhm, her er det noe som skurrer..

Du må stå opp for deg selv nå, og kreve at han får seg en jobb, tar i et realt tak hjemme, og sørger for at balansen i forholdet blir slik den skal være!
Det skal ikke være sånn at du må gå rundt og ha det slik! <3
Dette kan familievernkontoret hjelpe dere med, og jeg synes absolutt dere skal søke hjelp der.

Et barn til kan føles som en "løsning," men tenk på hvordan det ville blitt med enda en utgiftspost (kynisk, men sant), enda et stressmoment, mindre tid til seg selv og hverandre, potensielt mye tid borte fra jobb osv..
Jeg tenker at dere må fokusere på forholdet, og at du må ta ham i nakken hvis han ikke gjør det selv, før det skal tenkes på flere barn.

 

[Rufse]

La meg se om jeg forstår dette riktig:

Han går hjemme, men forventer at du skal jobbe fullt i tillegg til å holde huset og ta deg av babyen?
Uhm, her er det noe som skurrer..

Du må stå opp for deg selv nå, og kreve at han får seg en jobb, tar i et realt tak hjemme, og sørger for at balansen i forholdet blir slik den skal være!
Det skal ikke være sånn at du må gå rundt og ha det slik! <3
Dette kan familievernkontoret hjelpe dere med, og jeg synes absolutt dere skal søke hjelp der.

Et barn til kan føles som en "løsning," men tenk på hvordan det ville blitt med enda en utgiftspost (kynisk, men sant), enda et stressmoment, mindre tid til seg selv og hverandre, potensielt mye tid borte fra jobb osv..
Jeg tenker at dere må fokusere på forholdet, og at du må ta ham i nakken hvis han ikke gjør det selv, før det skal tenkes på flere barn.

Beklager, jeg fikk ikke tid til å forklare meg skikkelig da jeg skrev. Han er utrolig flink med husarbeid og gjør mye mer i huset enn meg, men han forventer at jeg skal gjøre mer. Det er der problemet ligger. Han har ungen hjemme siden vi ikke får barnehageplass. I tillegg nekter ungen å sove om natten for tiden, vi er begge utslitte. Han skal i utgangspunktet ta seg av henne på natten siden jeg har jobb, men jeg tilbydde meg i natt. Jeg klarte meg veldig fint til meg å være. I stedet for å eksplodere, hold jeg meg rolig mens jeg trøstet lille. Jeg ville vli sint, men hold meg i nakken. Begynte å gråte etterpå da fordi jeg var så sliten av å ikke sove noe på 3 netter, og i dag MÅTTE jeg på jobb (viktig møte). Vurderer å gå tidlig fra jobb og komme tilbake til møtet. Dette for at jeg skal prøve å få sovet noe på dagen.

Men ja, han er flink til husarbeid, han bare synes det er urettferdig at jeg gjør så lite. Jeg skjønner det er slitsomt være hjemme med barn, men det er slitsomt med en såpass slitsom jobb (psykisk). Og på søndag kommer svigermor. Gruer meg til det da vi ikke går så godt overens, hun sier jeg er flink med barnet, men er høyst uenig i alt jeg gjør med lille.

Skal vurdere familievernkontoret.

Jeg er klar over at et barn til ikke er en løsning og at problemene ikke vil bli bedre. Det er så vanskelig... Vil jo at lille skal få søsken før hun blir for gammel. Økonomien kommer til å bedre seg fra desember, da får jeg stipend og lån, og mannen skal studere fra neste høst.

 

[ToBlirSnartTilTre<3]

Beklager, jeg fikk ikke tid til å forklare meg skikkelig da jeg skrev. Han er utrolig flink med husarbeid og gjør mye mer i huset enn meg, men han forventer at jeg skal gjøre mer. Det er der problemet ligger. Han har ungen hjemme siden vi ikke får barnehageplass. I tillegg nekter ungen å sove om natten for tiden, vi er begge utslitte. Han skal i utgangspunktet ta seg av henne på natten siden jeg har jobb, men jeg tilbydde meg i natt. Jeg klarte meg veldig fint til meg å være. I stedet for å eksplodere, hold jeg meg rolig mens jeg trøstet lille. Jeg ville vli sint, men hold meg i nakken. Begynte å gråte etterpå da fordi jeg var så sliten av å ikke sove noe på 3 netter, og i dag MÅTTE jeg på jobb (viktig møte). Vurderer å gå tidlig fra jobb og komme tilbake til møtet. Dette for at jeg skal prøve å få sovet noe på dagen.

