Dette er ikke ett forsøk på medlidenhet eller noe hehe, er MANGE som har det mye mye verre enn meg. Men vil bare fortelle i håp om at noen er i samme båt eller kjenner noen som kjenner noen hehe. Ikke er det egentlig vits fortelle så mye, men føler jeg nå må fortelle noen..
Da jeg var 13 år gammel (er nå 28) fikk jeg problemer med ryggen, var hos fysioterapauter om en annen hvor de kom med forskjellige ideer på hva det kunne være. Som feil ryggsekk, sko osv. Men med en familie med mye plager ble det alltid passet på at jeg hadde forsvarlig utstyr.
Da jeg hadde fått eldstemann (17 år) var jeg så dårlig at jeg ikke klarte gå. det gjor vondt når folk tok på meg og jeg hadde problemer bare med å ta meg av lillemann.. heldigvis bodde jeg hjemme.
Legen jeg hadde da kalte meg hypokonder, og at jeg bare hadde gangsperr pga av at jeg var småbarnsmor.
Mamma var med meg til legen gangen etter og forlangte en utredning. Hun har selv fibromyalgi og syntes å kjenne igjen symtomene.
På sykehuset slo jeg ut på alle 18 pungt men jeg var for ung til å kunne få fibromyalgi og ble sendt hjem med beskjed om å komme igjen når jeg ble voksen (helt sykt)
Hadde også kraftig bekkenløsning under svangeskapet som ikke ville gi seg.
Så fikk jeg mellomstemann (2003) og var til utredning for bekkenet. fikk da diagnosen bekkenledds syndrom og hypermobilitets syndrom.
Begynte på attføring da jeg ikke hadde noen utdannelse (grunnkurs i tegning form og farge har jeg) hadde prøvd søke jobb, men endte med at jeg ble veldig dårlig. Jeg tok først datakortet og ville fortsette innen data, men fikk ikke fordi det ikke var marked for det da. Ingen av de andre tingene jeg likte ble godkjent (fotograf, web-designer, teknisk tegner, interiørarkitekt m.m) fikk beskjed om å gå hjem å få nye hobbyer (helt ærlig) har hatt en del saksbehandlere etter det.
Nå før jeg ble gravid med sistemann så var jeg endelig kommet inn på noe jeg likte (mekanisk industri) var det i over ett år. bekkenet var no så som så, men jobben var veldig variert og jeg kunne passe det inn. og med hypermobiliteten virket det bare som at litt fysisk tungt arbeid var medisin. Hadde ikke vært så bra på lenge. Men så gikk jeg og samboeren fra hverandre (etter å ha vært i lag siden ungdomskolen hadde jeg ett stort behov for å finne meg selv) hadde da problemer komme meg på jobb med levering i barnehage osv. det resulterte i 5 timers reise med buss hver dag for å holde meg i aktivitet så nav ble fornøyd. Til slutt sa det stopp. mest psykisk egentlig. Jeg ble sykemeldt i 3 mnd.
I denne perioden kontaktet ikke saksbehandleren min meg en gang for å høre hvordan jeg hadde det. Tiden min i APS gikk ut og jeg kunne ikke fortsette der jeg jobbet. skulle egentlig ta fagbrev som CNC operatør.
Saksbehandleren min sa at grunnen til at jeg var sykemeldt var at jeg hadde en dårlig innstilling til min jobb og at jeg ikke klarte det helsemessig , selv om hun visste hva det egentlig gjalt. Og nå får jeg ikke jobbe med noe mekanisk heller.
Hun mener jeg kan jobbe i barnehage siden jeg har 10 år som dagmamma bak meg. Har prøvd forklare at jeg klarer ikke det. Jeg har store problemer med å sitte på gulvet, og ikke minst det å ha barn klatrende på meg siden huden er betent av fibromyalgien.. har med en nok med å dempe mine egne barns dunk.
Men da syntes saksbehandleren min at jeg var vanskelig å ha med å gjøre og at jeg bare skulle være glad de ville tilby meg NOE.
har fremdeles en utdanning jeg har rett på men får ikke bruke den på noe av det jeg ønsker, da hun mener det ikke er hensiktsmessig for meg... hun som så vidt vet hva jeg heter.
det var klaging men bare måtte få det ut..
Men nå hvertfal, de siste 3 mnd har bekkenet bare blitt verre og verre. det presser på isjasnærven og jeg er tidvis nesten følelsesløs i bena. Mye svimmel og konstant hodepine. Hypermobiliteten og fibromyalgien er også mye verre. Fastelegen jeg hadde ( han har desverre sluttet) sa det kunne være en sjanse for at bekkenet ble verre, men ville ikke advare meg mot ett svangerskap til.. men ikke mer en ett.
Jeg skal nå i tiltak igjen og skal i samtale med min flotte (grrrrr) saksbehandler.
spørsmålene mine:
Kan hun forlange at jeg jobber alle mulige plasser selv om jeg vet det vil forverre tilstanden? Eller må hun også tenke hensynsmessig??
Er det en sjanse for at jeg blir bedre i bekkenet? eller vil det bare gå en vei? Tanken på å havne i rullestol har slått meg ett par ganger.
Og hva er egentlig syk nok til å bli ufør?? har ikke lyst, men med null utdanning, arbeidserfaring osv er det ikke lett få jobb på egenhånd ( har søkt på jobber i mange år) og jeg makter ikke å være kasteball i evigheter bare for å holde statistikken til NAV nede.
