Anerkjennende kommunikasjon...

L

Latterfrosken

Forumet er livet
Ja, bruker dere det på deres barn?

Her hjemme så ser jeg ikke helt effekten av dette... Noen ganger, men sjelden!
Bruker det ofte på morgenen når Andreas er veldig trøtt, og da går det bra. Men alle barn er jo forskjellige og jeg syns at man ikke skal dra alle over en kam.. Man er jo så opptatt av anerkjennende kommunikasjon i disse dager. Men jeg er heller ikke typen som syns at man skal vise forståelse på alt når barnet har gjort noe galt.. hvis det ikke er en helt prekær situasjon..

Kan jo ta et eks:

Ola slår og sparker Line, helt uten grunn. Du så alt. Line begynner å gråte...

Hvordan takler dere dette?
 
Fjerner Ola fra situasjonen, og forklarer va han har gjort og hvorfor det ikke er lov. Trøster Line og Ola får tenke over sine handlinger og unnskylde til Line.
 
ORIGINAL: Latterfrosken

Ja, bruker dere det på deres barn?

Her hjemme så ser jeg ikke helt effekten av dette... Noen ganger, men sjelden!
Bruker det ofte på morgenen når Andreas er veldig trøtt, og da går det bra. Men alle barn er jo forskjellige og jeg syns at man ikke skal dra alle over en kam.. Man er jo så opptatt av anerkjennende kommunikasjon i disse dager. Men jeg er heller ikke typen som syns at man skal vise forståelse på alt når barnet har gjort noe galt.. hvis det ikke er en helt prekær situasjon..

Kan jo ta et eks:

Ola slår og sparker Line, helt uten grunn. Du så alt. Line begynner å gråte...

Hvordan takler dere dette?


Relæring av regler om hvordan vi skal være mot hverandre - hva som ER lov å gjøre og hvordan vi skal oppføre oss.
Få barnet, kommer an på alder selvfølgelig, selv sette ord på hvorfor han valgte å sparke henne, hvordan heller bruke ord/språk istedet for å slå/sparke.
 
Barn som slår og sparker har i de aller fleste tilfeller en grunn til å gjøre det, selv om det ikke er synlig for oss. Det kan være alt fra at Line har tatt en leke fra Ola, kanskje hun har ertet ham, eller kanskje han sliter med å uttrykke seg, har dårlig språk osv osv.. Hva jeg ville gjort her kommer veldig an på barnas alder, men sannsynligvis noe i nærheten av hva Pluggensen svarer.

Anerkjennende kommunikasjon handler ikke om å forstå barna ihjel. Det handler om å akseptere barna som de er, ikke utifra deres handlinger, men ut fra deres personlighet. Man skal ikke dikke-dare, men anerkjenne at barna har følelser som raseri, sinne, osv uten å akseptere at de lar følelsene gå ut over andre mennesker.
 
Vi var på kurs om akkurat dette her... da foredragsholder mente vi skulle forstå barnet i enhver situasjon! Noe jeg mener er feil...

Ta et eks: Dette skjedde dagen etter kurset.. Jeg skulle ha med Andreas hjem fra bhg.. (jobber i samme bhg som han) Andreas tok opp en leke og kastet den hardt i gulvet.. Jeg sa: Andreas, vi kaster ikke leker, de blir ødelagte... (litt irritert) Og da kom sjefen min bort og sa: Nei det der var ikke anerkjennende kommunikasjon.. Du må si: blablabla... osv.

Hvorpå jeg sier at: Jeg snakker meg ikke ihjæl med ungen min med bare anerkjennende kommunikasjon, og syns ikke det er greit han kaster leker uten grunn! Sånn oppdrar jeg mitt barn, ferdig med det!

Men iflg da hun kurslederen så skulle vi ha forstått barnet... Og forstå da i ALLE situasjoner..
Er det riktig? Er jeg da en "dårlig" upedagogisk mor som ikke oppdrar barnet mitt opp etter boka??
 
Jeg er veldig interessert i emnet, så jeg lurer på hvem som holdt foredrag om dette? Jeg er veldig for anerkjennende kommunikasjon i den form jeg beskrev i det forrige innlegget mitt, og det er også slik jeg har lært det gjennom utdannelsen min og også senere kurs/foredrag.

Et eksempel på slik kommunikasjon med dattera mi: I dag ville hun gå ut på terrassen kun iført pysj og med vått hår. Jeg sa at jeg skjønner at hun vil ut til alle lekene sine, men hun kan ikke det nå fordi hun blir kald. Hun er for liten for å forstå fullt og helt (23 mnd), men jeg synes det er bedre å forklare hvorfor jeg setter grenser for henne enn å bare si NEI. Og det er viktig for meg å la henne skjønne at jeg forstår at hun har lyst.

Hva mente sjefen din at du skulle sagt til sønnen din da?


Og forresten, selv om jeg er pedagog og kan mye (trodde jeg) om anerkjennende relasjoner, så er jeg ingen pedagog hjemme. Ingen klarer å gjøre alt etter boka, og dessuten skal man ikke det, for vi er bare mennesker. Det har ikke barna vondt av å se. Det er fint å ha idealer, men jeg tør påstå at ingen klarer å leve fullt ut opp til dem.
 
ORIGINAL: Latterfrosken

Vi var på kurs om akkurat dette her... da foredragsholder mente vi skulle forstå barnet i enhver situasjon! Noe jeg mener er feil...

Ta et eks: Dette skjedde dagen etter kurset.. Jeg skulle ha med Andreas hjem fra bhg.. (jobber i samme bhg som han) Andreas tok opp en leke og kastet den hardt i gulvet.. Jeg sa: Andreas, vi kaster ikke leker, de blir ødelagte... (litt irritert) Og da kom sjefen min bort og sa: Nei det der var ikke anerkjennende kommunikasjon.. Du må si: blablabla... osv.