Men ja, han er flink til husarbeid, han bare synes det er urettferdig at jeg gjør så lite. Jeg skjønner det er slitsomt være hjemme med barn, men det er slitsomt med en såpass slitsom jobb (psykisk). Og på søndag kommer svigermor. Gruer meg til det da vi ikke går så godt overens, hun sier jeg er flink med barnet, men er høyst uenig i alt jeg gjør med lille.

Skal vurdere familievernkontoret.

Jeg er klar over at et barn til ikke er en løsning og at problemene ikke vil bli bedre. Det er så vanskelig... Vil jo at lille skal få søsken før hun blir for gammel. Økonomien kommer til å bedre seg fra desember, da får jeg stipend og lån, og mannen skal studere fra neste høst.

Høres virkelig ikke ut som du har det noe bra. Håper virkelig dere klarer å løse det.

Men må si jeg skjønner mannen din. Hvis han gjør alt husarbeidet og er hjemme med datteren din hele dagen, så skjønner jeg at han ønsker at du hjelper til. Hva med å sette dere ned sammen å lage en liste med arbeidsfordeling? Er jo selvfølgelig lettest at han tar mer enn deg nå som han er hjemme. Men er noe med å være i ett felleskap. Mannen din trenger nok avlastning like mye som deg. Har selv hatt problemet motsatt vei. At mannen følte han ikke trengte å gjøre husarbeid i det hele tatt siden jeg var hjemme i permisjon. Han så ikke hvor lite tid jeg fikk til meg selv, og hvor slitsomt det også kan være. Så her har vi fordelt mellom oss. Er så enkle ting som at han får ferdig middag når han kommer fra jobb. Men han rydder etter middagen. Tar ut av oppvaskmaskina. Tar med seg søpla hver morgen føre han skal på jobb. Jeg vasker klær og han bretter. Han støvsuger 1 gang i løpet av helga, og jeg gjør da resten av husarbeidet på dagen i løpet av uka. Er små ting som gjør at man føler man er sammen om ting.

Det er slitsomt å stå opp med barn om natten. Og skjønner du ønsker at han tar det siden han ikke skal på jobb. Men skjønner ikke hvorfor du tilbyr det hvis du er så pass sliten? Hvorfor ikke lage en avtale om at han tar hun i i ukedagene, og i helgen tar dere en natt hver så dere får en natt god søvn på å hente dere inn begge to? Og når han begynner å studere til høsten så må du jo forvente å opp om natten da også. Hvis du er såpass sliten at du blir sint, så skjønner jeg ikke at du vurderer ett barn til. Skjønner at du ønsker flere barn, og at du selvfølgelig er glad i barnet ditt. Men syntes det barnet du har fortjener at du finner ut av dine egene problemer føre du setter ett nytt til verden. Ingen barn har godt av å leve i ett hjem hvor mor stadig er sint.

 

[Rufse]

Høres virkelig ikke ut som du har det noe bra. Håper virkelig dere klarer å løse det.

Men må si jeg skjønner mannen din. Hvis han gjør alt husarbeidet og er hjemme med datteren din hele dagen, så skjønner jeg at han ønsker at du hjelper til. Hva med å sette dere ned sammen å lage en liste med arbeidsfordeling? Er jo selvfølgelig lettest at han tar mer enn deg nå som han er hjemme. Men er noe med å være i ett felleskap. Mannen din trenger nok avlastning like mye som deg. Har selv hatt problemet motsatt vei. At mannen følte han ikke trengte å gjøre husarbeid i det hele tatt siden jeg var hjemme i permisjon. Han så ikke hvor lite tid jeg fikk til meg selv, og hvor slitsomt det også kan være. Så her har vi fordelt mellom oss. Er så enkle ting som at han får ferdig middag når han kommer fra jobb. Men han rydder etter middagen. Tar ut av oppvaskmaskina. Tar med seg søpla hver morgen føre han skal på jobb. Jeg vasker klær og han bretter. Han støvsuger 1 gang i løpet av helga, og jeg gjør da resten av husarbeidet på dagen i løpet av uka. Er små ting som gjør at man føler man er sammen om ting.

Det er slitsomt å stå opp med barn om natten. Og skjønner du ønsker at han tar det siden han ikke skal på jobb. Men skjønner ikke hvorfor du tilbyr det hvis du er så pass sliten? Hvorfor ikke lage en avtale om at han tar hun i i ukedagene, og i helgen tar dere en natt hver så dere får en natt god søvn på å hente dere inn begge to? Og når han begynner å studere til høsten så må du jo forvente å opp om natten da også. Hvis du er såpass sliten at du blir sint, så skjønner jeg ikke at du vurderer ett barn til. Skjønner at du ønsker flere barn, og at du selvfølgelig er glad i barnet ditt. Men syntes det barnet du har fortjener at du finner ut av dine egene problemer føre du setter ett nytt til verden. Ingen barn har godt av å leve i ett hjem hvor mor stadig er sint.

Jeg har det greit, det er bare vanskelig med ny jobb og søvnmangel. Går med konstant migrene hvorpå medisiner ikke fungerer. Det gjør ting vanskelig.

Vel... Jeg skjønner han, men da han jobbet (før han mistet jobben mens jeg hadde permisjon), forventet han at jeg skulle gjøre alt hjemme. Middagen var til og med klar på bordet innen han kom hjem. Derfor føler jeg at jeg burde forvente det samme til han. Selv føler jeg at jeg gjør mer mens jeg jobber enn han mens han jobbet.

Jeg tilbyr det fordi han også trenger avlastning på natten. Pluss at han var på tur å bli forbanna. Forøvrig har vi laget en plan med alt husarbeid som skal gjøres. vi er bare ikke enige om fordelingen. Forslaget var godt da. I forhold til å ta lille på natten, har vi egentlig gjort det slik, men han mener jeg skal ta lille begge dagene i helgen (på natten). Slik at HAN er klar for uken. Jeg foreslo å ta ei natt hver, men det var ikke godt nok.

 

[ToBlirSnartTilTre<3]

Jeg har det greit, det er bare vanskelig med ny jobb og søvnmangel. Går med konstant migrene hvorpå medisiner ikke fungerer. Det gjør ting vanskelig.

Vel... Jeg skjønner han, men da han jobbet (før han mistet jobben mens jeg hadde permisjon), forventet han at jeg skulle gjøre alt hjemme. Middagen var til og med klar på bordet innen han kom hjem. Derfor føler jeg at jeg burde forvente det samme til han. Selv føler jeg at jeg gjør mer mens jeg jobber enn han mens han jobbet.

Jeg tilbyr det fordi han også trenger avlastning på natten. Pluss at han var på tur å bli forbanna. Forøvrig har vi laget en plan med alt husarbeid som skal gjøres. vi er bare ikke enige om fordelingen. Forslaget var godt da. I forhold til å ta lille på natten, har vi egentlig gjort det slik, men han mener jeg skal ta lille begge dagene i helgen (på natten). Slik at HAN er klar for uken. Jeg foreslo å ta ei natt hver, men det var ikke godt nok.

Høres ut som dere kanskje er slitene begge 2. Ser at familievern kontoret allerede har blitt foreslått. Kanskje prøve å ordne dere en barnefri helg, for å kunne hente dere inn begge 2. Kanskje lettere å bli enige hvis dere er alene og hentet litt ny energi

 

[Rufse]

Høres ut som dere kanskje er slitene begge 2. Ser at familievern kontoret allerede har blitt foreslått. Kanskje prøve å ordne dere en barnefri helg, for å kunne hente dere inn begge 2. Kanskje lettere å bli enige hvis dere er alene og hentet litt ny energi

Vi er nok begge slitne ja. Takk for forslaget om å ordne barnevakt, men Vi har dessverre ikke mulighet til barnefri da jeg ikke har kontakt med min mor, min far er opptatt med to små barn og de reiser ofte bort i helgene, svigermor bor 6 timer unna og svigerfar bor på andre siden av landet. Vi har ingen venner som har mulighet heller.

 

[Bkno0804482]

Jeg prøver så godt jeg kan, jeg bare føler det ikke er godt nok for barnet mitt jeg vil jo så gjerne ha tette barn også. Begynner å få panikk nå som ungen snart runder året (ville ha dem såpass tette). Jeg bor i en liten bygd og jeg spurte psykologen om sinnemestringskurs finnes her, men det gjorde det ikke.
Jeg vet ikke hva sinnet bunner i. Tror nok det har med at jeg sliter på jobb, og i tillegg komme hjem til husarbeid og det at jeg på det meste får 2 timer fritid i løpet av uken så jeg kan få dra på trening. Så når jeg hver kveld skal legge lille (som kan ta opp til 2 timer), i tillegg til å gå tur i vogn, gi mat osv, så får jeg ikke akkurat så mye tid til meg selv. Jeg har sagt fra til far, men han forventer at jeg er opplagt til både det ene og andre og forteller meg hvor sliten han er av å passe på lille mens jeg er borte.