Jeg og sambo er forresten blitt samboere igjen (for ett par år siden) og det går bedre en noen gang.
Takk for dere som orket lese dette
Da jeg var 13 år gammel (er nå 28) fikk jeg problemer med ryggen, var hos fysioterapauter om en annen hvor de kom med forskjellige ideer på hva det kunne være. Som feil ryggsekk, sko osv. Men med en familie med mye plager ble det alltid passet på at jeg hadde forsvarlig utstyr.
Da jeg hadde fått eldstemann (17 år) var jeg så dårlig at jeg ikke klarte gå. det gjor vondt når folk tok på meg og jeg hadde problemer bare med å ta meg av lillemann.. heldigvis bodde jeg hjemme.
Legen jeg hadde da kalte meg hypokonder, og at jeg bare hadde gangsperr pga av at jeg var småbarnsmor.
Mamma var med meg til legen gangen etter og forlangte en utredning. Hun har selv fibromyalgi og syntes å kjenne igjen symtomene.
På sykehuset slo jeg ut på alle 18 pungt men jeg var for ung til å kunne få fibromyalgi og ble sendt hjem med beskjed om å komme igjen når jeg ble voksen (helt sykt)
Hadde også kraftig bekkenløsning under svangeskapet som ikke ville gi seg.
Så fikk jeg mellomstemann (2003) og var til utredning for bekkenet. fikk da diagnosen bekkenledds syndrom og hypermobilitets syndrom.
Begynte på attføring da jeg ikke hadde noen utdannelse (grunnkurs i tegning form og farge har jeg) hadde prøvd søke jobb, men endte med at jeg ble veldig dårlig. Jeg tok først datakortet og ville fortsette innen data, men fikk ikke fordi det ikke var marked for det da. Ingen av de andre tingene jeg likte ble godkjent (fotograf, web-designer, teknisk tegner, interiørarkitekt m.m) fikk beskjed om å gå hjem å få nye hobbyer (helt ærlig) har hatt en del saksbehandlere etter det.
Nå før jeg ble gravid med sistemann så var jeg endelig kommet inn på noe jeg likte (mekanisk industri) var det i over ett år. bekkenet var no så som så, men jobben var veldig variert og jeg kunne passe det inn. og med hypermobiliteten virket det bare som at litt fysisk tungt arbeid var medisin. Hadde ikke vært så bra på lenge. Men så gikk jeg og samboeren fra hverandre (etter å ha vært i lag siden ungdomskolen hadde jeg ett stort behov for å finne meg selv) hadde da problemer komme meg på jobb med levering i barnehage osv. det resulterte i 5 timers reise med buss hver dag for å holde meg i aktivitet så nav ble fornøyd. Til slutt sa det stopp. mest psykisk egentlig. Jeg ble sykemeldt i 3 mnd.
I denne perioden kontaktet ikke saksbehandleren min meg en gang for å høre hvordan jeg hadde det. Tiden min i APS gikk ut og jeg kunne ikke fortsette der jeg jobbet. skulle egentlig ta fagbrev som CNC operatør.
Saksbehandleren min sa at grunnen til at jeg var sykemeldt var at jeg hadde en dårlig innstilling til min jobb og at jeg ikke klarte det helsemessig , selv om hun visste hva det egentlig gjalt. Og nå får jeg ikke jobbe med noe mekanisk heller.
Hun mener jeg kan jobbe i barnehage siden jeg har 10 år som dagmamma bak meg. Har prøvd forklare at jeg klarer ikke det. Jeg har store problemer med å sitte på gulvet, og ikke minst det å ha barn klatrende på meg siden huden er betent av fibromyalgien.. har med en nok med å dempe mine egne barns dunk.
Men da syntes saksbehandleren min at jeg var vanskelig å ha med å gjøre og at jeg bare skulle være glad de ville tilby meg NOE.
har fremdeles en utdanning jeg har rett på men får ikke bruke den på noe av det jeg ønsker, da hun mener det ikke er hensiktsmessig for meg... hun som så vidt vet hva jeg heter.
det var klaging men bare måtte få det ut..
Men nå hvertfal, de siste 3 mnd har bekkenet bare blitt verre og verre. det presser på isjasnærven og jeg er tidvis nesten følelsesløs i bena. Mye svimmel og konstant hodepine. Hypermobiliteten og fibromyalgien er også mye verre. Fastelegen jeg hadde ( han har desverre sluttet) sa det kunne være en sjanse for at bekkenet ble verre, men ville ikke advare meg mot ett svangerskap til.. men ikke mer en ett.
Jeg skal nå i tiltak igjen og skal i samtale med min flotte (grrrrr) saksbehandler.
spørsmålene mine:
Kan hun forlange at jeg jobber alle mulige plasser selv om jeg vet det vil forverre tilstanden? Eller må hun også tenke hensynsmessig??
Er det en sjanse for at jeg blir bedre i bekkenet? eller vil det bare gå en vei? Tanken på å havne i rullestol har slått meg ett par ganger.
Og hva er egentlig syk nok til å bli ufør?? har ikke lyst, men med null utdanning, arbeidserfaring osv er det ikke lett få jobb på egenhånd ( har søkt på jobber i mange år) og jeg makter ikke å være kasteball i evigheter bare for å holde statistikken til NAV nede.
Jeg og sambo er forresten blitt samboere igjen (for ett par år siden) og det går bedre en noen gang.
Takk for dere som orket lese dette