Hvorpå jeg sier at: Jeg snakker meg ikke ihjæl med ungen min med bare anerkjennende kommunikasjon, og syns ikke det er greit han kaster leker uten grunn! Sånn oppdrar jeg mitt barn, ferdig med det!

Men iflg da hun kurslederen så skulle vi ha forstått barnet... Og forstå da i ALLE situasjoner..
Er det riktig? Er jeg da en "dårlig" upedagogisk mor som ikke oppdrar barnet mitt opp etter boka??


Annerkjennende betyr ikke aksepterende da...jeg bruker å spørre eldste når hun gjør noe slik. Si at hun kaster en ting i gulvet, så ser jeg på henne og sier med streng stemme: hvorfor gjorde du det? Da får jeg som regel et spørrende blikk og jeg ser hun undrer selv over hvorfor hun gjorde det.
 
ORIGINAL: *MaRgArItA*

ORIGINAL: Latterfrosken

Vi var på kurs om akkurat dette her... da foredragsholder mente vi skulle forstå barnet i enhver situasjon! Noe jeg mener er feil...

Ta et eks: Dette skjedde dagen etter kurset.. Jeg skulle ha med Andreas hjem fra bhg.. (jobber i samme bhg som han) Andreas tok opp en leke og kastet den hardt i gulvet.. Jeg sa: Andreas, vi kaster ikke leker, de blir ødelagte... (litt irritert) Og da kom sjefen min bort og sa: Nei det der var ikke anerkjennende kommunikasjon.. Du må si: blablabla... osv.

Hvorpå jeg sier at: Jeg snakker meg ikke ihjæl med ungen min med bare anerkjennende kommunikasjon, og syns ikke det er greit han kaster leker uten grunn! Sånn oppdrar jeg mitt barn, ferdig med det!

Men iflg da hun kurslederen så skulle vi ha forstått barnet... Og forstå da i ALLE situasjoner..
Er det riktig? Er jeg da en "dårlig" upedagogisk mor som ikke oppdrar barnet mitt opp etter boka??


Annerkjennende betyr ikke aksepterende da...jeg bruker å spørre eldste når hun gjør noe slik. Si at hun kaster en ting i gulvet, så ser jeg på henne og sier med streng stemme: hvorfor gjorde du det? Da får jeg som regel et spørrende blikk og jeg ser hun undrer selv over hvorfor hun gjorde det.


Har også "lært" at man adri skal spørre barnet om hvorfor de gjør ting... Så vet ikke helt hva som er riktig.. håndterer vel alle situasjoner omtrent likt, men noen ganger er man jo litt mer sliten enn andre ganger og ikke har like mye tålmodighet som man burde...
 
spør ola hvorfor han slår og sparker og gir anerkjennelse for følelsene hans som var grunnlaget for volden, men forteller at på tross av *grunnen* så er det galt å slå fordi...
 
Sjefen min mente at jeg burde ha sagt: Jeg forstår at du syns det er kjempegøy å kaste den leken, men du skjønner det vennen min, at jeg vil ikke du skal gjøre sånn, for lekene blir ødelagt. Og det er jo fryktelig dumt da....
 
Jeg er absolutt for anerkjennende kommunikasjon, men jeg mener ikke det er riktig i ALLE situasjoner...

Å stille et barn spørsmålet "hvorfor", skal man helst ikke gjøre... De aller fleste vet ikke hvorfor , og lærer heller ikke noe med å få det spørsmålet! Det avslutter gjerne samtalen, eller barnet sier bare det det tror du vil høre uten å riktig forstå...
 
ORIGINAL: Latterfrosken

Sjefen min mente at jeg burde ha sagt: Jeg forstår at du syns det er kjempegøy å kaste den leken, men du skjønner det vennen min, at jeg vil ikke du skal gjøre sånn, for lekene blir ødelagt. Og det er jo fryktelig dumt da....

Det vi på norsk kaller "å jatte med"?

Jeg haaaaaater jatting!
 
ORIGINAL: Latterfrosken

Sjefen min mente at jeg burde ha sagt: Jeg forstår at du syns det er kjempegøy å kaste den leken, men du skjønner det vennen min, at jeg vil ikke du skal gjøre sånn, for lekene blir ødelagt. Og det er jo fryktelig dumt da....


Jeg kan absolutt ikke noe om ulike pedagogiske teorier. Men dette du beskriver her blir for klissete for mitt hjem.
 
ORIGINAL: Latterfrosken

Sjefen min mente at jeg burde ha sagt: Jeg forstår at du syns det er kjempegøy å kaste den leken, men du skjønner det vennen min, at jeg vil ikke du skal gjøre sånn, for lekene blir ødelagt. Og det er jo fryktelig dumt da....



Tror hun har misforstått litt. Barnet har nok falt ut etter den første setningen. Noen barn må ha korte, konsise beskjeder. Det går an å gjøre dette også med en anerkjennende relasjon i behold.

Når det gjelder å spørre "hvorfor", så skal man helst ikke gjøre dette heller. Barna har ofte ingen forklaring på hvorfor de gjorde det. Jeg har til gode å høre et barn si "jeg kastet leken fordi jeg ville ha oppmerksomhet fra deg" (som er den vanligste årsaken til slik adferd).. eller "jeg slo Ola fordi jeg ikke klarte å uttrykke for ham at jeg hadde lyst på bilen hans".. [8|]

Som regel hvis jeg spør et barn om hvorfor h*n gjorde en ting, får jeg ingenting til svar. Eller kun "fordi!".
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp