Andre sin lykke

Tåkelur

Elsker forumet
Desemberskatter 2016
Jeg sliter med å ikke føle skuffelse og en smule bitterhet når andre er gravide eller har barn fra før. Måtte i dag sitte og høre på sjefen som visstnok ikke egentlig hadde lyst på barn i utgangspunktet, men som ble gravid og skjønte hva det handlet om da hun ble gravid. Fått ytterligere to barn etter det. Jeg klarer ikke annet enn å føle på at det er et unødvendig samtaleemne med meg til stede når hun vet hvordan det ligger an. Måtte bare trekke meg unna.
 
Helt enig. Dette er et veldig sårt punkt for meg også etter vi begynte med dette. Senest i dag dukket det opp et bilde på instagram av en rosa Body som visstnok skal tas i bruk om en stund... Kvelden ble for min del ødelagt. Helt ærlig, så takler jeg andres gleder over å være gravid veldig dårlig. Det sier også sambo...
 
Tror de fleste av oss her inne kjenner seg igjen i det du skriver, hver enkelt i forskjellig grad. Jeg kjenner det stikker godt i både mage og hjerte av og til. Tror ikke det er noen enkel løsning på dette. Det er dessverre sånn at det er fryktelig urettferdig! Kan egentlig ikke gi noe bedre råd enn å puste med magen og tenke at din dag kommer! Og den dagen, kommer du til å bli en fantastisk mor som ikke kommer til å ta noe forgitt!
 
Dette er helt vanlig, jenter.. Om det er noen trøst.. Har kjent på disse følelsene selv såååå mange ganger. Det er viktig å la seg få lov til å kjenne på de ulike følelsene også, tror jeg - selv om det noen ganger er litt skremmende.
 
Jeg kjenner også veldig på dette, må ta meg I sammen rundt dem og håper at de ikke merker noe, men på samme tid så unner jeg jo alle å få barn, men blir veldig lei meg og tåler mindre og mindre Facebook statuser om graviditet spesielt innenfor familien er det ekstra sårt og tungt
godt å vite at jeg ikke er alene om det:p
 
Unner virkelig andre barn og det er lettere å håndtere med mine aller nærmeste venninner synes jeg. Men med dem snakker jeg også om hvor tøft jeg synes dette er.

Lærer helt klart å ikke ta ting for gitt i denne prosessen...
 
Jeg har også vært her. I en periode kunne jeg kjenne på irritasjon, skuffelse og sinne når andre ble gravide og når de snakket om barna sine.

Men nå, etter 2 år som prøver, har det egentlig gått over. Det som har skjedd i stedenfor er at jeg rett og slett ikke bryr meg om venners barn lenger. Det er rett og slett uinteressant hva de andre barna gjør. Jeg ønsker meg egne barn, men må ærlig innrømme at det er få andre barn jeg egentlig liker. Synes svært mange barn er slitsomme og uoppdragne, og foreldrene er selvopptatte og tror verden sentrerer rundt deres familie, leggetider, barnas utvikling, sykdom m.m.

Tidenes kjipeste venninne der altså :D
 
Jeg klarer fortsatt å glede meg over andre sin graviditet egentlig, men jeg syns det er trist å se at barn jeg håpet skulle være jevngammel med mine vokser opp. Tror det blir tøffere å høre at noen venter nummer to...

Syns også det var unødvendig av sjefen din å si det når du var tilstede. Personlig prøver jeg å innfinne meg med at forståelsen for ufrivillig barnløsheten er nok så liten.
 
Last edited:
Jeg velger å se det sånn at det ikke er forståelsen for ufrivillig barnløshet som er liten, men at det er gleden over egne barn som er så stor at mange "mister hodet".. Det er selvsagt ingen unnskyldning for å oppføre seg som tåper, men er jo forståelig i den forstand at det å få barn virkelig er det største som skjer i livet..! Mitt råd er å prøve å vise andre den tålmodigheten og forståelsen man selv ville ønsket seg.
 
Jeg velger å se det sånn at det ikke er forståelsen for ufrivillig barnløshet som er liten, men at det er gleden over egne barn som er så stor at mange "mister hodet".. Det er selvsagt ingen unnskyldning for å oppføre seg som tåper, men er jo forståelig i den forstand at det å få barn virkelig er det største som skjer i livet..! Mitt råd er å prøve å vise andre den tålmodigheten og forståelsen man selv ville ønsket seg.