Har sympati med deg. Forstår at det ikke er en god situasjon for noen av dere . Men fortvil ikke; det er hjelp å få.
Kontakt ATV (alternativ til vold - se hjemmesiden deres)- de kan hjelpe deg med mestring av sinne. Eller ring familievernkontoret, de har også slike kurs (Google nettet etter tlfnr eller ring 1881 og spør etter familievernkontoret i ditt område)

Vil anbefale deg å gjøre det, slik at du ikke uten å mene det skremmer barnet ditt og gjør det redd. I verste fall kan det gå utover tilknytningen mellom deg og barnet ditt.
Stå på, og forsøk å finne en god løsning på dette. Forstår også godt at du ønsker flere barn, men gjør deg selv en tjeneste og få hjelp først. 1 barn er krevende, men to.. Da trenger du tolmodighet så det holder. Er sikker på at du ønsker å være en god mor, og da er mye gjort. Husk at mange har det som deg; det snakkes bare ikke så høyt om. Men vær klok og smart og skaff deg støtte . Det vil dere alle få glede av.

Tenker også at det at du er sliten er en medvirkende årsak . Så å forsøke å få en barnevakt er aldri dumt. Spør på helsestasjonen, i barnehagen eller aventer i lokalavis. Tror likevel ikke utfordringen din stopper der. Et sinneproblem er gjerne mer grunnleggende, og det vil med jevne mellomrom vise seg i resten av barnas oppvekst om du ikke tar tak i det nå. Det vil komme en million nye anledninger i løpet av de neste 17 årene hvor du er like sliten. Det er hvordan du tar det (ikke hvordan du har det) som blir essensen her. Kjenner deg ikke, men jeg er sikker på at du har det i deg å prøve gode løsninger for familien din. Det at du skriver her, er en fin start tenker jeg. You can do it!
All mulig lykke til

 

[Rufse]

Har sympati med deg. Forstår at det ikke er en god situasjon for noen av dere . Men fortvil ikke; det er hjelp å få.
Kontakt ATV (alternativ til vold - se hjemmesiden deres)- de kan hjelpe deg med mestring av sinne. Eller ring familievernkontoret, de har også slike kurs (Google nettet etter tlfnr eller ring 1881 og spør etter familievernkontoret i ditt område)

Vil anbefale deg å gjøre det, slik at du ikke uten å mene det skremmer barnet ditt og gjør det redd. I verste fall kan det gå utover tilknytningen mellom deg og barnet ditt.
Stå på, og forsøk å finne en god løsning på dette. Forstår også godt at du ønsker flere barn, men gjør deg selv en tjeneste og få hjelp først. 1 barn er krevende, men to.. Da trenger du tolmodighet så det holder. Er sikker på at du ønsker å være en god mor, og da er mye gjort. Husk at mange har det som deg; det snakkes bare ikke så høyt om. Men vær klok og smart og skaff deg støtte . Det vil dere alle få glede av.

Tenker også at det at du er sliten er en medvirkende årsak . Så å forsøke å få en barnevakt er aldri dumt. Spør på helsestasjonen, i barnehagen eller aventer i lokalavis. Tror likevel ikke utfordringen din stopper der. Et sinneproblem er gjerne mer grunnleggende, og det vil med jevne mellomrom vise seg i resten av barnas oppvekst om du ikke tar tak i det nå. Det vil komme en million nye anledninger i løpet av de neste 17 årene hvor du er like sliten. Det er hvordan du tar det (ikke hvordan du har det) som blir essensen her. Kjenner deg ikke, men jeg er sikker på at du har det i deg å prøve gode løsninger for familien din. Det at du skriver her, er en fin start tenker jeg. You can do it!
All mulig lykke til

Her ble det tårevått gitt. Tusen takk for søte ord, det settes stor pris på! <3

Jeg føler jeg jobber mer målrettet med meg selv og tar meg i det når jeg kjenner meg irritert. Når jeg tenker tilbake, var faren min veldig temperamentsfull og min mor ødela forholdet vi hadde med å ta dumme beslutninger... det kan være det som gjør at jeg har voldsomt temperament, så jeg skal jobbe ekstra hardt for å ikke bli slik som dem, men heller bli en kjærlig mor som barnet mitt sårt trenger og fortjener.

Jeg føler meg alene i denne situasjonen, derfor jeg skriver i anonym. Det er tabu å ha negative følelser om det å ha barn...

