ang bekymring

Veron

Glad i forumet
Med nr 1 hadde jeg ingen bekymringer. Tanken om SA slo meg aldri. Jeg syntes bare alt var fantastisk.
Men nr 2 slo tanken med av og til, tørre ikke ha sex osv. Haha var redd det skulle skje noe da.
Med nr 3 tenker jeg konstant på at noe sikkert er galt, enten ender det i SA, MA eller noe..:(

Flere som er mer bekymret med nre 2,3 osv enn med første mann?:)
 
Akkurat som deg. Med førstemann var jeg naiv til tusen. Selvfølgelig skulle vi bli gravide på første forsøk, og selvfølgelig gikk alt bra. Denne gangen er det totalt forskjellig. Det tok 11 mnd å bli gravid, med en SA inni der, og opplevd en blødning og en MA-scare i dette svangerskapet. Så utgangspunktet er jo annerledes og i tillegg vet jeg hva som venter oss etter 40 uker <3 Så ja, veldig bekymret for mer blod og at det skal være noe galt med barnet vårt <3 Håper bekymringene slipper taket snart, hjelper iallefall for hver dag som går :)
 
I forrige svangerskap var jeg ikke bekymret i det hele tatt. Det var liksom en selvfølge at alt skulle gå bra, og det gjorde det jo heldigvis. Har kanskje noe med at vi ikke prøvde, graviditeten kom som en overraskelse

Denne gangen er jeg mer bekymret Spiren satt i 2. pp og alt er bra så langt. Men jeg venter på at kvalmen skal sette inn for fullt, så jeg på en måte får bekreftet at jeg er gravid. Utenom at jeg er trøttere enn vanlig merker jeg ikke så mye til at jeg er gravid ennå.
 
Vi vet liksom hva vi kan forvente denne gangen, og sammenligner med første. Med første vet vi ikke hva vi går til og alt virker normalt. Kanskje noe med det :)
 
Var ikke noe bekymret i forje svangerskap. Bare viste at det kom til å gå bra. Er ikke så veldig bekymret nå heller,tenker jo avogtil på sa,og at det kanskje ikke er noe der inni,men det går over etter et par minutt.
 
Tenk så mage historier vi har fått med oss nå kontra første gangen. Det er jo først når man har vært gravid/fått barn man kommer på innsiden av erfaringer som MA og SA. Jeg er også mye mer obs på det nå - litt slitsomt, men også godt å kjenne på, at man ikke skal ta ting for gitt <3
 
Jeg mistet nr 3 å det var også det svangerskapet jeg var mest bekymret i. Uten at jeg egentlig hadde noen grunn. Nå når vi venter nr 4 er jeg mer rolig. M nr 1 tenkte jeg ikke på SA , heller ikke noe særlig m nr 2
 
I forrige svangerskap var jeg ikke bekymret i det hele tatt. Det var liksom en selvfølge at alt skulle gå bra, og det gjorde det jo heldigvis. Har kanskje noe med at vi ikke prøvde, graviditeten kom som en overraskelse.
Akkurat samme her! Til tross for bekymringer pga medisinbruk hadde vi ingen bekymringer.
Nå har jeg mange bekymringer. Ikke nødvendigvis for SA, men for MA, som jeg har sedd mange har opplevd :/
I første svangerskap hadde vi UL i uke 6, 14 og 19 pga medisinbruk. Nå har vi ikke samme medisinbruk og har derfor ikke det samme kravet til UL. Men vurderer å få i uke 12 nettopp fordi jeg blir litt revet med når så mange her inne har tidlig UL...
 
Jepp helt likt. Latterlig naiv med første men med andremann hadde jeg mista to ganger i mellomtiden og på tredje trodde jeg alt var galt og feil osv mista en gang før nr tre også. Mens nå er jeg helt rolig og nesten fjern
 
Jeg er gravid med første nå, og kjenner jeg er ganske bekymret. Dette tror jeg bunner i at storesøster hadde 2 ma på rad i fjor, som begge ble oppdaget temmelig sent, ca. uke 13. Så når jeg har hørt hennes historier om hvordan alle symptomer som kvalme o.l eskalerte som vanlig og at livmoren visstnok vokste som den skulle, bare at fosteret var dødt, så blir jeg bekymret. Det hjelper heller ikke på at mamma og pappa sier de ikke tør å glede seg helt enda, siden det er så tidlig (er 6+0 i dag). Syns rett og slett det er vanskelig å tro at noen ting kan leve inni der, selv om jeg er ekstremt trøtt, kvalm og bekymt å få litt større pupper. Jeg var aldri bekymret eller stresset før jeg ble gravid, så det har kommet overraskende på meg at det skulle bli såpass mye bekymringer. Har mest lyst til å være overlykkelig over at jeg skal bli mamma, men det sitter enda langt inne. Egentlig litt kbipt, jeg burde jo være overlykkelig for at vi er heldige som kan bli gravide og skal ha barn! Prøver å fokusere på positive ting :)
 
Jeg er gravid for første gang, og bekymrer meg for alt. Jeg tror kanskje det kan ha noe å gjøre med at jeg sitter på forumer og ser hvor mange som opplever fæle ting og forlater oss. MA hadde jeg aldri hørt om, men det virker som annenhver person her inne har opplevd det... Bekymringene dabbet heldigvis av litt da jeg så et bankende hjerte på ul 5+6. Men da ble jeg bekymret for at reka mi bare var 2,5 mm, og at det sto på babyverden-appen at den skulle vært 5-6 mm. Tror ikke jeg kommer til å slappe av før ungen er 18 år jeg :p
 
Back
Topp