Et veldig godt råd:-)
 
Jeg er så heldig å ha en fantastisk jente fra før, hun er alt for meg. Likevel ønsker vi oss en til som lar vente på seg, og jeg syns det gjør vondt når andre blir gravide både 2 og 3 (!) ganger i perioden vi ikke har lykkes selv...
 
Jeg kjenner igjen følelsene deres. Det er ikke godt å ville gråte når noen forteller om graviditet.

I går opplevde jeg for første gang å være på den andre siden, at ei ble tydelig utilpass og sjalu når hun fikk vite at jeg er gravid. Det er ei jeg ikke kjenner godt, så hun vet ikke noe om hvor lenge vi har strevd, eller at det var IVF. Jeg unngikk å snakke om graviditeten, holdt meg heller til alle andre tema.
 
Jeg kjenner igjen følelsene deres. Det er ikke godt å ville gråte når noen forteller om graviditet.

I går opplevde jeg for første gang å være på den andre siden, at ei ble tydelig utilpass og sjalu når hun fikk vite at jeg er gravid. Det er ei jeg ikke kjenner godt, så hun vet ikke noe om hvor lenge vi har strevd, eller at det var IVF. Jeg unngikk å snakke om graviditeten, holdt meg heller til alle andre tema.
Det er virkelig noe jeg skal forsøke å huske på når jeg en eller annen gang blir gravid, bra du delte det.
 
Jag har varit öppen om ivf och det vi går igenom ända från starten. Och jag är jätteglad över det då det visade sig att jag hade kollegor som har gått igenom detsamma. Jag var så förvånad över att nästan alla känner någon som har varit med om ivf. Och det har varit skönt att ha någon annan än sambon och prata med :)

När det gäller andra som är gravida eller blir gravid medans vi har försökt , så har jag inte blivit ledsen eller tyckt att det har varit orättvist..

Man vet aldrig vad dom har gått igenom eller vad deras historia är. Jag blir glad när jag ser små barn som ser på mig eller pratar med mig . Och så klart hoppas man ju att det hade varit ens egen . Men ibland så tar det bara lite längre tid för andra :)
 
Kjenner meg igjen i dette. Var sånn da vi var prøvere selv. Har nå en liten jente på 4 år og et knøtt i magen, etter ICSI. Ikke gi opp, det blir forhåpentligvis din tur snart!:)
 
Kjenner meg veldig igjen. Nå for tiden kjenner jeg meg mest tom og sliten innvendig. Sliten av å prøve, håpe og drømme. Sliten av alle rundt som tar for gitt hvor heldige de er som får denne gaven plantet rett i fanget. Jeg har venner som klager til meg at de ikke ønsker flere barn, men "nå må vi stakkars prøve igjen" for å gi barnet deres et søsken, jeg har venner som insinuerer at jeg og mannen kanskje ikke ligger sammen på riktig måte etc. Mange folk mangler rett og slett tanke og fintfølelse ovenfor andre. Jeg håper virkelig at det er din tur nå, Tåkelur! Håper for oss alle her inne :-)
 
Å, dette er så velkjente ord dere beskriver. Hadde det slik i lang tid jeg og. Fikk klump i magen hver gang noen fortalte meg om graviditet og særlig når venninner fikk nr to før vi hadde begynt engang... Facebookstatuser var også ille og slike nyheter kunne ødelegge en hel dag for meg. Nå er vi så heldige å ha fått en liten gutt etter fryseforsøk, og jeg kjenner på takknemligheten hver eneste dag! Alle barn er kjærlighetsbarn, men for oss som får barn ved assistert befruktning er det virkelig et mirakel:) For meg hjalp det og hele tiden ha troen på at vi ville lykkes, hele tiden tenke at min tur kommer, selvsagt skal jeg også bli mamma det tar bare litt lenger tid. De fleste lykkes faktisk til slutt, men det er fryktelig tøft underveis.
 
Jeg har å mye av de følelsene..blitt til at jeg bare later som jeg blir superhappy når jeg får høre at ei venninne har blitt gravid eller født , men inni meg raser verden sammen! Jeg vil jo ikke ha alle de dumme følelsene, men kan ikke noe for det. Etter ei god venninne fødte, tok det to hele måneder før jeg klarte å komme på besøk...
Har jo en sønn på 4 år, det hjelper jo på, men sorgen er der for det!
 
Back
Topp