mammatilto<3
Andre møte med forumet
Jeg har to veldig tette barn, en på 13 mndr og en liten på 2 mndr. Er pga økonomi hjemme (og pga vi kun fikk tilbud om 100% barnehageplass,noe jeg syns var litt mye..) -med begge og det går veldig utover ammingen.
Jeg sliter nå med tanker om at jeg ikke strekker til noen steder pga.minste baby får ikke næringen og nærheten jeg vil gi henne, største baby får ikke nærhet/nok oppmerksomhet/min tilstedeværelse pga.jeg er sliten og holder mye på med minste baby (må holde de to mye fra hverandre siden han lett kan finne på å slå/stikke i øyet siden han vil utforske og ikke vet at han kan skade henne...) Og jeg får ikke sovet når hun sover på morgenen/formiddag fordi da er han mye våken. Min melkeproduksjon er avhengig av at jeg får hvilt nok. Stress ødelegger alt! Kan ikke bare la han sitte i lekegrinda hele dagen men synes det er vanskelig å komme seg ut pga.det er ikke bare bare å amme ute når man har en ettåring i vogna(vil ikke sitte stille..!) og i tillegg har jeg mye bekkenplager som gjør at jeg er nødt til å kunne ta pauser når jeg er ute og går, mens ettåringen helst vil ha action hele tiden..sjelden han sovner i vogna lenger.
Prøver å kose meg i barseltiden men synes det meste er et ork. Savner å bare kunne fokusere på den nyfødte og bruke god tid på amming osv, men nå får jeg det ikke til å funke pga.for å få opp min produksjon nå så må jeg amme mye både dag og natt-og det går rett og slett ikke når jeg har han alene i tillegg til henne store deler av dagene.
Kjenner jeg er frustrert sint og lei....samtidig som jeg er så takknemlig for å få lov til å være mamma til to skjønne små! Skulle bare ønske jeg kunne kose meg mer, men tankene om at ingen av dem får det de egentlig trenger går utover psyken min... Vet at minste jenta egentlig vil ha og trenger pupp selv om hun har blitt glad i flaska , storebroren trenger en mamma som er i form til å løfte,gå turer og være tilstede ,men siden jeg ikke klarer det hadde han sikkert hatt det bedre i barnehagen tenker jeg...
Noen som har vært i lignende situasjon?
Jeg sliter nå med tanker om at jeg ikke strekker til noen steder pga.minste baby får ikke næringen og nærheten jeg vil gi henne, største baby får ikke nærhet/nok oppmerksomhet/min tilstedeværelse pga.jeg er sliten og holder mye på med minste baby (må holde de to mye fra hverandre siden han lett kan finne på å slå/stikke i øyet siden han vil utforske og ikke vet at han kan skade henne...) Og jeg får ikke sovet når hun sover på morgenen/formiddag fordi da er han mye våken. Min melkeproduksjon er avhengig av at jeg får hvilt nok. Stress ødelegger alt! Kan ikke bare la han sitte i lekegrinda hele dagen men synes det er vanskelig å komme seg ut pga.det er ikke bare bare å amme ute når man har en ettåring i vogna(vil ikke sitte stille..!) og i tillegg har jeg mye bekkenplager som gjør at jeg er nødt til å kunne ta pauser når jeg er ute og går, mens ettåringen helst vil ha action hele tiden..sjelden han sovner i vogna lenger.
Prøver å kose meg i barseltiden men synes det meste er et ork. Savner å bare kunne fokusere på den nyfødte og bruke god tid på amming osv, men nå får jeg det ikke til å funke pga.for å få opp min produksjon nå så må jeg amme mye både dag og natt-og det går rett og slett ikke når jeg har han alene i tillegg til henne store deler av dagene.
Kjenner jeg er frustrert sint og lei....samtidig som jeg er så takknemlig for å få lov til å være mamma til to skjønne små! Skulle bare ønske jeg kunne kose meg mer, men tankene om at ingen av dem får det de egentlig trenger går utover psyken min... Vet at minste jenta egentlig vil ha og trenger pupp selv om hun har blitt glad i flaska , storebroren trenger en mamma som er i form til å løfte,gå turer og være tilstede ,men siden jeg ikke klarer det hadde han sikkert hatt det bedre i barnehagen tenker jeg...
Noen som har vært i lignende situasjon?