 

[Veslejenta88]

Jeg skjønner deg på en måte. Her er hjemme og mannen jobber. Jeg er under utredning for fibromyalgi og er mye sliten pga det. Mannen min er en fantastisk person I dette og jobber fra 06-14 hver eneste dag for å komme hjem og rydde litt før han lager middag osv. Jeg gjør det meste med barna og rydder og vasker de dagene jeg orker og har tid. Du fortjener litt tid alene. Min mann er ute med en kompis i ny og ne. I det siste pga en ganske slitsom tid så har han vært ute hver eneste lørdag etter kl 18. Aner ikke når han kommer hjem for da sover jeg. Hehe. Det bedrer både humøret og energien til mannen min. Så enten burde dere ha barnevakt eller så må du få fri enkelte dager. Jeg føler meg bedre etter en tur på hytta med ungene, da får vi begge litt fri. Godt å komme litt ut av hverdagens vanlige rutine også.

 

[Bkno0804482]

Her ble det tårevått gitt. Tusen takk for søte ord, det settes stor pris på! <3

Jeg føler jeg jobber mer målrettet med meg selv og tar meg i det når jeg kjenner meg irritert. Når jeg tenker tilbake, var faren min veldig temperamentsfull og min mor ødela forholdet vi hadde med å ta dumme beslutninger... det kan være det som gjør at jeg har voldsomt temperament, så jeg skal jobbe ekstra hardt for å ikke bli slik som dem, men heller bli en kjærlig mor som barnet mitt sårt trenger og fortjener.

Jeg føler meg alene i denne situasjonen, derfor jeg skriver i anonym. Det er tabu å ha negative følelser om det å ha barn...

Det er derfor jeg tror du kan klare å endre det, fordi du har et ønske om å være en kjærlig mor. Dette sier meg at du allerede ER en kjærlig mor, og med litt støtte vil du kunne være mer av det du allerede er.
Nei, stå på du, og finn noen gode fagfolk du kan jobbe deg gjennom dette sammen med. Og tusen takk for at du står fram. Kanskje du har hjulpet mange andre med det du skriver? Dessuten vil det å sette ord på situasjonen (ved å skrive det ned), kanskje gjøre det mer oversiktlig for deg også?
Som sagt; stå på! Tror du har det som trengs. At du innser at noe må gjøre, sier meg at du ER en god mamma. Endringsarbeidet du står ovenfor vil du nok snart få uttelling for. I form av et tryggere og blidere barnefjes. Dette klarer du!!
Mange gode klemmer oversendes.

 

[Bkno0804482]

Selv om jeg nylig (et år siden) fikk barn, er jeg utrolig verpesyk. Pappaen vil også ha et barn til, men vi har en ting som stopper oss (han).

Jeg har sinneproblemer. Jeg kan bli rasende hvis ungen tuller med maten (tar skjeen fra meg og kaster den fra seg), såpass at jeg har kastet fra meg skålen med mat. Jeg ville ALDRI funnet på å utøve vold mot NOEN, særlig ikke mitt eget barn. Ellers kan jeg bli dritforbanna av småting, som at ungen ikke vil sove når den skal. Dette stopper han fra å ville ha flere barn med meg.

Jeg har prøvd flere psykologer uten hell og jeg er ikke interessert i å prøve flere. Føler jeg aldri vil kunne få flere barn fordi temperementet mitt er for stort

Hvordan har det gått med deg?

 

[Rufse]

Hvordan har det gått med deg?

Det har gått bra, tror jeg. Jeg har jo noen utbrudd noen ganger, men føler det er verst når jeg er sliten. Kjefter mindre, men gråter mye lettere. Har også begynt å trene, så håper det kan hjelpe mot aggresjon. Det kan også hende jeg er mye irritert fordi samboeren min sier jeg må få sunnere vaner før vi tenker på et til barn. Jeg føler det er urealistisk å bli sunnere, har allerede mistet motet på vektreduksjon selv om jeg begynte forrige uke.

 

[Katitzi]

Det har gått bra, tror jeg. Jeg har jo noen utbrudd noen ganger, men føler det er verst når jeg er sliten. Kjefter mindre, men gråter mye lettere. Har også begynt å trene, så håper det kan hjelpe mot aggresjon. Det kan også hende jeg er mye irritert fordi samboeren min sier jeg må få sunnere vaner før vi tenker på et til barn. Jeg føler det er urealistisk å bli sunnere, har allerede mistet motet på vektreduksjon selv om jeg begynte forrige uke.

Vektreduksjon er demotiverende for veldig mange! Men hvis det kan motivere deg å melde deg inn i en vektklubb eller lignende, så er det jo verdt det hvis det kan få samboeren din på tanken om en liten til
Godt å lese at det går bedre med deg også